Bilde av Siri og en virkelig kommode Til forsida på Siris kommode

Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!


Kvinnene og sekstimersdagen

Innlegg på en konferanse 1. mars 2014


Mellom 1960 og 1980 gikk bortimot en halv million flere kvinner ut i arbeidslivet, dette har vært kalt den store norske kvinnerevolusjonen. Den var mulig fordi det var samsvar mellom behovet for arbeidskraft, bl.a. pga utbygging av velferdsstaten, og kvinnenes egne ønsker og behov. I 1968 sa ca. 350 000 hjemmearbeidende kvinner, i en undersøkelse Likelønnsrådet gjennomførte, at de hadde tenkt å ta seg lønna arbeid om de kunne få seg en jobb. Disse – og mange andre kvinner – ble en ble en kraft som forandret ikke bare mange enkeltliv, men kvinners liv i Norge. Og dermed også menns liv – og samfunnet.

Kvinnene som gikk inn i arbeidslivet, både på heltid og deltid, erfarte at de kunne gjøre alt like godt som menn, men de erfarte også at arbeidet med hjem og barn ikke forsvant. De var opptatt av jobben sin, ikke bare i akademikerjobber – som noen later til å tro – men med yrkesstolthet i helt vanlige jobber. Samtidig beholdt de hovedansvaret for hjem og barn – de ble satt i en kraftig skvis.  

Denne skvisen var det samfunnsmessige grunnlaget for den store oppslutningen om sekstimersdagen på 1980-tallet. I 1984 hadde forbund som representerte minst 40 % av Los medlemmer og om lag 70 % av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om sekstimersdagen. Når både kvinner og menn skulle ha lønna arbeid, og leve sine hverdagsliv, og delta i politikk, kultur og idrett  og ta vare på ungene, da måtte arbeidstida bli kortere!  En så dramatisk endring krevde radikal endring av arbeidslivet!  Det var ikke slik at alt det arbeidet kvinner gjorde, nå ble offentlig organisert – eller ikke var viktig, mye måtte fortsatt gjøres, hver dag, med unger og annen familie, men også i lokalsamfunn og frivillige organisasjoner. Kvinnene slåss for sekstimersdagen som en arbeidstid å leve med – for seg sjøl – og for alle.   

Så kom motoffensiven – fleksibiliteten – markedsført med illusjoner om at alle skulle jobbe når det passet dem best, som om det kunne gjennomføres overalt – eller arbeidsfolk plutselig hadde fått makta. Slik fleksibilitet var aldri hensikten – hensikten var å undergrave ideen om normalarbeidsdagen – at det er viktig for arbeidsfolk at det finnes en normal lengde på arbeidsdagen og en normal ramme for den. Fordi dette sikrer at ikke arbeidsgiver kan endre arbeidstida vilkårlig når det passer dem – slik de blåblå nå ønsker seg. Og det sikrer at et normalt dagsverk gir ei lønn å leve av, og at deltidsansatte får en tilsvarende andel av lønna.

I dag står det mange viktige kamper om normalarbeidsdagen, dette er en viktig del av kampen om sosial dumping. Det står bl.a. om lengden på arbeidstida, med innleid arbeidskraft som jobber 10–12 timer, og om fagforeningenes mulighet til innflytelse eller om arbeidsgiver skal ha rett til å skalte og valte som for lærerne. Normalarbeidsdagen er viktig å forsvare.

Men skal forsvaret av normalarbeidsdagen være effektivt og omfatte alle, kan denne normalen ikke være åtte timer. Det faktum at det fortsatt er over 40 % av kvinnene som jobber deltid viser dette. Det skyldes ikke latskap hos kvinnene, eller manglende ansvar for kvinnesaken. Det handler ikke engang bare om arbeidsgiverne som organiserer arbeidet som deltid for å presse mer ut av hver enkelt, selv om det er et viktig problem. Det handler om at livet er mer enn arbeidet – det handler om unger, få eller mange, friske eller med spesielle behov, om gamle foreldre, det handler om lang reisevei eller turnus som ikke passer med ungenes liv, det handler om ulikheter i helse. Og det handler sist, men ikke minst om at det fortsatt er slik at unger og familie i hovedsak blir kvinners ansvar.

Mye har sjølsagt skjedd siden 1980-tallet.

En konsekvens av at mange flere kvinner er i lønnet arbeid, er at menn deltar mer aktivt i familien. Det er en stor og viktig endring – det forandrer menn – det forandrer kvinner – og det forandrer ungene. Det går godt an å erkjenne dette og glede seg over dette – og allikevel innse at det fortsatt i stor grad er kvinner som tilpasser arbeidstida si til ungenes behov. Det er ikke menn som jobber deltid. Begrepet tvungen deltid gir inntrykk av at mesteparten av deltida er frivillig – men for de aller fleste er det den best tilgjengelige løsning for å få livet til å gå opp i en bestemt periode.  Deltid er først og fremst et utrykk for at den normale arbeidstida er for lang – og at det fortsatt er kvinner som tar det største ansvaret for at hverdagen fungerer. Unge kvinner som kommer ut i arbeidslivet erfarer det samme som sine mødre – skvisen mellom jobb og familie. I media framstilles det som om kampen i dag står om å få lov til å være hjemme med barn, som om kampen for full deltakelse i arbeidslivet var vunnet. Men den kampen er på ingen måte over – kampen i dag står om en arbeidstid som gjør det mulig for kvinner, menn og barn og leve hver dag.

Sekstimersdagen vil bety at mange flere kvinner kan jobbe full tid og få full lønn. Den vil bety at de som jobber deltid vil gå opp i lønn, fordi andelen de jobber av full tid øker når arbeidstida blir kortere. Sekstimersdagen er det tiltaket som vil gi størst effekt på inntektsforskjellen mellom kvinner og menn. Det vil ikke minst bety at det blir lettere å leve alene med barn – både for kvinner og menn.

Likere arbeidstid og likere lønn mellom kvinner og menn legger grunnlag for likere fordeling av makt både i samfunnet og i familien og likere fordeling både av husarbeid og omsorg for ungene. Sekstimersdagen vil gi kvinner mer fri tid – tid til egen disposisjon.

Kravet om Sekstimersdagen springer ut av de store endringene i kvinners yrkesdeltakelse. Stadig sterkere og mer selvsagt stilling i arbeidslivet står i motsetning til en arbeidstid som hører fortida tid – det er først og fremst dette som gir kravet sprengkraft og det er derfor kvinner har vært de mest aktive i denne kampen. Og det er derfor kampen fortsatt må knyttes til kvinners erfaringer i hverdagslivet.

Krav om arbeidstidsforkortelse har også dype røtter i fagbevegelsen som ble bygget opp rundt kampen for åttetimersdagen. Det har vært sagt at sekstimersdagen kan bety for kvinnene det åttetimersdagen betød for menn, og det er viktig. Kanskje kan vi også snu på det og si at kampen for sekstimersdagen kan bety det samme for fagbevegelsen i dag, som kampen for åttetimersdagen gjorde rundt begynnelsen av dette århundre. Vi lever i en tid der fortsatt oppbygging og utvikling av en sterk og solidarisk fagbevegelse blir helt avgjørende.

Hvis vi skal vinne fram trenger vi en brei allianse av alle som vil ha glede av sekstimersdagen, på tvers av kjønn og alder og yrker og bransjer og fagbevegelse, kvinnebevegelse, miljøbevegelse, som legger vekt på ulike sider av saken. Utfordringen fra kvinneperspektivet ligger i å få til denne alliansen samtidig som vi holder fast ved kvinnenes sentrale betydning i denne kampen.