Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Norske kommuner og helseforetak fikk i 2001 2,5 milliarder i tilleggspremie til KLP, i hovedsak grunnet svikt i finansinntektene til selskapet - dvs. utviklingen på børsen etter 11. september 2001. I 2002 har sviktende børskurser ført til at lønns- og pensjonsoppgjøret må dekkes fullt ut av KLPs kunder - et beløp på 6 milliarder kroner.
Norske arbeidstakere må betale dobbelt for økningene i pensjonsutgifter. For det første brukes de til å få fart i omstillingen av helsevesenet og nedskjæringer i kommunene. Staten kunne gått inn med midler - da bankene var i trøbbel var det nettopp det som skjedde. Men helseforetakene ble opprettet med sikte på å få kuttet utgifter, og ekstraregningene kommer til nytte. Nå får de ansatte virkelig lære at det er budsjettet som gjelder, ikke helsetjenestene til befolkningen. For det andre brukes økningen i pensjonsutgiftene til å hamre inn at gode pensjonsordninger er for dyrt, og særlig offentlig tjenestepensjon. Nedskjæringene skal bidra til at offentlig ansatte sjøl skal komme til samme konklusjon.
Selv om dette dreier seg om utgiftene til offentlig tjenestepensjon, støtter det som skjer, også opp under argumentene om at pensjon er for dyrt. Det er ikke tvil om at de som ønsker å endre folketrygden trenger drahjelp, kravet om en god offentlig pensjonsordning står i utgangspunktet sterkt i befolkningen.
Viktige prinsipper som har ligget til grunn for den norske velferdsstaten har stor oppslutning: Universalitet, dvs. ytelser til alle, likhet/omfordeling for å redusere klasseforskjeller, rettigheter - ikke inndeling i verdige og uverdige, solidaritetsprinsippet med betaling gjennom skatt, ikke ved forsikringsordninger, statlig og nasjonalt ansvar - ikke prisgitt arbeidsgiver, kommuneøkonomi eller markedskrefter. Disse prinsippene har på ingen måte vært gjennomført fullt ut - velferdsstaten er et kompromiss. Men de har bidratt til å skape et velferdssystem som alle har interesse av, og det har bidratt til å gjøre Norge til et samfunn med mindre klasseforskjeller og et bedre sted å leve. I dag er disse prinsippene langt på vei umoderne.
Velferdsstaten er tvetydig når det gjelder kvinnene. På den ene siden bygger den på kvinners gratisarbeid både hjemme og i lønna omsorgsarbeid og bidrar til å fastholde kvinners underordning. På den andre siden har den gjort det mulig for kvinnene å styrke sin stilling. Det er i hvert fall tre faktorer som er viktige når vi skal forklare kvinnenes relativt sett sterke stilling i Norge: det store antallet kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor, prinsippene om universalitet, likhet og skattefinansiering i trygdesystemet, og støtten til eneforsørgere. Universalitet og skattefinansiering har sikret at alle kvinner har fått pensjon, uansett om de har vært i jobb eller ikke. Likhet/omfordelingselementet har gjort at kvinner, med lavere yrkesaktivitet og lønn, har kommet bedre ut enn de ville gjort med et mer forsikringsbasert system. Det er likevel fortsatt en gruppe kvinner som faller utenfor, folketrygdens krav om 40 års medlemskap i trygden for å få full utbetaling, gjør at kvinner som har innvandret hit fra land utenfor EØS kommer dårligere ut.
Samtidig forsterker og viderefører pensjonssystemet inntektsforskjellene mellom kvinner og menn. Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, beskriver trygdens funksjon slik: "Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard" (i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge). For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". I motsetning til i mange andre land er det å være enslig eldre kvinne eller eneforsørger i Norge ikke identisk med å være fattig. Kvinnelige pensjonister hadde i 1999 66 % av inntekten til mannlige pensjonister, henholdsvis 123.400 kroner og 187.000 kroner. Og forskjellene har bare økt. I 1980 hadde mennene 16 % høyere pensjon, i 1991 30 % høyere og 1999 50 % høyere. Hovedårsaken er opptjening av tilleggspensjoner på grunnlag av lønn.
Også kvinner opptjener etter hvert større tilleggspensjoner. Andelen som er minstepensjonister går ned, i 1999 var 55 % av kvinnene og 12 % av mennene minstepensjonister. Blant minstepensjonistene er 87 % kvinner.
Pensjonskommisjonen har i sin foreløpige innstilling trukket opp to alternative modeller. Det ene er lik basispensjon til alle, supplert med tvungne eller frivillige tjenestepensjoner og individuelle forsikringer, og det andre er en såkalt modernisert folketrygd. Det første alternativet innebærer en omfattende privatisering av det meste av pensjonssystemet. Jeg oppfatter det siste alternativet som det mest sannsynlige.
Pensjonskommisjonen er enige om at "en modernisert folketrygd" må innebære en "klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetaling og pensjon". Vi har sett hvordan ulikheter i arbeidstid og lønn slår ut i dagens system, og så lenge kvinner har ca. 60 % av menns inntekt og 80 % av menns lønn, er det åpenbart hvem som vil tape. Kommisjonen skriver da også videre: "Det er ikke til å unngå at dette kan komme i konflikt med hensynet til en jevn fordeling mellom pensjonistene." De skriver videre at selv om de med lavest inntekter forutsettes å få det samme som i dag, med en grunnsikring, vil de med noe høyere inntekter (enn de aller laveste) og middels inntekter få lavere pensjon, mens de med høye inntekter få økt pensjon.
I dagens situasjon, med lavere kvinnelønn og økende klasseforskjeller, skulle dette være grunn nok til allerede nå å kreve at kommisjonen legger andre premisser til grunn for sine videre forslag.
Et viktig grunnprinsipp for en samlet pensjonskommisjon er at det i en modernisert folketrygd må være en klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetalinger og pensjon. Så lenge menn har høyere lønn enn kvinner, vil dette føre til at kvinner taper i forhold til dagens system.
En konsekvens av dette prinsippet vil være at besteårsregelen vil ryke. I dag beregnes størrelsen på pensjonen ut fra de 20 åra du har hatt høyest lønn. Nå foreslår kommisjonen at hele tiden skal telle. Dette vil ramme kvinner som i perioder har jobbet deltid eller vært hjemmearbeidende.
En annen konsekvens er at selv om kommisjonen foreslår en mer fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år, skal du tape penger om du går av tidlig. I praksis innebærer dette at en slik fleksibel pensjonsalder ikke vil være reell for folk med lav lønn og tungt arbeid, ofte kvinner. Bjørg Listein, første nestleder i Norsk helse- og sosialforbund reagerer skarpt på dette (Klassekampen 5. september 2002) og viser til at hjelpepleierne topper uførestatistikken og at det knapt finnes hjelpepleiere over seksti år i 100 prosent stilling. Bente Slaatten, leder i Norsk sykepleierforbund, reagerer på samme måte og legger til at dersom en ønsker at folk skal stå lenger i jobb, må arbeidet legges til rette for dette.
Kommisjonen ser ut til å være klar over at opptjening gjennom hele livsløpet har konsekvenser for kvinnene og prøver å pynte litt på dette. De mener det bør vurderes om omsorgspoeng for ulønnet omsorg for egne barn under 7 år og pleietrengende pårørende kan gis tilbakevirkende kraft helt tilbake fra 1967. I dag gir dette pensjonspoeng tilsvarende en lønn på ca. 200.000 kroner (4G), omtrent på nivået med minstelønna for ufaglærte etter 10 år i det nye lønnssystemet i offentlig sektor. Dette er på ingen måte tilstrekkelig, og det omfatter heller ikke alle deltidsansatte. Kommisjonen foreslår også at en bør utrede deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller. Dette har tidligere vært behandlet både i Trygdemeldinga og Velferdsmeldinga (1994-95) og droppet fordi det er for komplisert.
Det er forventet at økt yrkesaktivitet vil føre til større opptjening av pensjonsrettigheter for kvinner. Men endringer i forholdet mellom menns og kvinners inntekt går svært langsomt, og deltidsandelen blant kvinner er relativt stabil. Et mer brutalt arbeidsliv med høyt tempo og aktiv utstøting av de som ikke henger med, kan også bidra til å holde deltidsprosenten oppe.
Dersom hovedprinsippet skal være at en i større grad enn i dag skal få pensjon etter hva en tjener, er det ingen tvil om at det betyr en omfordeling fra lavlønte til høytlønte, fra kvinner til menn i forhold til dagens ordning. Kommisjonen ønsker eksplisitt at større deler av systemet skal likne mer på forsikring enn på skattefinansiering, og det svekker grunnprinsippet likhet/omfordeling.
Et annet punkt som er viktig for kvinnene er angrepene på tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor. Disse avtalene er tariffestet, men vil kunne komme under sterkt press.
Jeg vil framheve noen viktige punkter i dagens ordninger:
Pensjonskommisjonen mener det bør bli slutt på systemet med en garantert bruttopensjon. Argumentet er at det vil være urimelig om endringer, les kutt, i folketrygden ikke skulle ha noen konsekvenser for offentlig ansatte. Tjenestepensjonen bør derfor bare være et supplement. Når det gjelder nivået på pensjonen, skriver de at en kan ta sikte på at dette opprettholdes. Men siden dette dreier seg om rettigheter i tariffavtalen, vil dette lett kunne føre til at offentlig ansatte må slåss om sine pensjoner ved hvert eneste tariffoppgjør.
De offentlige pensjonsordningene, med bruttogarantien, er et nøkkelspørsmål for hele endringen i folketrygden. Det er opplagt vanskeligere å få til kutt i folketrygden dersom dette bare skal ha virkning for privat ansatte. Slik er opprettholdelse av dagens offentlige tjenestepensjon også en forsvarslinje for ansatte i privat sektor.
Pensjonskommisjonen er på kollisjonskurs med arbeiderklasse- og kvinneinteresser. Diskusjonen - og organisering av motstanden - kan ikke vente på mer konkrete innstillinger, kampen om grunnprinsippene må føres nå. Allianser må bygges mellom ansatte i offentlig og privat sektor. Konsensusen i kommisjonen om grunnprinsippene må brytes, før de nærmest blir oppfattet som nye naturlover og oppgaven blir å gjøre det beste ut av det. Dette er en utfordring til fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og alle andre sosiale bevegelser, og det haster.
Siri Jensen avslutter sin for øvrig utmerkede dobbeltkronikk om pensjonsordningene med å oppfordre oss i privat sektor til å bli med å forsvare den offentlige tjenestepensjonen, for bare slik kan Folketrygda forsvares. Det blir å snu verden på hodet. Forbundene i privat sektor har ved gjentatt anledninger tatt opp og bedt om politisk støtte til å gjøre noe med nedbygginga av Folketrygda. Men fordi de offentlig ansatte har hatt sine tarifferte 66 % uansett, har det ikke vært noen støtte å få, verken i fagbevegelsen eller i politikken. Løsningen for oss ble å reise tjenestepensjoner som tariffkrav, en B-løsning alle er enige om bare kan lykkes for de få, de ansatte i store og stabile bedrifter.
Talskvinner i politikken og fagbevegelsen har tatt opp de urettferdige utslagene av at pensjonen er avhengig av lønna. Siden kvinneyrkene har lavere lønn og kvinner generelt har mer omsorgspermisjon og jobber mer deltid, så blir også pensjonene lavere. Men den store forskjellbehandlinga er likevel ikke mellom kjønnene, men mellom privat og offentlig ansatte. Det er rundt 1 million arbeidstakere i privat sektor som bare har Folketrygda å falle tilbake på når de blir pensjonister eller uføretrygdet. De aller fleste av disse blir faktisk minstepensjonister eller like over. Sjøl de som har tjent som en gjennomsnittlig industriarbeider i 40 år, oppnår ikke mer enn vel 50 % av inntekten sin (netto etter skatt, under 60 %), mens en tilsvarende offentlig ansatt får sine 66 % (netto 73 %). Forskjellen utgjør 40.000-50.000 kr pr år, etter skatt.
Pensjonskommisjonen sitt mandat er ikke å skape et rettferdig pensjonssystem, men å minske de store pensjonsutgiftene som dagens ordninger akkumulerer de neste tiårene. Det betyr ikke at alle skal få pensjonen redusert. Taktikken går heller ut å skape større forskjeller, mindre til de som allerede har minst. Begge forslagene deres, basispensjonsordningen og en modernisert folketrygd, innebærer større vekt på opptjening av tilleggs- eller tjenestepensjoner. Dersom offentlig sektor som fortsetter med å være seg sjøl nok i pensjonsspørsmålet, vil Folketrygda svekkes enda mer. Etterpå vil privatiseringa av offentlige tjenester bli unngåelig, for de private har så mye mer konkurransedyktige pensjonsordninger.
Halvor Langseth mener (Klassekampen 21. januar) at jeg setter verden på hodet når jeg i kronikken 15. januar skriver at opprettholdelse av dagens offentlige tjenestepensjon også er en forsvarslinje for privat ansatte og en del av kampen for å hindre kutt i folketrygden.
Det er viktig å bygge allianser mellom offentlig og privat sektor. Jeg tok bare opp en liten del av dette spørsmålet. Jeg er enig med Halvor i at det er en svært viktig felles oppgave å slåss for å forsvare og styrke folketrygden. Organisasjonene og ansatte i offentlig sektor har også direkte egen interesse av dette. En ting er at mange offentlig ansatte kvinner jobber mindre enn 14 timer pr. uke og blir aldri med i noen tjenestepensjonsordning. De er helt og fullt avhengig av folketrygda. Viktigere er at en reduksjon av folketrygden vil føre til at det kan bli svært vanskelig å opprettholde dagens tjenestepensjonsordninger, fordi utgiftene vil bli for store. Ett mulig resultatet kan være at de ansatte må betale langt større premier - og at dette vil komme inn i tarifforhandlingene.
Halvor Langseth skriver at den store forskjellsbehandlingen ikke er mellom kjønnene, men mellom privat og offentlig ansatte. Jeg vil ikke sette urettferdigheter opp mot hverandre. Forskjellen mellom kvinner og menn blir ikke mindre viktig fordi om det også finnes andre former for forskjellsbehandling. Problemet med at flertallet av privat ansatte sitter igjen med mindre andel lønna si utbetalt i pensjon enn offentlig ansatte som er med i en offentlig tjenestepensjonsordning, kan trolig bare løses gjennom at folketrygden kommer opp på det nivået som opprinnelig var meningen - 66 % av lønna for de normale inntektsgruppene, opp til et visst tak.
Andel av lønna er et spørsmål, nivået på pensjonen et annet. Bedre pensjon i offentlig sektor har tradisjonelt gått parallelt med lavere lønn. Høyere andel av lønna betyr derfor ikke nødvendigvis mer å leve av. Her vil det være store forskjeller mellom kvinner og menn på tvers av offentlig og privat sektor. En kraftig økning av grunnbeløpet (G) ville føre til at forskjellene i pensjon på grunnlag av ulik lønn og tjenestetid i yrkesaktiv alder får mindre betydning - tvert imot pensjonskommisjonens innstilling.
Jeg tror det er viktig ikke å undervurdere kvinnespørsmålets betydning i pensjonskampen. Å synliggjøre hvordan kvinner rammes av de nye forslagene, på tvers av offentlig og privat sektor, kan nettopp bidra til å skape gjensidig forståelse og bygge en brei allianse. Større grad av forsikringsprinsipp i pensjonsordningene er i strid med interessene både til kvinnene og arbeiderklassen som helhet, men konsekvensene kan fort bli mer dramatiske for kvinnene fordi de allerede ligger lavest. Mulighetene for motstand som ligger i dette er derfor store.