Bilde av Siri og en virkelig kommode Til forsida på Siris kommode

Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!


I 1986 skreiv Siri Jensen kronikkene «To spisser» og «Kvinnene som kraft» i Klassekampen.
Tospiss-teorien har ligget til grunn for store deler av AKP/RV/Rødt sitt kvinnefaglige arbeid.
Rødt! trykte kronikkene på nytt i 2009 sammen med Siri Jensens vurdering 23 år etter.

To spisser

(Klassekampen 12. november 1986)


Spiller kjerneproletariatet fortsatt den ledende rollen i arbeiderklassens kamp eller har kvinnene overtatt? Mitt syn er at det ikke går an å sette disse gruppene opp mot hverandre.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet spiller fortsatt en ledende rolle, på samme grunnlag som vi har streket opp tidligere. Stikkord: Den strategiske plasseringen i produksjonen av verdier, konsentrasjon og sterk organisering.

Samtidig har den kvinnelige delen av arbeiderklassen vokst fram til å bli en annen ledende kraft, på et annet grunnlag enn det tradisjonelle kjerneproletariatet. En situasjon der arbeiderklassen har to ulike ledende krefter, to spisser, slår ulikt på ulike områder av klassekampen. Det gir oss en helt ny situasjon. Det tradisjonelle kjerneproletariatet går tilbake i antall og andel, men det er ikke avgjørende. Det står midt oppi og foran svære kamper, jfr. Belgia, England, Syd-Varanger.(1)

Mange kamper vil tapes, men det har stor betydning for hele arbeiderklassen at kampene reises, alternativet er demoralisering.

Tellef Hansen, faglig leder i AKP, sa i innledninga si på sommerleiren at hovedproblemet de nærmeste 10–20 åra ikke er at kjerneproletariatet blir mindre, men at det splittes opp.

Både gjennom utvikling av skillet mellom stamarbeidere med fast ansettelse og fulle fagforeningsrettigheter og randarbeidere på dårligere vilkår, oppsplitting av konserner i mindre enheter, angrepene på normalarbeidsdagen og utvikling av nye ledelsesmetoder i bedriftene som undergraver fagbevegelsen.

Et annet problem er at kjerneproletariatet fratas deler av makta si over produksjonen ved at andre grupper overtar nøkkelstillinger.

Mot oppsplitting og utvida klassesamarbeid står det tradisjonelle kjerneproletariatets faglige tradisjoner, først og fremst styrke lokalt, sjølstendighet og samarbeid innafor den enkelte bransje, til en viss grad også på tvers av bransjer.

Med kommunister i ledelsen har det ført til aksjoner som Ja til arbeid(2), kampen for Syd-Varanger, FUF(3) og nå kampen om oppsigelsesvernet for tillitsvalgte.

Men vekta på de lokale forholda kan også bli snever og lede til identifisering med «vår bedrift» framfor arbeiderklassen som helhet, ensidig vekt på lokale lønnstillegg og arbeidstidsordninger i forhold til arbeiderklassens felles kamp for generelle lønnstillegg og normalarbeidsdag.

På litt lengre sikt vil trolig det tradisjonelle kjerneproletariatet bli kraftig svekket, pga. massearbeidsløshet.

Allianser, både med kvinnene og med nye produksjonsarbeidere vil stå sentralt.

Kvinnene utgjør i dag halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen.

Fra 1960–85 har antallet yrkesaktive kvinner økt med bortimot ½ million. Den store forandringen, også fra tidligere tider med stor yrkesaktivitet, er at gifte kvinner er i jobb. Fra 1900–1960 var 5–10 prosent i lønna arbeid, i dag er tallet nærmere 70 prosent.

Svær økning i antall, konsentrasjon i få yrker og bransjer, økt adgang til kritisk kunnskap om kvinnenes stilling gjennom kvinnebevegelsen og kvinneforskninga, økning i andel kvinner fra arbeiderklassen: alt dette har lagt grunnlag for en virkelig bevegelse blant kvinnene. Kvinnene i arbeidslivet har gjort de samme erfaringene. Tosidige erfaringer. På den ene sida at kvinner kan alt, er like dyktige som menn, er familieforsørgere, klubbledere, osv. På den andre sida at kvinner står i en kvalitativt annen situasjon enn menn.

Kvinner og menn i arbeiderklassen står i ulik situasjon fordi kvinnene forener yrkesarbeid med hovedansvaret for hus og familie, et ansvar samfunnet pålegger kvinnene. Kvinner kan ta seg jobb når pliktene i forhold til familien er ivaretatt, for menn kommer jobben først. Det karakteristiske for kvinners situasjon i dag er ikke at de først og fremst er husmødre, men at de er skvisa mellom jobb og familie, med sterk tilknytning begge steder.

Denne skvisen blir en kraft for forandring og legger grunnlaget for at kvinner er drivkraft i kampen for 6-timersdagen. Kvinner får et grunnleggende annet forhold til tid.

Familiesystemet gjør at kvinners arbeidskraft lønnes som tilleggsarbeidskraft, med tilleggslønn. Denne lave lønna kommer i stadig skarpere motsetning til kvinners virkelige situasjon; stadig flere kvinner lever alene eller som enestående mødre og kvinners lønn blir stadig mer nødvendig for å forsørge en familie. Denne motsetningen tvinger fram kravet om ei kvinnelønn til å leve av og forsørge unger.

Kvinner er avhengig av utviklinga i offentlig sektor, både som arbeidsplasser og som nødvendige betingelser for å kunne jobbe. Dette tvinger kvinner til å stille krav om barnehager, om eldreomsorg, ikke bare som sosiale krav fagbevegelsen også må bry seg om, men som en del av den faglige kampen. Slik bidrar kvinnene til å sprenge tradisjonelt snevre grenser for hva som er faglig kamp.

Arbeidsforholda for kvinnene blir knytta nært sammen med leveforholda for barn, gamle og syke, en viktig styrke for kampen om helsevesenet. Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav retta mot systemet.

Noter:


Kvinnene som kraft

(Klassekampen 13. november 1986)

Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav rette mot systemet. Samtidig angriper omstillingspolitikken kvinnenes situasjon yterligere. Angrep på normalarbeidsdagen, angrep på de sentrale lønnsoppgjørene, innstramming og privatisering i offentlig sektor vil i første omgang mest direkte ramme kvinnene. Samtidig er det angrep på hele arbeiderklassen.

Ta angrepene på de sentrale lønnstillegg og lavtlønnsgarantien. Kvinner er mest avhengig av sentrale tillegg fordi de jobber i bransjer med små muligheter for tillegg lokalt. Kvinnene er mest avhengig av lavtlønnsgarantien fordi de er mest lavtlønte, og fordi arbeidsgiverne spesielt ønsker muligheten til å presse deres «spe-på-lønn» ned. Politikken med å senke lønnsutgiftene i det offentlige støter direkte mot kvinnene i de laveste og midlere sjikt.

Sjølsagt vil arbeidsgivernes linje med individuell lønn på den enkelte arbeidsplass etter produktivitet (og kjønn) splitte og ramme hele arbeiderklassen. Men dette blir klarest fra kvinners ståsted.

Kvinnenes stilling gjør at de ikke har noen annen mulighet enn å slåss for arbeiderklassens felleskrav: Høye generelle tillegg og individuell lavtlønnsgaranti, 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon og gode billige offentlige tilbud til barn, eldre og syke.

Vi ser også i praksis at kvinnene går i spissen på disse kampområdene. Kvinnene går i spissen for kampen for 6 timersdagen, mot angrepene på normalarbeidsdagen. Kampen er presset fram av kvinnebevegelsen med Kvinnefronten i spissen, i allianse med kvinner i fagbevegelsen. Kvinneforbund har pressa på i LO.

Ved tariffoppgjøret i år var det kampen for kvinnelønna som prega oppgjøret fra begynnelse til slutt, både kravet om ei lønn til å leve av og forsørge unger, og kravet om at kvinnejobber skal vurderes på linje med menns. Fra sjukepleiere i staten og cateringsansatte i Nordsjøen til kampen om lavtlønnsgarantien, hele oppgjøret i offentlig og funksjonærene på Vinmonopolet.(1)

Kampen ble bare i beskjeden grad ført som en kamp om kvinnelønna, men kvinnenes krav var likevel den viktigste drivkrafta gjennom hele oppgjøret. Også i offentlig sektor er det kvinnene og deres fagforbund som går i spissen for kampen om stillinger, arbeidsforhold for de ansatte og leveforhold for barn, eldre og syke. Heller ikke denne kampen føres bevisst som kvinnekamp, men grunnlaget er likevel kvinnenes objektive stilling.

Det kvantitative nye ved den kvinnelige delen av arbeiderklassen springer i første rekke ut av deres stilling som arbeiderkvinner og først i annen rekke ut fra yrke og arbeidsplass.

Min påstand er derfor ikke at kvinnene på de store arbeidsplassene i offentlig utgjør et nytt kjerneproletariat, men at den kvinnelige delen av arbeiderklassen som helhet må spille og spiller en ledende rolle i arbeiderklassens kamp. Dette skjer i nær allianse med en del av kvinnene i de lavere delene av småborgerskapet.

Kvinnenes kampkraft er utvikla på tvers av bransjer og arbeidsplasser. Utviklinga av kvinnebevissthet har spilt en avgjørende rolle. Kampen for sjølbestemt abort og mot porno har vært viktige i kampen for den kvinnelige delen av arbeiderklassen.

Kvinnebevisstheten er først og fremst utvikla utenfor fagbevegelsen, men den slår inn og må føre til kvinneopprør.

Den kvinnelige delen av arbeiderklassen er en klasse i utvikling; den viktigste svakheten er at den ikke er seg bevisst sin egen stilling og rolle, blant annet fordi den ikke er organisert.

Nettopp fordi den ledende rollen springer ut av situasjonen som kvinner, er økt kvinnebevissthet og kvinneorganisering nøkkelledd i denne prosessen. Dette betyr at kvinneorganisering er like viktig som fagorganisering for å styrke kampkrafta.

Med kvinneorganisering mener jeg ikke først og fremst innafor fagbevegelsen, men kvinneorganisering på tvers, i form av samarbeid mellom kvinnebevegelsen og særlig Kvinnefronten og ulike former for særorganisering i fagbevegelsen, både på arbeidsplasser, i bransjer og på tvers.

Den beste måten å legge grunnlaget for dette i dag er å bygge ut Kvinnefronten, også i fagbevegelsen og på arbeidsplassene.

Kvinner har tradisjonelt vært splittet, blant annet i yrkesaktive og hjemmeværende, heltid og deltid. Utviklingen av kvinnebevissthet fremmer større enhet. I en situasjon der arbeiderklassen splittes opp er dette kanskje den viktigste faktoren som virker i motsatt retning.

Det fins også en internasjonal kvinnebevissthet under utvikling. Narobikonferansen( 2) hadde elementer av en felles erkjennelse av at kvinnene må gå i spissen i kampen mot imperialismen, utbytting og sult.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen er to ulike spisser i arbeiderklassens kamp med ulike styrker og svakheter.

En allianse mellom disse spissene vil være avgjørende for arbeiderklassens kampkraft, og er en stor utfordring for AKP(m-l). Et slikt syn må også få konsekvenser for prioriteringa av partiets arbeid.

Noter:


To spisser i arbeiderklassens kamp

(Rødt! nr. 3, 2009)

Da redaktøren ba meg om en artikkel om tospiss-teorien, fant jeg tilbake til disse artiklene, trykt i et hefte om klasseanalyse utgitt av AKP(m-l) i 1987. Det ble et morsomt gjensyn. For meg har analysen i alle år vært en rettesnor for handling, men jeg hadde ikke lest disse artiklene på svært mange år. Reaksjonen min var at hovedpunktene har stått seg godt i disse over 20 åra, og fortsatt har mye å bidra med (jeg velger i denne omgang ikke å gå inn på detaljer). Samtidig er det på tide å ta opp igjen diskusjonen og kritisk prøve analysen på nytt, blant annet mot erfaringene til nye generasjoner kvinneaktivister og faglige aktivister.

Artiklene står for seg selv og jeg håper de kan føre til diskusjon. Jeg har likevel lyst til å si litt om bakgrunnen for teoriutviklingen og hva den ble brukt til. Videre vil jeg komme med noen innspill til diskusjonen om hva analysen kan si oss i dag. Jeg vil imidlertid oppfordre leserne til å lese de gamle artiklene først.

Bakgrunn

Artiklene er skrevet i en tid da kvinneopprøret i AKP var i full gang. Kampen om kjønnskvotering ble vunnet på landsmøtet i 1984, og det nye prinsipp-programmet var endret og styrket kvinnepolitisk; begge deler etter store diskusjoner i partiet. Partiet hadde fått sin første kvinne som leder, Kjersti Ericsson. Kampen for 6-timersdagen hadde brei oppslutning og ble en sentral kraft i kampen for arbeidstidsforkortelsen i 1986 (lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, dvs. ½ times kortere arbeidstid for store grupper). Pornokampen var en massebevegelse, og bøllekursene var startet opp. En viktig del av opprøret rettet seg mot partiets tradisjonelle oppfatning av arbeiderklassen som utelukkende bestående av menn (eller «menn med hjelm» som det ofte ble uttrykt). Det sto kamp både om faktiske forhold – var mer enn halvparten av arbeiderklassen kvinner? – og om både aktuell og mulig kampkraft hos kvinnene. Kvinnene var på offensiven i bevegelsen, uttrykt blant annet i mottoet for kvinnekonferansen i 1986 som samlet rundt 800 kvinner: «Vi eier morgendagen», der analysen av både kvinnekampen som en revolusjonær kraft og betydningen av kvinnene i arbeiderklassen sto sentralt. Samtidig foregikk det viktige faglige kamper der kjerneproletariatet spilte en sentral rolle, disse var til dels organisert som samarbeid mellom klubber på tvers av forbund, noe som var svært kontroversielt i LO på den tida. Tospiss-teorien ble viktig fordi den var i stand til å ta inn både kvinnene i arbeiderklassen som framvoksende kraft og kjerneproletariatets rolle, samt stille oppgaven med å bygge allianser mellom dem. I seinere program ble de to spissene omformulert til to ledende krefter, som vel er mer presist.

De to spissene er blitt forstått på ulike måter. Slik det framgår av artiklene utgjøres den ene spissen av det tradisjonelle kjerneproletariatet som utøver sin rolle på grunnlag av sin strategiske posisjon i produksjonen, sin konsentrasjon til store arbeidsplasser og sin historisk sterke organisering, ofte gjennom sterke klubber eller foreninger som tar initiativer og går i spissen. Dette er en svært mannsdominert del av arbeiderklassen, men det finnes også kvinner i kjerneproletariatet.

Den andre spissen utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien (direkte og indirekte), med tilleggslønn (beskrevet mer konkret i artiklene). Denne krafta kommer ikke så tydelig til uttrykk nettopp fordi den mangler organisering, men kan blant annet sees i underliggende bevegelser med brei oppslutning, som for 6-timersdag og heving av kvinnelønna, og nå sist i kampen om offentlig tjenestepensjon (se lenger ut i artikkelen). Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.

Dette er derfor en teori om arbeiderklassen. Diskusjonen er imidlertid også blitt knyttet til spørsmålet om hvorvidt førskolelærere, lærere og sykepleiere tilhører arbeiderklassen. Dette er ikke avgjørende for teorien. Enten tilhører disse gruppene (eller deler av dem, ut fra posisjon) arbeiderklassen, eller så tilhører de grupper som står arbeiderklassen meget nær. I det siste tilfellet vil utvikling av kvinnebevissthet være en faktor som forsterker enheten og legger grunnlag for allianser.

Teori for handling

Analysen av «den kvinnelige delen av arbeiderklassen » (kvinner, ikke nødvendigvis «kvinnelige») var bygd på erfaringer, blant annet i kampen for 6-timersdagen der Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid spilte en sentral rolle, og i Kvinnenes tariffaksjon som var et initiativ som startet opp ved tariffoppgjøret i 1986. Kvinnenes tariffaksjon besto av kvinner fra Kvinnefronten, fra fagbevegelsen og kvinner uten noen av disse tilknytningene. Aksjonen lanserte begrepet kvinnelønn og parolen Ei lønn å leve av (og forsørge unger på), og ble starten på en ny fase i kampen om kvinners lønn, med økende samarbeid på tvers av kvinnedominerte forbund.

Forståelsen av at kvinnene i arbeiderklassen mangler samlende organisatorisk uttrykk – og både trenger fagorganisering og kvinneorganisering, klassebevissthet og kvinnebevissthet for å utvikle kampkrafta – la et teoretisk grunnlag for økende påtvers-samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og mellom ulike deler av fagbevegelsen i og utenfor LO, både om 6-timersdag og kvinnelønn. Etter hvert ble dette handlingsteorien for arbeidet med Kvinner på tvers (KPT) som startet opp i 1993. Kvinner på tvers skulle nettopp være et forum der kvinners liv og erfaringer kunne få plass som en helhet – som grunnlag for krav og felles handling, ikke delt inn i båser for kvinnepolitikk og faglig politikk.

En viktig hjørnestein i de ulike formene for påtvers-samarbeid har hele tiden vært Kvinnefronten, utfra betydningen av kvinnebevissthet og kvinneorganisering. Erfaringen har vært at uten Kvinnefronten – som står utenfor de ulike faglige organisasjonene – hadde Kvinner på tvers ikke vært mulig.

Tospiss-teorien la også grunnlag for et bevisst arbeid med å skape allianser mellom «spissene». Ved tariffoppgjøret i 1988 ble det for eksempel tatt initiativ til et møte mellom tillitsvalgte i transport og førskolelærerlaget om kravene til tariffoppgjøret.

Kan analysen brukes i dag?

Dersom en ser på dagens faglige kamper, er det ikke vanskelig å se at både kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller rolle som kraft – for eksempel i pensjonskampen, der kjerneproletariatet hadde initiativet i kampen for AFP, mens krafta i den kvinnelige delen av arbeiderklassen i offentlig sektor og deres nære allierte la grunnlag for en seier i kampen for offentlig tjenestepensjon. (Dette var nok en kraft som også overrasket regjeringa). Det er også stadig behov for et bevisst arbeid med allianser mellom disse kreftene. En mulighet nå kan være å bruke vårens seier til å bygge opp en felles offensiv mot nøytralitetsprinsippet i tidligpensjonen i folketrygden, dvs. at en sjøl skal dekke utgiftene ved å gå av tidlig gjennom lavere pensjon hele resten av livet, og at en ikke får gå av hvis en ikke har tjent nok. En oppdatert analyse av hva som er særegent og hva som er felles ved de to spissene, kan være nyttig både for å utvikle de enkelte kampene og for å skape gjensidig forståelse og allianser.

Høsten 2009 står kampen om uførepensjon. Det er meget gunstig at Handel og kontor – et kvinnedominert forbund i privat sektor – har gått så høyt på banen, med det første landsmøtevedtaket i fagbevegelsen som gikk imot sentrale elementer i forslaget. Med allianser både til privat sektor og til kvinnene i offentlige forbund var utgangspunktet godt for å vinne fram på LO-kongressen. I kampen videre blir det viktig å utvikle denne alliansen: beholde ett sentralt tyngdepunkt i kvinner i privat sektor og mobilisere både bevegelsen for AFP og for offentlig tjenestepensjon. Hvis noen i tillegg kunne klare å få til et kvinneinitiativ …

Kampen om folketrygden kan også sees som et eksempel på at kvinnene i arbeiderklassen fortsatt mangler en organisering som tar hensyn både til klasse og kjønn. På tross av at konsekvensene for kvinnene var en del av argumentasjonen i fagbevegelsen, fikk den ikke en kraft verken der eller i det offentlige rom som sto i forhold til at reformen. Det er en katastrofe for kvinnene og et brudd på alle programerklæringer om likestilling. I stedet fikk enkeltpersoners argumenter og regjeringens demagogi om at reformen var bra for de lavtlønte, overtaket. Dette var også mulig fordi det ikke fantes noen organisert kvinnepolitisk bevegelse mot reformen. Behovet for «Sinte kvinner mot pensjonsreformen» var tydelig, uten at det så ut til å finnes krefter til å ta et slikt initiativ. En kvinnepolitisk bevegelse for pensjon utenfor fagbevegelsen ville også gitt Kvinner på tvers mer spillerom. Når den mangler, blir KPT i stor grad begrenset av de faglige organisasjonenes ulike syn – samarbeid på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse krever aktivitet og organisering på begge fronter.

Kvinneorganisering på tvers

Erfaringene fra pensjonskampen er i tråd med de to Klassekampen-artiklenes analyse av betydningen av kvinneorganisering på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og at et slikt samarbeid forutsetter aktiv kvinnepolitisk organisering. Selv om den grunnleggende utfordringen er den samme i dag, er det likevel skjedd mange endringer og gjort mange erfaringer i løpet av de 20 åra siden artikkelen ble skrevet. Her er det bare rom for noen momenter; jeg håper andre vil følge opp med synspunkter og erfaringer.

I åra som har gått siden 1986, har både den lokale aktiviteten og samarbeidet på tvers på grunnplanet i fagbevegelsen økt kraftig, delvis på grunn av stadig tøffere angrep fra arbeidsgivere og myndigheter. Trondheimskonferansen er etablert og har i de siste åra vokst eksplosivt, med en kvinneandel på ca. 40 %. Halvparten av LO-medlemmene er nå kvinner, og kvinnene er i flertall i sentrale høyskolegrupper i en organisasjon som Unio (blant annet sykepleiere, førskolelærere og lærere). Kvinnene utgjør slik en viktig del av en styrket fagforeningsvirksomhet, og har styrket sin stilling. Likevel er det fortsatt slik at saker som kvinnelønn og 6-timersdag ikke når opp til å bli de store fellessakene i fagbevegelsen.

Det kvinnefaglige samarbeidet på tvers utviklet seg sterkt fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet gjennom kvinnelønnskampen – der både kvinnebevissthet og fagforeningsbevissthet sto sentralt, og med Kvinner på tvers som en viktig kraft. Mot årtusenskiftet kom en reaksjon – kvinneargumentasjon i lønnsforhandlinger ble nærmest oppfattet som en forsterking av systemet med kvinnelønn, og organisasjonene utviklet i større grad sine separate lønnsstrategier. Oppløsning av de gamle lønnssystemene i store deler av offentlig sektor førte til at motsetningene og konkurransen mellom organisasjoner økte. I det nye årtusen har imidlertid kvinneargumentene igjen styrket seg. At grunnlaget for kvinnelønnskravet ikke er forsvunnet – kommer til uttrykk i at Likelønnskommisjonen gikk inn for Kvinner på tvers sitt gamle kjernekrav om en likelønnspott fra regjeringen til å heve kvinners lønn i offentlig sektor. Dette fungerer også samlende for kvinnedominerte forbund og for enheten med kvinnebevegelsen, selv om LO har strittet i mot. Samtidig er (det lille som er av) kvinneorganisering i fagbevegelsen under press. Flere av de få kvinneutvalgene som har eksistert, er omgjort til likestillingsutvalg, eller blir stadig foreslått omgjort. Også likestillingsutvalg er lagt ned eller omdannet til utvalg for alle typer likestilling (likestilling for minoritetsbakgrunn, lesbiske/homofile, funksjonshemmede etc.), til fordel for mainstreaming (likestilling skal være en del av alle saksområder) eller for likestillingsarbeid organisert som prosjekter. Samtidig har flere fagforbund tatt til orde for gjenoppretting av en egen instans som jobber med likestilling mellom kjønnene, etter at både Likestillingsombudet og Likestillingssenteret gikk inn i Likestillingsog diskrimineringsombudet. Det finnes også fortsatt ulike former for kvinnenettverk i fagbevegelsen av mer eller mindre formell art.

Kvinner på tvers er etablert som en fast årlig konferanse som bidrar til å holde kvinnepolitiske spørsmål og forståelser levende i de ulike fagforbundene. Kvinner på tvers har også bidratt til at kvinnepolitiske spørsmål har fått større plass og legitimitet i den breie, uorganiserte opposisjonen som Trondheimskonferansen organiserer. Dette gjelder særlig kampen for 6-timers-dagen, mens kvinnelønna bare så vidt begynt har begynt å få plass (legitimitet er ikke det samme som at deltakerne prioriterer aktiv innsats på områdene). Samtidig har det ikke lykkes å bygge ut og opprettholde Kvinner på tvers lokalt, og det er nå mange år siden det var konferanser i Bergen, Stavanger og Tromsø. Dette bygger opp under erfaringene fra Oslo om at til tross for massiv velvilje fra organisasjonene som deltar, er slik påtvers-organisering motstrømsarbeid som lett veltes av de ulike organisasjonenes egne saker og prioriteringer. På tross av dette er 8. mars-arbeidet mange steder i praksis et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.

Når det gjelder helhetlig kvinnepolitisk organisering, er den langt mindre omfattende og mindre aktiv enn i 1986. Samtidig finnes det fortsatt en brei kvinnebevegelse spredt på ulike typer organisasjoner som kommer til uttrykk rundt enkeltsaker. Kampen mot menns vold mot kvinner har nådd mye breiere ut – symbolisert ved at Tove Smådahl fikk LOs likestillingspris på kongressen nå i 2009. Og en brei kvinnebevegelse har vunnet kampen om kriminalisering av horekundene, selv om kampen for tiltak for kvinner i prostitusjon fortsetter. Dette er, på samme måte som kampen om sjølbestemt abort og porno som det vises til i artikkelen, sentrale kamper om kvinnebevissthet, om hvordan kvinner skal forstå seg sjøl. Disse kampene er derfor ikke mindre viktige. Seieren i kampen om kriminalisering viser at det fortsatt finnes en brei og sammensatt kvinnebevegelse som kan mobiliseres under visse betingelser.

Artiklene konkluderer med at det er nødvendig for kampkrafta og sjølbevisstheten i den kvinnelige delen av arbeiderklassen, både på kort og lang sikt, med organisert kvinnesamarbeid på tvers mellom fagbevegelse og kvinnebevegelse. Videre slås fast at dette krever kvinnepolitisk organisering både i og utenfor fagbevegelsen. En slik konklusjon stiller mange utfordringer. Jeg ønsker meg en diskusjon som tar stilling til denne konklusjonen, men der vi også deler konkrete erfaringer (som det jo finnes masse av) og tanker om hvordan dette arbeidet kan videreutvikles. Det finnes ingen fasit.