Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
[NB! Innlegget under ble holdt som en del av et punkt om tariffoppgjøret 2000 på årets Kvinner på tvers-konferanse 17. september 2000. Før dette innlegget holdt Ellinor Gilberg, førskolelærerne i Oslo, Oddny Miljeteig, FO Hordaland og Synnøve Bergan, Hotell og restaurant i Trondheim innlegg om streikeerfaringer. Innlegget under mangler derfor helt disse positive erfaringene og gir av den grunn et skjevt bilde av tariffoppgjøret når det står alene. Det må derfor leses med det forbeholdet.]
Arbeidsgruppa i Kvinner på tvers ønsket et innlegg der vi prøver å se på helheten i tariffoppgjøret fra kvinnesynspunkt. Det er ikke så lett.
Et av problemene med forhandlingssystemet er at det ikke er noen som representerer kvinneinteressene på tvers av sektor og forbund. De må derfor hele tiden konkurrere med andre interesser innafor de ulike områdene. (Dette er et problem Kvinner på tvers har pekt på i et brev til Stabel-utvalget, nedsatt for å se på forhandlingssystemet.) Dette forum er det eneste som kan ta den diskusjonen.
Det er også slik at tariffoppgjøret ikke er over, det gjenstår lokale forhandlinger i offentlig sektor, i privat sektor gjennomføres de for en stor del om våren. Tall på utviklingen av kvinners lønn i forhold til menns foreligger ikke. Vi vil likevel prøve oss med noen punkter og problemstillinger:
1. Kvinner har slåss for lønna si. Det har vi hørt mer om i de forrige innleggene, fra Hotell og restaurant, førskolelærerne og FO. Dette er det aller viktigste. Uten at kvinner tar opp kampen, er det ikke mulig å heve kvinnelønna og oppnå likelønn.
Utover gruppene som er nevnt, er den største kvinnegruppa som har vært ute i streik, hjelpepleierne i Oslo, men også mindre grupper. Lærerne streika ikke under selve oppgjøret, men la et sterkt press gjennom omfattende politiske demonstrasjonsstreiker på skolene over hele landet i oppkjøringen. Det er avgjørende å ta vare på erfaringene, det er også derfor vi har valgt de innlederne vi har hatt i dag.
Kvinner trenger alle disse erfaringene om det skal være mulig å bygge opp bevegelse og kampkraft som er tilstrekkelig til virkelig å endre dagens lønnsbilde.
2. I privat sektor var kvinnene en viktig del av et felles tariffopprør, flertallet av medlemmene stemte NEI mot LO-ledelsens og de fleste forbundsledelsenes anbefalinger. Dette var et opprør som gikk utover selve tariffoppgjøret, det fikk kraft fra folks reaksjon mot de stadig økende forskjellene mellom fattig og rik. Streiken rystet samfunnet og ble i stor grad drevet fram nedenfra.
Kvinnene var synlige på grunnplanet i dette opprøret, særlig i hotell og restaurant, i spissen for den felles streikekampen, selv om mennene nok dominerte i media. Det var ikke noen egen synlig argumentasjon for å heve kvinnelønna, men kampen sto om spørsmål som var særlig viktige for kvinnene – bedre generelt tillegg, bedre lavtlønnstillegg, feriedagene tidligere og ikke forlenget avtaleperiode.
Opprøret i privat sektor sprengte rammene og viste styrke. Samtidig klarte det ikke å stoppe bestemmelsene om økt fleksibilitet. Det ble åpnet for å inngå avvikende arbeidstidsordninger for enkeltpersoner, gjennomsnittsberegning av arbeidstida og lokale avtaler både om arbeidstid og godtgjørelse for arbeid utenfor normal arbeidstid. Styrkeforholdet er i dag slik at arbeidsgiverne kan bruke dette for alt det er verd. Dette var grunnlaget for at bl.a. LO Trondheim oppfordret til NEI også i annen omgang. Her ligger også formuleringer fra avtalen i staten.
3. Opprøret og streiken i privat sektor hadde stor betydning for kampen i offentlig sektor. Rammene var sprengt, og trusselen om et enda større opprør fra de offentlige ansatte om ikke tilbudet var bra nok, lå i lufta. Mer direkte førte det (trolig) til at det generelle tillegget ble høyere enn det ellers hadde blitt, noe som var svært viktig for det store flertallet av lavtlønte kvinner i kommunene.
Streikene til tross – fagforeningene i offentlig sektor benyttet seg ikke av den gode utgangsposisjonen til å gå et samlet skritt videre – de tok ikke sammen noen konflikt på rammen for oppgjøret, inkludert størrelsen på det generelle tillegget/lavtlønnstillegg. (På tross av mange flere lavtlønte i kommunal sektor.) Og de godtok en større pott til lokale forhandlinger enn noen gang.
Var dette en strategi – felles eller bare for noen forbund – for å nedprioritere generelle tillegg/lavtlønnstillegg for i stedet å bruke pengene til heving av bestemte yrkesgrupper?
NKF som organiserer flesteparten av de lavest lønte i kommunene, og tilsvarende i YS, godtok også forslaget basert på tilleggene i privat sektor. På tross av offensive krav om lavtlønnsgaranti fra NKFs side. Var grunnlaget for dette at NKF aksepterer solidaritetsalternativet og at også LO var innstilt på at det var utdanningsgruppene som skulle få mest denne gangen? Bl.a fordi dette er viktig i konkurransen om medlemmene? Det var tillitsvalgte som oppfordret til å stemme nei i NKF både i Oslo, med eget opprop, og på landsbasis. Men det ble ikke noe opprør som i privat sektor.
4. Den sentrale kampen, både på forhånd og i selve oppgjøret, ble kampen for en del av utdanningsgruppene, kampen for at utdanning skal lønne seg også for kvinner (oversikt i Dine Penger viste at førskolelærerne lå lavest):
Lærerne og sjukepleierne dominerte i media på forhånd og satte sin situasjon på dagsorden. Sjukepleierstudentene skapte mye blest om sjukepleiernes situasjon med sin aksjon. FOs medlemmer og førskolelærerne kom sterkt under selve streikene. Sentralt i argumentasjonen sto betydningen av arbeidet som gjøres i disse yrkene og betydningen av offentlig sektor.
Det økonomiske resultatet av streikene er vanskelig for oss å vurdere. Hjelpepleierne og FO Oslo gikk til nemnd, førskolelærerne ble truet med nemnd.
Trengs ny diskusjon om hvordan streikeretten kan bli reell i offentlig sektor – skal en finne seg i tvungen voldgift eller kan det være nødvendig å gå over i ulovlige aksjoner? Også en diskusjon om hvorvidt en ikke også i offentlig sektor, slik det er i privat sektor, bør ha det slik at medlemmene stemmer over resultatet av en streik.
5. Lærerne fikk 2 lønnstrinn i tariffoppgjøret, i tillegg til ett trinn i stedet for lengre ferie. De oppnådde samtidig 2 lønnstrinn utenom ramma for tariffoppgjøret. Dette har vi i Kvinner på tvers alltid sagt er mulig, og alltid fått høre at ikke er mulig. Viktig å merke seg at det går an, – uavhengig av hvordan en vurderer den avtalen lærerne har fått. Det er uenighet om hvor mye en har solgt for å få dette til.
Også sjukepleierstudentenes aksjon har vært en aksjon utenfor tariffoppgjøret, eks. på at det går an å slåss på utradisjonelle måter. Samtidig har den slått rett inn i motsetninger rundt hjelpepleierstillinger som er omgjort til sykepleierstillinger, og har derfor ikke fått støtte fra hjelpepleierne og NKF.
Synd at disse motsigelsen ikke har latt seg løse, flott at studentene står sammen og slåss for lønna si.
6. I hvilken grad har tariffoppgjøret og streikene styrket den felles kampen for å heve kvinnelønna og oppnå likelønn?
Vi ønsker å stille noen spørsmål til diskusjon:
Det store tariffopprøret i offentlig sektor, som kunne gjort noe mer med rammene (og potten til lokale forhandlinger), uteble også denne gangen. Tildels få som stemte i forbund som NKF, og ja-flertall. Hvorfor ble det slik?
Lå solidaritetsalternativet likevel i bånn, også for dem som har sagt at de ikke vil la seg binde opp? Ble taktikken i forhold til egne grupper overordna en felles kamp for å utvide rammene – eller var dette det som var mulig å få ut ved årets oppgjør?
I hvilken grad har krava og argumentasjonen til de ulike forbunda bidratt til økte motsetninger, både mellom de lavest lønte og de med treårig høyskoleutdanning og mellom utdanningsgrupper.
En fagforening må argumentere for/slåss for å heve lønna til egne grupper – ellers kan den ikke fortsette som fagforening. Kvinner på tvers sin oppgave må bl.a. være å jobbe for at de ulike fagforeningene gjør dette uten å tråkke på andre, og det må være rom for å si fra når noen føler seg tråkka på.
Vi må leve med at ulike forbund har ulik lønnsstrategi og at det ikke finnes noe ferdig svar på hvordan vi kan heve kvinnelønna og oppnå likelønn. Også innafor de enkelte forbund er det stor uenighet, og det har skjedd store endringer i holdningene til større lønnsdifferensiering, mye presset fram av arbeidsgiver splitt og hersk gjennom systemet med lokale lønnsforhandlinger. Men vi må ikke slutte å ta opp uenighetene.
Når Kvinner på tvers argumenterer for at kvinnelønnskampen må stå på to bein, både heve lønna til de lavest lønte kvinnene til ei lønn å leve av, og slåss for likelønn, så er det fordi vi mener at dette henger sammen. At begge deler er nødvendig både for de lavest lønte og for de med utdanning. Fordi det er en strategi for å bekjempe lønnsfastsettelse etter kjønn. Altså at det er i begge gruppers egeninteresse.
Forutsetningen for en slik strategi er at både de lavest lønte og treåringene slåss sjøl – og støtter hverandre, både i kampen for større rammer og i rettferdige krav. Dersom f.eks. NKF ikke slåss aktivt for sine lavtlønte medlemmer, kan ikke andre forbund la være å slåss for sine for at ulikhetene ikke skal øke. Og omvendt. Solidaritet må innebære å støtte andre i deres kamp – ikke samling i bånn.
Men det forutsetter også at de ulike forbundene holder fast ved de felles kvinneinteressene. Hvilke konsekvenser vil det ha om NL, som har argumentert aktivt for heving av kvinnelønna – går sammen med, Lærerforbundet, NSF og politiet, som ikke har en slik strategi, i en ny hovedorganisasjon?
Jeg leste i en avis i våres at førskolelærerne av mediakonsulenter ble frarådet å bruke kvinnelønnsargumentasjon og i stedet fokusere på betydningen av arbeidet som gjøres. Også fra et kvinnesynspunkt er det viktig å synliggjøre kvinners arbeid – at det nettopp er kvalifisert arbeid, ikke medfødte kvinneegenskaper. Mange kvinnedominerte yrkesgrupper har stor støtte i befolkningen – og til dels i media – for det arbeidet de gjør, selv om andre gjør, som FO, gjør mer usynlig arbeid med samfunnets svakeste. Rådet illustrerer samtidig medias rolle i dagens konflikter. Er et slikt råd taktisk klokt/nødvendig for å få mediaoppmerksomhet/støtte – eller ikke?
Hvilken plass har kvinnelønnsperspektivet hatt i kampene som har vært ført?