Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Opposisjonen i fagbevegelsen har i dag mange gode analyser av hva markedskreftenes frie spill fører til av fleksibilisering, privatisering, outsourcing, dårligere lønns- og arbeidsforhold, undergraving av kollektive avtaler og fagforeningsknusing. NHO plasseres, naturlig nok, i spissen for denne utviklinga.
Samtidig finnes ikke like gode analyser av statens rolle i dagens politikk. NHO - og det politiske høyre - har alltid vært for å styrke markedskreftene, selv om de i dag fremmer sine interesser med større styrke fordi de er bedre organisert som klasse. Statens rolle har hele tida vært å legge forholda til rette for kapitalens vekst, men dette har i en lang periode også betydd å motvirke markedet på bestemte områder, som f.eks. helse og utdanning og å sikre klassesamarbeidet. I dag kreves en annen politikk for å gi kapitalen vekstmuligheter, faglige og sosiale rettigheter må brytes ned, og staten fremmer mer direkte den samme strategien som NHO. Arbeidsgiverne har ikke bare stat og regjering bak seg, gjennomføring av mer markedsstyring på stadig nye områder er i mange tilfelle helt avhengig av at staten går foran. Dette er også en viktig del av grunnlaget for at arbeidsgiverne kan opptre mer aggressivt.
Mer markedsstyring skyldes ikke at staten er svekket, den norske staten har aldri vært så rik og sterk. Og den styrer i aller høyeste grad. Norske regjeringsmedlemmer reiser i dag verden rundt for å fremme norske investeringer i utlandet. Stoltenberg prøver å vinne støtte for norsk imperialisme gjennom å hevde at oljeprofitt fra Aserbadsjan skal redde den norske folketrygden; statsselskapene går i spissen. Regjering og næringsliv satser offensivt i Sørøst-Asia. Kapitalistene trenger stat og regjering for å etablere seg utenlands. Multinasjonale selskaper svever ikke over landegrensene, men har en hjemmeadresse. Aksjepostene er konsentrert til ett land, og ledelsen er nasjonal. Monopolene er i aller høyeste grad avhengige av sine statsapparater og er ledd i en stadig råere rivalisering mellom imperialiststatene. Om Norge skal hevde seg i dette selskapet forutsetter det norsk eierskap, og dette vil AP være med å sikre.
Staten åpner offentlig sektor for markedsstyring, både direkte og indirekte. Direkte gjennom politikken overfor de (tidligere) forvaltningsselskapene i televerket, posten og jernbanen, i samspill med privatiseringskåte ledere, påsatt nettopp av regjeringa sjøl. Indirekte presses kommunene til private løsninger gjennom struping av kommuneøkonomien og stadig lansering av modeller for såkalt samspill mellom private og offentlige aktører. Under dekke av at det ikke er privatisering så lenge det offentlige formelt har politisk styring. Erfaringene i hele EU-området er nettopp at det ikke er mulig å privatisere offentlig sektor uten at staten går i spisen som aktiv døråpner.
Stat og kommune har som arbeidsgivere de samme målsettinger og samme strategi som NHO. Mer individuelle lønninger forhandlet på den enkelte arbeidsplass for den enkelte arbeidstaker, ut fra hver enkelts produktivitet etc. Det nye lønnsregulativet i kommunene er et ledd i en slik strategi, og i disse dager blir tusenvis av tillitsvalgte over hele landet skolert i hvordan dette skal brukes. Fleksibiliseringa er like utbredt i offentlig sektor, en LO-undersøkelse fant at 27 % av de ansatte i kommunene hadde et marginalt arbeidsforhold, dvs. ufullstendig arbeidsforhold med uforutsigbar arbeidstid og lønn (inkludert undersysselsatte). Arbeidstida tilpasses kommuneøkonomien med stadig økende antall små stillingsbrøker det ikke er mulig å leve av.
Programmet for norsk økonomi i et EU/EØS-regime heter Solidaritetsalternativet eller Kleppestratetegien, presentert samme høst som Stortinget første gang sa ja til EØS. Mest kjent er lønnsmoderasjon i 10 år, mindre kjent er at strategien også omfatter et program for et mer fleksibelt arbeidsliv (les færre rettigheter for arbeidsfolk) og innstramminger i trygdeordningene. Her lanseres ideologien om at de norske ordningene er for gode. Nasjonale regler som hindrer det frie markedet, skal bort. Pengene skal gå, og har gått, fra såkalte passive overføringer, dvs. penger til folk, til såkalt aktive tiltak, dvs. bedring av rammebetingelsene for kapitalen og norsk imperialisme. Staten skal ikke sjøl bidra med arbeidsplasser, det er stikk i strid med god EU-politikk. Også forslagene om å begrense forhandlings- og streikeretten har sitt utspring i Kleppestrategien.
Det er skapt et inntrykk av at Torbjørn Jagland står for mer statlig styring og deler av media prøver å framstille APs nye programforslag som et skritt til venstre. Kritikken av regjeringas politikk skal nøytraliseres. Men dagens politikk baserer seg på statlig styring - til fordel for både private og offentlige kapitalinteresser - mot arbeidsfolk. Det avgjørende er i dag om staten vil gjennomføre nasjonale regler og kontroll som begrenser kapitalens og markedets frihet - og her har jeg ikke oppfattet at det har kommet noen nye forslag fra Jagland. Fortsatt er det slik at paroler og forslag mot EØS-avtalen er tabu i store deler av fagbevegelsen - fordi det setter fingeren på hovedspørsmålet i kampen mot fri flyt av kapital, både inn og ikke minst ut av landet, og større frihet for markedet.
Solidaritetsalternativet innebar lønnsmoderasjon i 10 år. Motstanden mot lønnsmoderasjon for lønnstakerne mens norsk økonomi går så det suser og eierinntekter og lederlønninger går til himmels, er stor. Både NHO og LO-ledelsen ønsker å unngå et nytt tariffoppgjør der vanlige lønnstakere faktisk får noe.Yngve Haagensen har annonsert at LO-ledelsen vil legge fram et nytt solidaritetsalternativ på LO-kongressen, som skal inkludere sosiale reformer, og han har lansert en «trygghetspakke». Først og fremst er det forslaget om en etterutdanningsreform som skal brukes til å begrunne fortsatt moderasjonslinje og holde fagbevegelsen på plass, mot bl.a. kvinnelønnskrav og 6-timersdagen. Slik den paradoksalt nok også ble brukt mot elektrikernes streik for en etterutdanning som ikke var styrt av arbeidsgiverne.
Leif Sande skriver i sin faglige kommentar sist torsdag at LOs handlingsprogram er et skritt mot venstre. Jeg er uenig. Forslaget til arbeidsprogram for LO inneholder en programfesting av Solidaritetsalternativet og en varm hyllest til EØS-avtalen. Det tar ikke opp den galopperende utviklinga av norsk imperialisme, i stedet snakker det om økt økonomisk samkvem over landegrensene og behovet for overnasjonale politiske styringsorganer. Sjølsagt inneholder programmet progressive standpunkter i enkeltsaker, som at LO skal motarbeide alle former for privatisering. Men hovedinnholdet i programmet er at det innebærer full tilslutning til regjeringas økonomiske program. Det kan ikke opposisjonen i fagbevegelsen slå seg til ro med.