Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Norsk Sykepleierforbund krever kraftig lønnsøkninger for sine medlemmer og spesielt intensivsjukepleiere ved årets tariffoppgjør, og kravet er ikke vanskelig å forstå. Utdanningsforbundet krever for lærerne og førskolelærerne. Fagforbundet svarer med at det også er andre grupper som må få høyere lønn ved årets oppgjør, og framhever fagarbeiderne som helsefagarbeidere og helsesekretærer og renholdere. Det er opplagt at mange kvinnedominerte yrkesgrupper i offentlig sektor må få høyere lønn, og kravene har stor støtte etter både applaus og anerkjennelse som samfunnskritiske funksjoner.
Problemene oppstår når vi leser i Klassekampen 7. januar at Mette Nord vil sette en stopper for sjukepleiernes krav fordi slike tillegg vil tas fra andre grupper: « … om noen skal ha mer, betyr det at andre får mindre».
Det kan ikke være fagforbunds oppgave å gå ut mot andre forbunds rettferdige lønnskrav. Samtidig viser Nord til vedtak på Unios kongress i 2021, der det heter at «praktiseringen av den norske lønnsforhandlingsmodellen har gitt en sammenpresset lønnsstruktur som holder lønnen til utdanningsgrupper i offentlig sektor nede. For å motvirke denne uheldige effekten, kan et særskilt lønnsløft for disse gruppene i offentlig sektor være et tiltak.» Det er ikke urimelig å lese dette som et ønske om større lønnsforskjeller, noe Fagforbundet går imot. Innenfor frontfagmodellen vil høye tillegg til noen betyr mindre tillegg til andre. Når rammen er fastlagt, vil grupper av offentlig ansatte fort slåss mot hverandre. Verken Unio eller Fagforbundet går ut mot selve frontfagmodellen, der lønnsrammen for privat sektor (før lokale forhandlinger) danner normen også for offentlig sektor. Striden står om aksept i modellen for at grupper som er blitt hengende etter, kan få mer. Dette innebærer at vilje til å sprenge rammene er helt nødvendig for å unngå lønnskamp mellom de ulike gruppene.
Den lave lønna i kvinnedominerte yrker (både absolutt og i forhold til menn i sammenliknbare yrker) handler ikke bare om noen års etterslep, men en historisk forankret kvinneundertrykking som det er vanskelig å rette opp i enkeltstående tariffoppgjør.
Derfor har blant andre Kvinner på tvers lenge krevd ekstra midler til kvinnedominerte yrker (ikke bare til utdanningsgruppene). Dette kravet er hyperaktuelt i årets oppgjør og kunne vært et samlende krav på tvers av fagforbund/ hovedorganisasjoner som gjør det mulig å utnytte felles styrke. Diskusjonene om hvordan å vinne fram må reises i fagforeninger og kvinneorganisasjoner og ikke overlates til toppledelsen i forbundene. De må dreie seg om å sprenge rammene, egne kvinnemidler og viktigheten av å støtte de som streiker på tvers av fagforbund og hovedorganisasjoner, selv om egen organisasjon ikke har vunnet fram.
Det er også nødvendig å utvikle streikeformer som ikke umiddelbart utløser tvungen voldgift, og diskutere om organisasjonene skal være villig til å trosse en eventuell voldgiftsdom.