Bilde av Siri og en virkelig kommode Til forsida på Siris kommode

Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!


Det sosiale grunnlaget
for revolusjon og sosialisme i Norge

Innlegg på Rødts sosialismekonferanse – februar 2010


Jeg er invitert til å snakke om et stort tema på kort tid. Et tema som jeg har vært opptatt av i over 30 år. Jeg blir derfor nødt til å snakke i litt store bokstaver.

Aller først – når jeg sier arbeiderklassen, vil jeg at dere skal prøve å tenke kvinner.

Jeg oppfatter det slik at det er enighet i Rødt om at arbeiderklassen er det viktigste sosiale grunnlaget for revolusjon. Rødt ikke bare snakker om arbeiderklassen og at Norge fortsatt er et klassesamfunn, men mener også at arbeiderklassen er den viktigste klassen, den viktigste krafta i kampen om forholda i dagens Norge og i kampen for et annet samfunn. Selv om vi skal prøve å skape et opprørsspråk for vår tid, og det er en stor utfordring - tenker jeg at vi i innhold skal holde fast ved at klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ut fra sin stilling i den samfunnsmessige produksjonen, altså i et økonomisk og politisk system, ikke bare på den enkelte arbeidsplass. Arbeiderklassen eier ikke produksjonsmidler, de har ikke stor makt verken over hvordan økonomien organiseres eller i samfunnets andre institusjoner, de får en liten del av den samfunnsmessige rikdommen, og de får den utbetalt som lønn eller trygd. At det også er forskjeller på stillingen i den samfunnsmessige produksjonen innad i arbeiderklassen skal jeg komme tilbake til om et øyeblikk.

Videre mener Rødt at arbeiderklassen må alliere seg med alle som har interesse av revolusjon og sosialisme, med andre klasser eller skikt – og denne klassealliansen synes jeg ikke er så tydelig i det nye forslaget til program. Og arbeiderklassen må alliere seg med folkelige bevegelser som har mål som ikke lar seg forene med et kapitalistisk samfunn, slik som kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og den antirasistiske bevegelsen.

Jeg vil også understreke at jeg mener at det er viktig i Rødts program å få fram arbeiderklassen som drivkraft i samfunnet: gjennom sitt daglige arbeid skaper arbeidsfolk samfunnet, tilegner seg store kunnskaper og utvikler samfunnet videre, mens det er overklassen og kapitalen som framstilles som de viktige og skapende. Gjennom ulike former for kamp og motstand i stort og i smått tvinges arbeidsfolk til å finne måter å klare seg på – mange med lav lønn, harde arbeidsforhold, og en grunnleggende usikkerhet, og måter å protestere mot et urettferdig samfunn der overklassen styrer. Det er dette vi vil bygge videre på; partiet ser den virkelige arbeiderklassen og ønsker oss ikke en annen. På Trondheimskonferansen får jeg opplevelsen av å være blant de som skulle styrt Norge, så mye kunnskap med et nedenfraperspektiv. Det er ikke bare slik at arbeiderklassen har interesse av revolusjon og sosialisme – den har det som trengs for å kunne styre til beste for flertallet, ikke et lite mindretall. Derfor må oppgaven stilles: arbeiderklassen med allierte må ta makta fra det lille mindretallet som herjer fritt med folk og natur.

Men hvem tenker vi på med arbeiderklassen. Problemet er fortsatt at arbeiderklassebegrepet er det noen kaller et mannlig kjønnet begrep og at dette står i veien for å se den virkelige arbeiderklassen og utvikle arbeiderpolitikk. I innledningen til programmet gjentas en ofte brukt omtale av arbeiderklassen som de som skaper verdiene som kapitalen utbytter. Dette er en begrenset definisjon. Ikke ta opp diskusjonen om hvor det skapes merverdi, men ikke tvil om at dette knytter arbeiderklassen utelukkende til merverdiproduksjon og i den tradisjonelle analysen er dette arbeidere i privat sektor. Bidrar til å befeste et bilde av arbeiderklassen som menn.

Vårt program og vår politikk må utformes med utgangspunkt i at flertallet i arbeiderklassen er kvinner. Kvinneundertrykking og klasseundertrykking virker sammen.  Kvinneundertrykkinga er vevd inn i den kapitalistiske økonomien. Ikke plass til hele analysen her, men sentralt står familien som en økonomisk enhet, som bidrar til å opprettholde menns forsørgerlønn og gi kvinners arbeidskraft mindre verdi enn menns. Familien med private forsørgelse og ansvar for omsorgsarbeidet låser kvinner fast i deltid og ulikelønn, mens ulønna arbeid gjør reproduksjonen av arbeidskrafta billigere for kapitalen.

Kvinner skvises mellom jobb og hjem – ei virkelig tidsklemme – dette er grunnlaget for at de stiller krav om 6 timers normalarbeidsdag, et krav som er viktig for hele arbeiderklassen. Svært mange kvinner er forsørgere, men får uansett ikke ei lønn å leve av – dette tvinger fram kravet om likelønn som retter seg mot organiseringen av økonomien – motstanden mot likelønnspott illustrerer hvordan kravet rokker ved den norske forhandlingsmodellen som har vært en sentral del av norsk økonomi siden krigen. Avhengigheten av offentlig tjenester legger grunnlaget for kamp om barnehager og eldreomsorg, forsterket av at halvparten – men bare halvparten – av yrkesaktive kvinner jobber i offentlig sektor.

Kvinnenes stilling tvinger dem derfor til å stille krav som er viktige for hele arbeiderklassen.. Slik er grunnlaget for kvinnene i arbeiderklassen som egen kraft ikke knyttet til bestemte yrker og arbeidsplasser, men til det å være både kvinner og arbeidere. Derfor trenger kvinnene i arbeiderklassen både klassebevisshet og kvinnebevisshet for å se at f. eks. lav lønn ikke skyldes feil valg av yrke, utdanning eller arbeidstid, men er et resultat av klasseundertrykking og kvinneundertrykking. Derfor trenger kvinnene i arbeiderklassen organisering som har plass til forståelse av ulike former for undertrykking – også rasistisk undertrykking og diskriminering av lesbiske,  for å kunne føre en felles kamp – og for å støtte hverandre. Ikke måtte velge mellom å være organisert som kvinne eller som arbeider eller som innvandrer eller som anti-rasist.  I praksis i dag med fagbevegelsens kjønnsnøytralitet trengs kvinneorganisering for å bidra til å føre kvinnebevissthet inn i fagbevegelsen utenfra. Det idemessige grunnlaget for Kvinner på tvers er nettopp samarbeidet mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen for å skap et forum med plass til hele kvinner – tatt inn andre på-tverser etter hvert.

Kampen som nå foregår om likelønn er et godt eksempel på hvordan kvinnene i arbeiderklassen på tvers av privat og offentlig sektor styrker seg som kraft, den er presset fram nedenfra og LO-ledelsen er på defensiven. Dette er kanskje det fremste uttrykket for en historisk prosess der kvinnene konstituerer seg som klasse – i kamp mot arbeidsgivere, staten og mot ledelsen i mannsdominerte forbund som står i spissen for det gamle forhandlingsregimet. Likelønnskampen slo seg inn i Trondheimskonferansen og ble det viktigste temaet uten å ha eget punkt. Kravet om likelønnspott inn i fagbevegelsen utenfra –opprinnelig krav fra kvinnedominerte forbund, Kvinner på tvers har holdt det ved like og Likelønnskommisjonen har sikret et gjennombrudd gjennom å foreslå det konkret.

I likelønnskampen ser en også forsøkene på å splitte og en ser arbeidet for å skape enhet på tvers av virkelige skiller – mellom vanlige kvinner med 3–4 års høyskoleutdanning og store enda mer lavtlønte kvinnedominerte grupper, mellom privat og offentlig sektor. Virkelige forskjeller, som likevel grunnleggende felles interesse av å gjøre slutt på lønn etter kjønn. Selv om et ikke har vært så framtredende er kravet om likelønn også et viktig krav for kvinner med minoritetsbakgrunn – jmf. Fakhra, hotell og restaurant, sykehjem.

Likelønnskampen, kampen om heltid en rettighet, deltid en mulighet, og likestilling av skift og turnus handler både om kamp mot økonomisk undertrykking, men også om kamp om synet på kvinner mot kvinneforakt.

Samtidig som kvinnene i arbeiderklassen utgjør en kraft fortsetter arbeiderklassen i industri og transport – kalt kjerneproletariatet – å spille en viktig rolle, (det er plass til flere krefter). AFP-kampen, kampen om industrikraft og industriarbeidsplassene, kampen mot sosial dumping, aktuelle eksempler.

Kvinnene i arbeiderklassen og arbeiderne i industrien (også inkludert kvinner) har tidligere blitt oppsummert som to ledende krefter i arbeiderklassen – og jeg mener at det fortsatt er en holdbar analyse.

I dag er det også viktig å se innvandrere og arbeidere med minoritetsbakgrunn som en begynnende egen kraft – i kampen mot ulike former for sosial dumping av lønn og arbeidsforhold. F.eks. tillitsvalgte i Hotell og restaurant som våger å stå fram, i en bransje med mange hemmelige medlemmer. Undertrykking på grunnlag av hudfarge, folkegruppe, språk virker sammen med klasseundertrykking og kvinneundertrykking, til å skape egne undertrykkingsmekanismer. Organisering i arbeiderklassen og på tvers i fagbevegelsen mot rasisme er en del av arbeidet for å utvikle denne krafta, neste innleders område.

En analyse av hva som er særegent og hva som er felles for de ulike kreftene i arbeiderklassen kan gjøre det lettere å bidra til å utvikle de enkelte kampene og å skape gjensidig forståelse og allianser. Et sentralt problem i kampen om pensjonsreformen at det ikke ble etablert en organisert kvinnepolitisk motstand; dette førte til at kvinnene i arbeiderklassen ikke ble mobilisert som en sjølstendig kraft på tvers som i større grad kunne motstå sviket fra toppene.

En sammensatt og mangfoldig arbeiderklasse gir ulike motsetninger utfra at folk har beina sine ulike steder og plasserer seg ulikt i forhold til ulike former for undertrykking. Noen opplever f.eks.  kvinneundertrykkingen sterkest, andre klasseundertrykkingen– en tradisjonell motsetning mellom kvinnene.

Rødts rolle må være både å bidra til å gi stemme til mangfoldet og de ulike kampene som må føres. Og samtidig jobbe for en enhet på tvers av alle disse ulikhetene– men en enhet som ikke bygger på at undertrykkingsforhold innad i arbeiderklassen blir lagt lokk på. Enheten må tåle at kvinnene slåss mot mannssjåvinisme og at arbeidere med minoritetsbakgrunn og innvandrere slåss mot rasisme i arbeiderklassen.

Likelønnskampen handler også om å utvikle en allianse med menn - om ikke å kreve kompensasjon for å gjenopprette lønnsskillene, en allianse på kvinnenes premisser. Dette aktualiserer en programformulering som er tatt ut i det nye programforslaget: Menn i arbeiderklassen må slåss mot sin rolle som undertrykkende kjønn for at arbeiderklassen skal kunne vinne fram i kampen for frigjøring. Og enda skarpere i AKPs gamle program: Mannsjåvinisme er klassesamarbeid – fordi det innebærer en allianse med overklassen mot kvinnene.

Selv om hele arbeiderklassen har felles interesser av å gjøre slutt på kapitalismen, kan dette ikke brukes til å underordne kvinneundertrykking og rasistisk undertrykking – kampen mot denne undertrykkinga vil være en forutsetning for at det i det hele tatt blir noen revolusjon og vil fortsette under sosialismen.