Bilde av Siri og en virkelig kommode Til forsida på Siris kommode

Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!


Pustehull og handlingsrom

Innlegg på Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) sin konferanse
i Reyjavik juni 2004: Kvinnorörelser – inspiration, intervention, irritasjon


Først kort om min egen bakgrunn. Jeg har i over 30 år jobbet med kvinnespørsmål både i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og i den revolusjonære bevegelsen, både praktisk og teoretisk. Jeg har jobberfaringer fra både privat og offentlig sektor. Sekstimersdagen, kvinnelønn, kvinners stilling i velferdsstaten har vært saker jeg har jobbet med. Dette er bakgrunnen for at jeg i 1993 var med og tok initiativet til Kvinner på tvers som jeg har deltatt i siden, som representant for Kvinnefronten.

Hva er Kvinner på tvers?

Kvinner på tvers er et samarbeid mellom kvinneorganisasjoner og kvinnedominerte fagforeninger, kvinnenettverk i mannsdominerte fagforeninger og interesseorganisasjoner, et samarbeid som har pågått i over ti år. Samarbeidet er organisert rundt en årlig, landsomfattende konferanse, åpen for alle.

Kvinner på tvers fungerer som et nettverk der en kjerne av organisasjoner deltar hvert år mens andre går til og fra og nye kommer til.

Arbeidet drives av en arbeidsgruppe der de organisasjoner som ønsker det sender representanter. I tillegg deltar også enkeltpersoner. Arbeidet skjer på fritida.

Kvinner på tvers definerer grunnideen slik:

"Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å jobbe på. Ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser i smått og stort."

Vi har vært opptatt av å inspirere til slikt samarbeid, uten at det nødvendigvis har skjedd formelt i regi av KPT. Det arrangeres f.eks. tilsvarende konferanser i 3 andre store byer i Norge som ikke formelt har noe med gruppa i Oslo å gjøre.

Jeg vil i dette innlegget trekke fram fem punkter:

1.

En helt sentral ide er samarbeidet mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, to bevegelser som har vært og er viktige for kvinners liv, men som har svært ulik historie, tradisjon, kultur og måte å jobbe på. Både kvinnebevissthet og klassebevissthet legger grunnlag for kamp.

Fagbevegelsen i Norge er, som mange andre steder, sterkt preget av kjønnsnøytralitet. Da jeg begynte å jobbe med disse spørsmålene, pleide jeg å si at "det finnes ikke kvinner i fagbevegelsen" - bare lavtlønte, arbeidstakere, etc. Dette har endret seg noe, men ikke så mye. Likestillingsarbeidet formuleres langt på vei kjønnsnøytralt. Norsk LO var mot særegen kvinneorganisering fra 1969 fram til 1995, og slik organisering er da også sjelden i fagbevegelsen i Norge. Spørsmål om saker som angår kvinner er blitt møtt med holdningen om at her jobber vi for vår medlemmer - å tenke kjønn er å splitte. Historisk har dette vært knyttet til/begrunnet med arbeiderklassens behov for å stå sammen mot arbeidsgiverne, men resultatet har vært at menns interesser er blitt definert som hele arbeiderklassens interesser, kvinners interesser er blitt underordnet. Britiske Beatrix Campbell formulerte det slik (i boka Wigan Peer revisited i 1984): "Vi har ennå til gode å skape en arbeiderbevegelse i kvinners bilde, hvor klassekamp utformes i et symbiotisk forhold til kvinners interesser som kvinner."

I stedet ble fagbevegelsen bygd opp rundt kravet om forsørgerlønn, og bidro til å gjøre kvinner til ikke ordentlig arbeidere. Kvinners lavere lønn har i liten grad blitt sett på som et felles problem for fagbevegelsen, men som et problem knyttet til hvert enkelt fagområde, med sine særegne årsaker.

På den andre siden har kvinnebevegelsen i mindre grad tatt opp konkrete spørsmål på arbeidsplassene og i den faglige kampen. Kvinneforskere har påvist de store lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, men kvinnebevegelsen har i mindre grad gått inn med konkret politikk og krav i forhold til lønnsoppgjørene. Den moderne kvinnebevegelsen i Norge har i stor grad tatt opp saker av betydning for vanlige kvinner og har på mange måter overskredet den historiske motsetningen mellom arbeiderkvinnebevegelsen og den borgerlige kvinnebevegelsen. Likevel er det slik at det i kvinnebevegelsen spontant lett blir slik at noen kvinners interesser får mest gjennomslag og blir mest synlige, og det er ikke arbeiderkvinnenes, jmf. bl.a. diskusjonen om kvinnelige ledere.

Ulikhetene og avstanden har ofte ført til at kvinner har måttet velge side mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, en identitet som arbeider eller en identitet som kvinne. Dette ser vi bl.a. ved at det fortsatt er mange faglige aktivister - selv folk som jobber for kvinners interesser - som ikke kaller seg for feminister, men avgrenser seg fra feminismen. Dette ser vi over hele verden. Selv om forskere også finner at sterk kvinnebevissthet og sterk klassebevissthet i mange tilfeller går sammen.

Et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen er nødvendig for å jobbe fram ny politikk og organisering som overvinner denne historiske motsigelsen og skape en bevegelse der kvinner kan slåss som hele mennesker med ulike identiteter. Kvinner på tvers er en del av et slikt arbeid.

2. Pustehull og handlingsrom

Vår erfaring er at Kvinner på tvers-samarbeidet har skapt et større handlingsrom - særlig for kvinner i fagbevegelsen. Fagbevegelsen har sine hierarkier og er svært opptatt av sine formelle spilleregler, hvem som skal snakke med hvem i hvilken rekkefølge etc. For ti år siden da KPT startet opp var samarbeid på tvers mellom kvinner i ulike fagforeninger og ulike hovedorganisasjoner nærmest illegalt, her har det skjedd mye på ti år. Vår erfaring er at når kvinneorganisasjonene deltar i et samarbeid med ulike fagforeninger blir forumet forvandlet fra et faglig forum med fagbevegelsens spilleregler til et forum som i større grad sjøl skaper sin samarbeidsform - og som står friere. Dette er noe av det som menes med å være utafor systemet, formelt og uformelt.

Den amerikanske professoren Joan Acker har vært opptatt av nettopp hvordan skrevne regler bidrar til å befeste og opprettholde den kjønnsnøytrale tenkningen i organisasjoner, og dermed dekke over at organisasjoner og organisasjonspraksis er kjønnet. Dette kan bidra til å forklare at å sette slike regler til side åpner et større handlingsrom for kvinner og følelsen av å få et pustehull.

Acker henviser også til Dorothy Smith, som peker på hvordan feministiske kritikere av organisasjonsteori både befinner seg innenfor organisasjonsforskningens nære forhold til tenkemåten hos ledere og beslutningstakere, og samtidig også står utenfor dem fordi de er kvinner. Smith hevder at denne doble bevisstheten oppstår som resultat av å være innenfor og utenfor på en gang, og at dette gjør det mulig (ikke uungåelig) å se sammenhenger som før har vært skjult. Å se det som har vært skjult er vanskelig, fordi våre tenkemåter er blitt til i de samme maktforholdene.

Det går an å tenke seg at Kvinner på tvers, som en organisering som er både utenfor og innenfor fagbevegelsen, kan åpne for den samme typen dobbel bevissthet.

[Acker: Å kjønne organisasjonsteori. Nytt om kvinneforskning 1, 1993.]

3. Kvinnebevissthet som grunnlag for felles handling

KPT ble dannet i kjølvannet av arbeid for sekstimersdagen og begynnende fellesskap rundt kravet om heving av kvinnelønna. KPT utviklet sin egen kvinnelønnsplattform som ikke nødvendigvis var identisk med lønnspolitikken til de enkelte organisasjonene som deltok.

KPTs utgangspunkt var nettopp begrepet kvinnelønna. Kvinners lavere lønn kommer til uttrykk på mange forskjellige måter og har tilsynelatende helt ulike forklaringer. Men det er et felles problem, i bunn ligger at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, bl.a. knyttet til kvinners historiske rolle som forsørget, ikke forsørgere.

Bevisstheten om at diskrimineringen vi utsettes for som kvinner, ikke skyldes at det er oss sjøl det er noe i veien med, men at kvinner systematisk undertrykkes, er nødvendig for å utløse kampkraft. Gjennom raseri som vendes utover istedenfor forakt som vendes innover.

Med dette som utgangspunkt ble det skapt en plattform for å forene kvinner som tilsynelatende sto i ulik situasjon og hadde ulike krav: De lavtlønte kvinnene og kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor som krevde likelønn:

Vi krever en heving av kvinnelønna fra bånn, ei lønn å leve av for alle, og vi krever at også kvinner får lønn for utdanning og kompetanse.

Plattformen uttrykte de felles interessene av å avskaffe lønn etter kjønn og deltakerne på konferansene tok den med seg inn i sine respektive organisasjoner. Etter hvert ble det også enhet om at det var nødvendig å rette krav til myndighetene ikke bare til arbeidsgiverne, kvinnelønnspørsmålet er et samfunnsmessig spørsmål, det handler om ulik fordeling av ressurser og muligheter mellom kvinner og menn.

Etter at felles oppmerksomhet om kvinnelønna til en viss grad satte sitt preg på lønnskampen i offentlig sektor noen år, har motstanden kommet sterkere tilbake. I dag er det bare KPT som snakker som bruker begrepet kvinnelønn.

Dels kommer det stadig rapporter som skal vise at lønnsforskjellene ikke skyldes kjønn, men f.eks. ulikhet mellom bransjer, utdanning etc. Dels mener flere av organisasjonene at det er utaktisk å legge vekt på at deres yrkesgruppe er kvinner, de er redd at dette vil låse fast kvinneundertrykkinga. Dette har en del støtte blant yngre kvinner som er redd for overdreven vekt på kjønn. De vil ha likestilling og fjerne alt som synliggjør forskjell. Begrepet kvinnelønn provoserer.

Det er interessant å spørre seg om hvorfor. Maud Eduards har analysert eksempler på kvinners kollektive aksjoner i Sverige i boka Forbjuden handling. Hun viser der hvordan kritikken av disse aksjonene stadig omformulerte hva de handlet om, slik at kjønn ikke skulle bli en politisk konflikt- og interessedimensjon.

Hun viser til at slike kollektive kvinneaksjoner rokker ved formell kjønnsnøytralitet som en sentral verdi i politikken . Kjønn får ikke bli en politisk dimensjon, demokratiet og den demokratiske samarbeidsånd er og skal forbli formelt kjønnsnøytral. Kanskje er det noe av dette kampen for å heve kvinnelønna, bruken av kvinnelønnsbegrepet og kravet om kvinnepott på statsbudsjettet står opp mot.

Eduards peker også på at kollektive kvinneaksjoner setter navn på menn som politisk kategori - og at det er det aller mest forbudte. Når vi snakker om kvinnelønn, snakker vi samtidig om mannsprivilegier og tvinger menn til å forholde seg til sin sosiale posisjon som menn.

Ved å holde fast ved kvinnelønnsbegrepet og plattformen fungerer KPT som et anker for kvinnebevissthet i fagbevegelsen.

Også gjennom andre saker/temaer som tas opp på konferansene bidrar KPT til at kvinneaktivister i fagbevegelsen har et kollektivt referansepunkt og et forum der kvinners liv og virkelighet står i fokus og er det selvfølgelige. Bare eksistensen av KPT minner om kvinners felles erfaringer.

4. Kvinnenettverk

Kvinner på tvers gir deltakerne et nettverk av aktive kvinner både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Kvinner de møter igjen i andre posisjoner og som de kan spille på og søke støtte fra. Slik menn har sine nettverk.

5.

Det siste poenget jeg vil ta opp handler om forholdet mellom de felles interessene som kvinner på den ene siden og mangfold og respekt for forskjeller på den andre.

KPT startet som en samarbeid på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse, på tvers av hovedorganisasjoner og på tvers av offentlig og privat sektor. Siden har det blitt flere på tvers-er.

Konferansene har systematisk synliggjort dette, bl.a. gjennom oppsummeringene siste dag:

Jeg følte at konferansen gjorde meg synlig som kvinne, arrangør, lærer og fagorganisert, men at den gjorde meg usynlig som ikke-heterofil (for meg altså, lesbisk) og at min frigjøring, min frihet fra mange av de kjønnsrollemønstre og normer som heterofile kvinner er en del av, ikke ble etterspurt eller synliggjort. Jeg lurte på om det var mange andre grupper kvinner som heller ikke var synlige på konferansen, selv om de faktisk var her.

Og videre:

Innlederne utfordret oss som et kvinnefellesskap på hvordan vi definerer grupper av kvinner som ikke bare er kvinner, men som også er noe annet, noe mre, som funksjonshemmede, som innvandrere. Men dette noe gjør dem ofte mindre, mer usynlige, mindre innflytelsesrike, ikke bare i det patriarkalske systemet, men kanskje også innenfor vårt fellesskap, For meg var det viktig å erkjenne at vi alle er med å skape maktstrukturer - både ovenfra og nedenfra og ikke minst på tvers. Det gir styrke å stå sammen som kvinner, men vi må tore å se og si at vi er en del av makta i ulike sammenhenger.

KPT jobber bevisst for å unngå å bidra til å styrke det stereotype bildet av kvinner som hvite, heterofile, funksjonsfriske, i kvinneyrker i offentlig sektor med mann og to barn, og unngå å skape nye tvangstrøyer. Kvinner har mye erfaring med å bli usynliggjort som må brukes aktivt for å unngå å gjøre det samme innenfor eget fellesskap.

Innafor rammen av en årlig konferanse er det begrenset mulighet for å skape rom for at alle individer og grupper blir like synlige, men det er nødvendig hele tida å holde spørsmålet åpent. Det er nødvendig med en bevisst holdning til at sterke fellesskap bare kan bygges dersom det er rom for å ta opp undertrykking og usynliggjøring innad. Kvinner vet bedre enn mange andre at enhet ikke kan bygge på at noen må tie stille om undertrykking.