Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Likestillingsdirektør Ingunn Yssen skriver i Dagsavisen 9. januar at når Fakhra Salimi fra MIRA-senteret mener likestilling også må omfatte klasse og rase, faller dette utenfor Likestillingssenterets mandat. Dette mandatet er å være pådriver i likestillingsspørsmål mellom kjønn.
Dette er en viktig debatt. Etter min mening er svaret hun gir for enkelt. Hun har sjølsagt rett i at Likestillingssenteret ikke kan ta opp alle former for diskriminering i det norske samfunnet, det har jeg da heller ikke sett at det er noen som har hevdet. Men det er mange grunner til at Likestillingssenteret bør ha et vidt syn på sitt mandat.
For det er ikke bare slik, som Yssen skriver, at minoritetskvinner opplever flere former for diskriminering samtidig. Det er også slik at disse veves sammen i den helhetlige situasjon som kvinnene står i. Det at de er kvinner påvirker hvordan de undertrykkes/diskrimineres som del av en minoritetsgruppe, og omvendt det at de tilhører en minoritetsgruppe påvirker hvordan de undertrykkes/diskrimineres som kvinner. Det er derfor ikke mulig å sette opp slik enkle skillelinjer som Yssen gjør i sin artikkel.
Hun skriver f. eks: "når minoritetskvinner ikke får godkjent utdannelsen sin eller ikke får jobb på bakgrunn av sin religion eller hudfarge, handler det ikke om likestilling, slik begrepet er definert i vårt mandat." Men dette blir en svært snever oppfatning av likestilling. Det å ikke få godkjent utdanningen eller ikke få jobb rammer kvinner hardere enn menn, bl.a. fordi økonomisk sjølstendighet, slik Yssen skriver, er "selve grunnmuren for kvinners frigjøring og selvstendighet i norsk likestillingspolitikk". Denne diskrimineringen er derfor et avgjørende hinder for at kvinnene skal få en sjølstendig posisjon i det norske samfunnet, og må derfor etter mitt syn omfattes av likestillingspolitikken dersom denne ikke skal fungere ekskluderende.
Det samme gjelder spørsmål som angår klasse. Kvinner i arbeiderklassen utnyttes ikke bare som lavtlønt arbeidskraft, og som en del av kvinnekjønnet, men også særskilt som kvinner i arbeiderklassen. Dette ser vi f. eks. i omsorgsyrker der kvinners oppdragelse til ansvar og omsorg for andre mennesker utnyttes i stor målestokk. Og vi ser det i kvinnelønna som rammer dem hardest som ikke kan leve av lønna si.
Yssen skriver at minoritetskvinner kan integreres i all norsk likestillingspolitikk, og det er for så vidt både riktig og viktig. Mange former for diskriminering er felles. Men det er ikke nok. Det er også nødvendig å se hvordan den felles undertrykkingen rammer minoritetskvinnene særlig hardt, og hvordan undertrykkingen av minoritetsgrupper rammer kvinnene spesielt. Yssen spør om hva som fører fram – at minoritetskvinnene betraktes og behandles som en spesiell gruppe med spesielle likestillingsbehov – eller at de inkluderes i det generelle arbeidet for likestilling mellom kjønn. Mitt svar er at begge deler er helt nødvendig.
For å ta en parallell. Mange feminister mener at det er viktig at kvinneperspektivet integreres i all politisk virksomhet og all politikkutforming. Samtidig vet vi at dette ikke er nok. Det er også nødvendig å ha et særskilt arbeid med å analysere kvinnenes situasjon og utforme en egen politikk for kampen for likestilling. Slik er det etter mitt syn også når det gjelder forholdene for ulike grupper av kvinner, enten det er minoritetskvinner, arbeiderklassekvinner, lesbiske kvinner, funksjonshemmede kvinner. Dersom en bare konsentrerer seg om en generell likestillingspolitikk, vil en lett framstå som talskvinner for hvite, heterofile, funksjonsfriske middelklassekvinner som er gift og har barn. Uansett god vilje, vil en bidra til usynliggjøring og marginalisering av andre kvinner. Yssen sier selv at det er viktig at Likestillingsenteret har kunnskap om ulike kvinneliv for å kunne jobbe for likestilling mellom kjønnene. Da er det også viktig at dette kommer fram i hvilke saker en tar opp og jobber med.
Til slutt, Ingunn Yssen bruker i hovedsak begrepet diskriminering i sin artikkel. Slik jeg ser det, handler mangelen på likestilling mellom kvinner og menn både om diskriminering og undertrykking. Kanskje gir undertrykkingsperspektivet et videre blikk for å ta inn de ulike formene for diskriminering og undertrykking som kvinner utsettes for, og som må avskaffes for at kvinner skal nå frigjøring. Men heller ikke målet om likestilling må snevres inn til at kvinner krever likestilling innenfor sin snevre gruppe.