Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
LO har tatt et historisk skritt. 5 av de 8 i LO-toppen, den delen av sekretariatet som ikke utgjøres av forbundstoppene, er kvinner. Endelig har kvinnenes inntog også nådd hit. Fortsatt er andelen i sekretariatet ikke imponerende, i underkant av 1/3, men av dem kongressen kunne gjøre noe med var 3 menn og 5 kvinner.
Det er mange grunner til at dette kom nå. I bunn ligger sjølsagt økt kvinneandel, 44 % av medlemmene i LO er nå kvinner, og kvinners aktivitet øker. Men flere kvinner i toppen har ikke kommet av seg sjøl, det er et resultat av kvinnenes egen kamp gjennom mange år. Kampen for kjønnskvotering i LO er reist gjennom flere kongresser, og ved forrige kongress manglet det én stemme på å bli vedtatt. LO er ikke det eneste stedet der pågående krav om kjønnskvotering til slutt fører til økt kvinneandel, selv om forslagene ikke blir vedtatt. Det skal bevises at slike vedtak ikke er nødvendig.
Det finnes sjølsagt også taktiske grunner, AF og YS konkurrerer med LO om kvinnemedlemmer og kvinneprofil. Flertallet av medlemmene i de tre hovedsammenslutningene tilsammen er nå kvinner, og styrket kvinneprofil kan være et nødvendig mottrekk i konkurransen.
Kvinneandelen gjorde også at en kunne markere en kvinneprofil og samtidig unngå å få en markert kvinnefaglig talskvinne inn i ledelsen. Et par av de som ble valgt inn er ikke mye kjent utover egne forbund, og for alt jeg vet kan de ha fornuftige standpunkter til både kvinnelønn og 6-timersdag. Men de har ikke markert seg utad for dette. Oddrun Remvik fikk oppleve det mange kvinner har opplevd før henne, at det er lettere for kvinner som ikke har markert seg aktivt bak kvinnepolitiske krav å bli tatt inn i varmen. Etter at de kvinnepolitisk aktive har presset fram økt kvinneandel. (Det hjelper sjølsagt heller ikke å være SV-er).
Kvinnene utgjør ca. 40% av delegatene på kongressen, litt færre når sekretariatet tas med, og i debatten om handlingsprogrammet utgjorde de ca. 36% av talerlista. Mange snakket om virkeligheten ute i kommunene og på arbeidsplassene, om nedskjæringer og privatisering, om arbeidstid og lønn.
Men kvinners virkelighet har ikke noen plass når LO-leder og statsminister innleder om den faglig politiske situasjon, de virkelig store spørsmåla. De soler seg i redusert arbeidsløshet, men sier ingenting om at arbeidsløsheten for kvinnene praktisk talt er uendret. Jagland kunne si at kvinnene i arbeidslivet utgjør en stor ressurs, og skryte av AP-regjeringas nye barnehageplasser, uten å ta med at disse nå flere steder legges ned. Han sa også, som omtalt i avisa på tirsdag, at eneforsørgerne hadde fått større mulighet til arbeid og utdanning, ikke at støtten er redusert fra 10 til maksimum 3 år. Haagensen snakka ikke lenger om kvinnelønn. Han nevnte innvandrerkvinnene, men så var det full stopp. I det utvidete solidaritetsalternativet er kvinnelønna, det at kvinner har lavere lønn - og mindre tilgang til samfunnet ressurser enn menn på grunn av sitt kjønn - redusert til én linje om like muligheter til bedriftsvis lønnsutvikling. Mens de mest aktive kvinnelønnsforbunda skal hindres i å streike gjennom endringer i arbeidstvistloven. Selv arbeidstidsspørsmålet, som bl.a. er tvunget på dagsorden gjennom kvinnenes yrkesaktivitet, behandles som et kjønnsløst spørsmål om individuelle behov.
Framgang for den formelle likestillingen i LO er viktig og kan skape større rom for kvinner - og kvinnekrav - på mange plan i organisasjonen. Dette må utnyttes aktivt. Men kvinner krever mer. Når forskjellen mellom menn og kvinners lønn er redusert fra 4000 til knapt 3000 1990-kroner på 30 år, er det ikke rart at kvinnene blir utålmodige og krever større endringer. Eller når kvinners inntekt fortsatt bare er 57 % av menns.
I denne situasjonen velger LO-ledelsen å gi LOs likestillingspris til Gro Harlem Brundtland. Det kan forsåvidt argumenteres for at både Gros «kvinneregjeringer» og økt svangerskaps-permisjon har vært viktige for likestilling. Men i de fleste av kvinnenes merkesaker har regjeringa vært motstander, f.eks. når det gjelder 6-timersdagen. Med en slik tildeling markeres først og fremst at forsterka kvinneprofil ikke skal bety støtte til grunnleggende kvinnekrav, radikalisering og kvinneopprør. LOs kvinneprofil skal istedet knyttes tett opp til regjering og A-parti. Til dette trengs en Gerd Liv Valla med bakgrunn som statssekretær og justisminister. Hun har ikke deltatt i debatten på kongressen, men allerede i går var hun ute i Aftenposten med en advarsel mot «å tre 6-timersdagen ned over hodet på noen som ikke ønsker en slik reform», sammen med Sylvia Brustad som hevdet at 6-timersdagen var kvinnefiendtlig. Med en slik kvinneprofil trengs ikke en Oddrun Remvik som fortsatt har beina sine i bevegelsen for heving av kvinnelønna, likelønn og 6-timersdag.