Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Halvparten av lønnstakerne her til lands tjener under 600.000 kroner i året. For de ti prosentene som har lavest lønn, er gjennomsnittslønna 375.000 kroner, langt unna det som trengs for å kunne skaffe seg egen bolig, iallfall i sentrale strøk.
Lavlønnsutvalget (oppnevnt av regjeringa) konstaterer at systemet for lønnsdanning stort sett fungerer godt, og foreslår ingen spesielle tiltak. For de lavest lønte er det en mager trøst at det kunne vært verre. At over halvparten av lavtlønte etter deres målestokk er kvinner, ser ikke ut til å ha interessert lavlønnsutvalget. Sjølsagt er det bra at de anbefaler både partene i arbeidslivet og myndighetene å arbeide for fagorganisering. Men hva så – i likestillingslandet? Den lave lønna i lavtlønte kvinnedominerte yrker handler ikke bare om uorganiserte og midlertidig ansatte; lavtlønte kvinner i offentlig sektor er organisert i massevis. All erfaring viser at tariffoppgjørene ikke klarer å heve lavtlønte kvinner tilstrekkelig. Utvalget overlater likevel alt som handler om økt lønn til partene i arbeidslivet.
Lav kvinnelønn er et samfunnsspørsmål som har store konsekvenser for kvinners liv, for barn, familier, for fattigdom og for demokratisk deltakelse. Utvalget drøfter ikke hvordan staten kan bidra, for eksempel med egne penger som fordeles gjennom forhandlinger mellom partene. Mangelen på helsepersonell skulle også være en god grunn til at staten burde bry seg om den lave kvinnelønna. Det er påfallende at det trengs høyere lønn for å rekruttere sjefer, men ikke for å rekruttere dyktige helsefagarbeidere og andre nødvendige faggrupper.
Når utvalget etter grundige undersøkelser konkluderer med at systemet fungerer, er det en klar beskjed om at det helt ok at så mange, særlig kvinner, skal ha ei lønn som er for lav til å leve av.
Både LO og YS hadde sine representanter i lavlønnsutvalget, og sa seg dermed enig i at «systemet fungerer godt». Vi vil derfor utfordre Peggy Hessen Følsvik (LO) og Hans-Erik Skjæggerud (YS) til å svare på hva LO og YS vil gjøre for å få til en kraftig heving av lavtlønte kvinner, som sikrer dem en lønn det er mulig å leve av og forsørge unger på.
Takk til Hans-Erik Skjæggerud, leiar i YS, for raskt svar (Klassekampen 25. november) på spørsmål vi stilte 21. november! Det ser ut til at vi er einige om at «Låg kvinnelønn er eit samfunnsproblem som har store konsekvensar». Skjæggerud nemner tre tiltak som er viktige for å få gjort noko med dette. Kamp for likelønn i lønnsoppgjera, fleire heiltidsstillingar og kompetanse er alt saman gode ting som det er all grunn til å driva vidare så langt det let seg gjera.
Vi har ingen grunn til å gi YS skulda for at desse tiltaka så langt berre har gitt små utslag på lønnsgapet mellom kvinner og menn, og iallfall ikkje nok, sett frå eit kvinnesynspunkt. Spørsmålet er derfor kva meir som kan gjerast.
Det er ikkje opp til oss å avgjera kva fagrørsla skal gjera. Men vi veit at det finst utruleg mykje styrke og kampvilje når det trengst. Mange streikeerfaringar tyder på det.
Lågtlønte kvinner er mange – korleis kan ein bruka dette som ein styrke, og ikkje la det bli eit hinder for å heve lønna? Kva for kampmiddel er eller bør bli diskutert?
Sia det ser ut til at vi er einige om at den låge lønna er eit samfunnsproblem , spør vi kva slag krav YS tenkjer kan stillast til styresmaktene. Og korleis kan YS vera med og skapa alliansar mellom fagrørsla og kvinnerørsla, kanskje også med organisasjonar som er opptatt av likestilling eller fattigdom? Ikkje berre på toppen av organisasjonane, men på grunnplanet.
Kanskje kan neste steg vera ein kombinasjon av at fagrørsla legg større krefter i å bruka makta si overfor arbeidsgivarane på ulike måtar og ei brei mobilisering i heile samfunnet bak krav til både arbeidsgivarar og styresmakter. Dette krev diskusjon blant medlemmer og tillitsvalde i fagrørsla. Kor lenge vil dei vera tolmodige, og kva kan dei tenkja seg å satsa på av ulike aksjonar i tillegg til forhandlingar?