Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
AKP sprang ut av en kommunistiske tradisjon der kvinner og kvinnekamp var underordnet, selv om kvinnespørsmål også hadde fått teoretisk behandling. Samtidig var det mange aktive og sterke jenter i SUF og AKP helt fra starten, og bevegelsen vokste fram parallelt med den nye kvinnebevegelsen. Kvinneopprøret i AKP på 1980-tallet kan bl.a. sees som et uttrykk for dette spenningsfeltet.
Høsten 1986 samlet rundt 800 kvinner (og noen menn) seg på Tåsen skole for å diskutere revolusjonær kvinnepolitikk. Dette var så oppsiktsvekkende at det havnet i mappene våre. Jeg innledet om kvinner i fagbevegelsen. Boka Kvinnekamp - vi eier morgendagen ble gitt ut til konferansen. Kvinnekonferansen var et høydepunkt i en veldig kvinnepolitisk mobilisering, et kvinneopprør som var en diskusjonsbevegelse kombinert med aktiv handling.
Kvinneopprøret i AKP var bygd på erfaring med kvinnekamp og bred praksis i m-l-bevegelsen, og det førte med seg et omfattende teoretisk nybrottsarbeid og mye kvinnepolitikk. Det brakte for første gang i historia en rekke med kvinner til partiledervervet i et kommunistisk parti av m-l-typen. Og det forandret AKP grunnleggende. Alt dette blir langt på vei usynlig i diskusjonen om m-l-bevegelsens historie, der ungdomsopprør og kaderparti settes opp mot hverandre, og historia behandles som om den slutter rundt 1980. For mange av oss var det kanskje heller da det virkelig begynte.
Jeg vil trekke fram noen spørsmål fra mitt ståsted som medlem og siden leder av AKPs kvinneutvalg på 80-tallet, til jeg ble valgt til partileder i 1988. Jeg håper at dette kan inspirere andre til å bidra med sine erfaringer.
Både organisasjonene i m-l-bevegelsen og kvinnene i dem var aktive drivkrefter i dannelsen av Kvinnefronten og i jobbinga der, og det var kvinneutvalg og et aktivt kvinnearbeid i partiet. M-l-jentene sloss for en sjølstendig, landsomfattende, partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon som skulle ta opp vanlige kvinners situasjon og krav og slåss kollektivt for kvinnefrigjøring. Gjennom arbeid i Kvinnefronten deltok vi over hele landet aktivt i abortkamp, daghjemskamp, åttendemarsarbeid og etter hvert pornokamp og kamp for sekstimersdagen. Disse erfaringene gjorde kvinneopprøret mulig. Kvinnebevissthet utviklet gjennom kvinneorganisering og kvinnekamp utenfor partiet var en forutsetning for kampen om partiets politikk, en erfaring vi deler med andre organisasjoner og partier.
Den politiske og teoretiske starten på kvinneopprøret uttrykkes i en artikkelserie i Røde Fane av Gro Hagemann, fra 1981 til 1983, som setter spørsmålstegn ved noen standpunkter i AKPs prinsipprogram og i analysen i studieboka fra AKPs kvinneutvalg fra 1975. Særlig kritiserer hun standpunktet at kjerna i kvinneundertrykkinga er at kvinner stenges ute fra den samfunnsmessige produksjonen, og at den kjønnsbestemte arbeidsdelingen og familien tillegges tilsvarende liten vekt. Konsekvensen blir at sosialismen, som skal gi arbeid til alle, nærmest automatisk vil føre til kvinnefrigjøring. En annen konsekvens er at undertrykkinga innad i familien undervurderes og reduseres til et spørsmål om tilbakeliggende ideologi både hos menn og kvinner.
Egne kvinnestudier av Engels: Familien, privateiendommen og statens opprinnelse og av Kapitalen av Marx ledet fram til artikkelserien. Vi analyserte særlig familien rolle, og så hvordan menns forsørging av kvinner og barn var innebygd i arbeidskraftas verdi under kapitalismen. Familien er en økonomisk grunnenhet, en del av samfunnets økonomisk basis, ikke en frivillig valgt samlivsform. Dette la grunnlaget for nærmere analyser av familiens rolle, både økonomisk, institusjonelt og ideologisk, og førte til følgende konklusjon: Kvinnefrigjøring forutsetter oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet. Hvert individ skal ha likeverdig mulighet til økonomisk sjølstendighet, og hus- og omsorgsarbeid skal organiseres kollektivt. Dette vil, for første gang i historia, legge grunnlaget for reell frihet i valg av samlivsformer og for oppheving av undertrykking av lesbiske og homofile. Familien kan ikke oppløses før privateiendommen og lønnsarbeidet blir opphevet, men dette kan ikke skje uten at kvinnene spiller en aktiv rolle, både før, under og etter revolusjonen. Parola under kapitalismen ble: Tøm familien for oppgaver, i motsetning til en tidligere parole: Styrk familien som revolusjonær kampenhet.
Diskusjonene om å oppløse familien under sosialismen var spennende og provoserte mange. Noen oppfattet det som en parole for skilsmisse, eller at folk ikke skulle få bo sammen med ungene sine. Samtidig ble det for mange kvinner en nærmere sammenheng mellom kvinneundertrykking i hverdagen og kampen for revolusjon og sosialisme. Personlige erfaringer med at familien både fungerer innelukkende og ekskluderende, kunne brukes til å utvikle ideer om hvordan et annet samfunn kunne se ut. En debatt i Klassekampen om hvorvidt kravet om lik deling av husarbeidet var riktig å stille under kapitalismen og i den progressive bevegelsen eller om det spilte en rolle hvem som hadde de viktigste oppgavene å utføre, førte til høy temperatur og brakte den politiske debatten farlig nær dagliglivet.
Kampen om kjønnskvotering ble reist i AKP fram mot landsmøtet i 1984. SV hadde som første parti innført kvotering til ledelsen i 1975. Kravet støtte mot grunnleggende oppfatninger, både hos kvinner og menn - ledelsen skulle bestå av de som hadde høyest politisk nivå. Å få kvinner i ledelsen ble oppfattet som et spørsmål om skolering. Det ble også understreket at kvinner og menn måtte stille likt.
Kvinneutvalget svarte med en undersøkelse blant kvinnene i partiet som påviste at AKP, med sine mellom 30 og 40 % kvinnelige medlemmer, hadde svært mange kvalifiserte kvinner med lang fartstid og erfaring med alle typer oppgaver og verv, både internt og eksternt. Vi påviste også at kvinner og menn ikke stiller likt verken i samfunnet eller partiet, med kvinneforskningen som viktig drahjelp. Og kvinnene fikk støtte i den sittende ledelsen. Resultatet var at kjønnskvotering, minst 50 % kvinner i ledelsen på lands- og distriktsplan ble vedtatt med overveldende flertall på landsmøtet i 1984, et landsmøte som også valgte Kjersti Ericsson til ny partileder. Samtidig ble det vedtektsfestet at kvinnemishandling var uforenlig med medlemskap i partiet.
Bøllekursene - kast-deg-frampå-kursene - bidro til at bevegelsen skjøt fart og nådde ut til mange utenfor AKPs rekker. Flere tusen kvinner deltok på disse kursene fram til midten av 1990-tallet, og de arrangeres fortsatt. Kursene legger vekt på kollektiv kamp mot kvinneundertrykking, på hvordan en kan avsløre og møte herskerteknikker og hvordan vi kan støtte hverandre. Kvinnene i partiet ble opptatt av å ta utfordringer i flokk.
Både kampen om kjønnskvotering og bøllekursene bidro til åpen debatt om undertrykking i partiet, ikke bare av enkeltmenn, men gjennom struktur, arbeidsmåter og hersketeknikker. Kvinnene var lei å være dem som "bar plastposene" og gjorde det usynlig og helt nødvendige organisatoriske arbeidet.
Kombinasjonen av kvinnepolitisk bevisste kvinner i den sentrale ledelsen og et aktivt kvinneutvalg gjorde det lettere å påvirke dagsorden for partiet og samtidig gi rom til særegent kvinnearbeid. I aktuelle diskusjoner om særorganisering eller mainstreaming, er vårt svar: ja takk, begge deler. Samtidig er dette ikke bare enkelt. Kjersti Ericsson oppsummerte at en kvinne som partileder samtidig er i posisjon og i opposisjon. Det kan også lett oppstå motsetninger mellom kvinneaktivistene og de som sitter i generelle lederposisjoner, der begge parter føler seg sviktet. Dette er motsetninger som oppstår uavhengig av enkeltpersoner. Vi erfarte også at det fort kan bli veldig vanskelig når kvinner blir uenige; her er uløste spørsmål både i analyse og praksis.
Kvinneopprøret var først og fremst innrettet mot å utvikle kvinnepolitikk til nytte i den aktuelle kvinnekampen og klassekampen. Helt fra starten analyserte vi kvinnenes inntog i lønna arbeid og påpekte at AKPs faglige analyser og politikk bygde på ideen om at arbeiderklassen først og fremst består av menn. Synliggjøring av arbeiderklassens kvinner ble en viktig stolpe i kvinneopprøret. Bare påstanden om at over halvparten av arbeiderklassen var kvinner vakte motstand. Kampen måtte føres med statistikk og fakta. Deltidsarbeidende kvinner ble synlige. Samtidig viste klassekampen at analysene holdt. Kvinnekrav ble sentrale ved tariffoppgjørene. Mange streiker dreide seg om kvinners lønn, selv om de til langt ut på 1990-tallet ble snakket om i kjønnsnøytrale former.
Vi utviklet en analyse som plasserte arbeiderklassens kvinner som en ledende kraft i arbeiderklassen ved siden av det tradisjonelle kjerneproletariatet. Kvinnene er ikke et problem for arbeiderklassen, slik de ofte er blitt framstilt, de er en kraft fordi de er kvinner. Dette handler ikke om biologi, men om plasseringa i samfunnets organisering. Den fører til kamp for kortere arbeidstid, for heving av kvinnelønna, for forsvar av velferdsstaten. Slik går kvinnene i spissen for hele arbeiderklassens interesser. Kvinneorganisering og kvinnebevissthet styrker denne kampen. I praksis har denne analysen ført til ulike initiativer til samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen som f.eks. Kvinner på tvers som i år har tiårsjubileum.
Kvinneopprøret var også et opprør mot ideen, rotfestet både i kommunistisk og sosialdemokratisk tradisjon, om at kvinnekampen er underordnet arbeiderklassens kamp. Og mot den klassiske merkelappen "småborgerlig feminisme" som var blitt brukt mot kvinnekrav som peker på menns undertrykking av kvinner. Vi kritiserte bl.a. m-l-bevegelsen fordi vi ikke hadde gått i spissen for å reise kampen mot seksualisert undertrykking.
Nå fikk vi gjennomslag i partiet for at kampen for kvinnefrigjøring er en revolusjonær kraft. Kvinneundertrykkinga er vevd sammen med både økonomi og maktstruktur under kapitalismen. Kvinnefrigjøring - og virkelig likestilling - er umulig uten å sprenge dette samfunnssystemet. Samtidig er kvinnekampen i dag nødvendig for at en revolusjon virkelig skal ta kvinnenes parti. Grunnleggende i hele det politiske kvinneopprøret var ideen om at kvinneperspektivet ikke er begrensende, men et perspektiv som utvider den politiske forståelsen og krever mer radikal forandring.
Forholdet mellom arbeiderklassens kamp og kvinnekampen har ikke vært uproblematisk. Flere var redde for at kvinneopprøret skulle føre til at AKPs innretting på arbeiderklassen skulle svekkes, i en tid da arbeiderklassen står overfor harde angrep. Utfordringen var - og er - nettopp å holde fast ved både betydningen av arbeiderklassen, med flertall kvinner, og nødvendigheten av allianser med bevegelser som tar opp undertrykkingsforhold som går på tvers av klassene, men som er vevd sammen med klasseforholda.
Kvinnene hevdet at virkelig enhet i arbeiderklassen og i partiet ikke kan bygges på at undertrykking og skiller i arbeiderklassen usynliggjøres. Kravet om at kvinnene, som undertrykt kjønn, må legge premissene for enheten var kanskje noe av det mest kontroversielle i kvinneopprøret, sammen med programformuleringen om at "mannssjåvinisme er klassesamarbeid". Samtidig førte kvinneopprøret til at noen menn i partiet tok opp arbeid med mannsrolla og menns rolle som kjønn. Dette skapte til dels store bølger.
Kvinneopprøret forandret AKP, både politikken og partikulturen. Diskusjonsstilen med harde slag, både innad og overfor våre nærmeste, ble gradvis erstattet med diskusjoner der en tok hverandres argumenter og ulike erfaringer på alvor og jobbet for enhet. Bøllekursene lærte oss å legge vekt på positiv tilbakemelding framfor kritikk. Ledelses- og arbeidsmetoder ble gjort til politiske spørsmål. Det enkelte mennesket kan ikke bare være et middel for revolusjonen. Forandring og utvikling av hver enkelt må være et sjølstendig mål i den politiske kampen.
Mye av politikken og erfaringene er oppsummert i Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson, og seinere videreutviklet i Den flerstemmige revolusjonen.
Kvinneopprøret i AKP betydde en teoretisk og praktisk fornyelse av m-l-bevegelsen. Dette er en av grunnene til at både AKP, RV og RU var i stand til å overleve de alvorlige problemene rundt 1990 og at RV ikke ble splittet. Opprøret har satt et varig preg på teori, politikk, ideologi og arbeidsmåter som i dag bidrar til at AKP igjen trekker til seg unge folk.