Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Det er et paradoks at kvinnenes tradisjonelt perifere stilling i samfunnsøkonomien i dag gir dem en sentral rolle.
Sekretariatet for kvinneforskning, Likestillingsrådet og Senter for kvinneforskning arrangerte i fjor høst en stor kvinnekonferanse som stilte spørsmålet: Backclash i Norge? Spørsmålet viste seg å være vanskelig å svare på. Konklusjonen ble et både og, tilbakeslag på noen områder og framgang på andre.
Kvinnene i arbeiderklassen har vokst og vokser fram som en egen del av arbeiderklassen. I den tredje verden øker antallet kvinnelige industriarbeidere. I Norge utgjør kvinnene minst halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen, og ca. halvparten i offentlig sektor. Både i USA og EU har flertallet av nye jobber på 1980- og 90-tallet gått til kvinner, for det meste deltidsjobber og etterhvert også en økende andel midlertidige ansettelser.
Utviklinga av teknologien har lagt grunnlaget for en ny organisering av produksjonen, med en mindre kjerne av fast ansatte og ulike former for løsere tilknytta arbeidskraft. I denne prosessen har kapitalen utnytta kvinnenes stilling, og igjen vist hvordan kvinneundertrykkinga veves inn i det kapitalistiske samfunnet. Kvinnene er nødt til å sno lønnsarbeidet sitt rundt familiens behov og krav.
Åttetimers arbeidsdag har ikke vært mulig for store deler av kvinnene. De har derfor alltid vært tvunget til ulike former for deltid og løsere arbeidskontrakter. Nå utvides omfanget dramatisk og arbeidsgiverne forsøker å gjøre såkalt fleksible arbeidskontrakter til det normale. Først for kvinnene og deretter for flertallet i arbeiderklassen. I mange land ser vi også at kvinner, som i stor grad har vært holdt utenfor viktige industrigreiner, utnyttes som "grønne arbeidere", når multinasjonale selskaper flytter fra tradisjonelle industriområder med fagforeningstradisjoner til "grønne" områder uten.
Samtidig er det blant annet nettopp denne utviklinga som gjør at kvinnene i arbeiderklassen i dag øker i antall, og spiller en stadig mer sentral rolle i produksjon og arbeidsliv. Det er et paradoks at det i stor grad er kvinnenes tradisjonelt perifere stilling som i dag gir dem en slik sentral rolle. Stuepikene som går som ekstrahjelp på SAS-hotellet er en helt sentral del av hotellets organisering.
Derfor er det heller ikke entydig at økningen i arbeidsløsheten skyver kvinner helt ut av arbeidslivet, tilbake til 50-åras husmor. Kvinnene har fått flesteparten av de nye jobbene som er skapt. I stedet vil kvinner i stadig større grad bli budt ulike former for deltid og midlertidig arbeid, og ei lønn de ennå mindre kan leve av.
Parallelt med endringene i arbeidslivet og økende kvinneandel vokser betydninga deres innafor arbeiderklassen. På den siste ordinære LO-kongressen var det store kvinneforbund som Handel og Kontor og Kommuneforbundet som spilte den sentrale rollen, for eksempel i kampen om LOs nei.
Både Handel og Kontor og Hjelpepleierforbundet har tatt opp kampen for kvinnelønna og sekstimersdagen. Hotell og Restaurant har slåss for tariffavtaler og organisasjonsrett og mot toppløs servering. Kravet om sekstimers normalarbeidsdag får igjen økt oppslutning og forståelsen for betydninga av den øker også i mannsdominerte fagforeninger. Både i kampen for sekstimersdagen og for heving av kvinnelønna spiller kvinneyrkene med treårig høyskoleutdanning en viktig rolle.
Samtidig er kvinnene på defensiven. Nettopp fleksibiliseringa angriper lønn, arbeidstid og ansettelsesforhold. Ikke bare er kvinnelønna lav, men når du ikke en gang får en full fast jobb, blir det enda vanskeligere. Arbeidsgiverne gjør mange steder akkurat det de vil.
Kvinnenes relativt sterke stilling i Norge bygger blant annet på at det er et stort antall kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor, universelle trygderettigheter og støtte til eneforsørgere. Regjeringas nedbygging av velferdsstaten rammer kvinnene først og hardest: færre universelle ordninger, kutt i uføretrygd og støtteordninger for eneforsørgere. Strategien med en redusert offentlig sektor betyr færre kvinnearbeidsplasser. EU-medlemsskap og EØS-avtalen vil dramatisk skjerpe en slik utvikling. Til sammen kan dette undergrave hele grunnlaget for kvinnenes relativt sterke stilling i Norge.
Ideologi og media avspeiler dobbeltheten. Kvinner framstilles som sterke og sjølstendige. Det presenteres som om vi har oppnådd likestilling, samtidig som de ideologiske angrepene øker. Reklame og media fråtser i kvinner som sexobjekter. Økt markedsliberalisme betyr også mer penger i porno og salg av kvinner.
Kvinnene i arbeiderklassen er altså på samme tid en del av klassen som vokser både absolutt og relativt og som styrker sin kvinnebevissthet og sin faglige og samfunnsmessige innflytelse og en del av klassen som får sitt livsgrunnlag, menneskeverd og grunnlaget for sin styrke truet.
Kvinnenes sammensatte situasjon er grunnlaget for at de stiller både offensive og defensive krav. Kravet om sekstimersdagen er ofte blitt stemplet som idealistisk, spesielt i tider der arbeiderklassen er på defensiven. Kampen for å heve kvinnelønna sprenger alle rammer for tariffoppgjøret. Krava springer ut av kvinners faktiske situasjon, i skvisen mellom en jobb - med stadig høyere krav - og familiens behov, mellom økonomisk sjølstendighet og lav lønn. En klasse i vekst krever forandringer av hele arbeids- og samfunnslivet, den sprenger seg fram. Kvinnene stiller krav som gir retning for hele arbeiderklassen, sekstimersdagen gir retning til kampen for å dele på arbeidet. Samtidig må kvinnene kjempe for rettigheter de har i dag, ikke minst mot bruken av midlertidig ansatte og ulike former for anbudssystemer. Halve himmelen - og rett til ei vaktliste.
De "store" og de "små" kampene, de offensive og de defensive, henger også sammen. Kampen for sekstimersdagen er også en kamp for å forsvare en normalarbeidsdag opp mot ulike former for fleksibilitet.
Kvinnebevisstheten har vært og er fremdeles et grunnlag for å utløse krafta som ligger hos kvinnene i arbeiderklassen og deres nære allierte.
Forståelsen for at kvinner kan være en kraft fordi vi er kvinner, ikke på tross av, representerer et brudd med fagbevegelsens tradisjonelle syn: Kvinner er et problem. Erfaringene som kvinner gjør virker i retning enhet i en tid der regjering og arbeidsgivere tar sikte på å splitte opp grupper med felles interesser.