Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Jeg har vært opptatt av dagens tema helt siden jeg i 1972, for 50 år siden, forlot universitetet og begynte på Aas og Wahl, et stort trykkeri på Majorstua. Der møtte jeg et fag, bokbinderfaget, der det var en utdanning for menn og en for kvinner. Gutter som ville gå i læra ble bokbindersvenner, med fagarbeiderstatus og lønn, mens jenter ble tatt inn i lære som bokbinderassistenter – uten høyere lønn enn de som ikke hadde noe læretid. Kampen for ens opplæring i bokbinderfaget ble starten på et livslangt engasjement for lønn – og arbeidstid for vanlige kvinner. I dag er diskrimineringen ikke nødvendigvis så direkte, men kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet fortsetter, og det er viktig å utforske og vise fram de ulike formene dette tar.
Mitt ståsted for dette innlegget er at vanlige kvinner både er arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser, og at Kvinner på tvers er et forum der kvinner kan være hele mennesker og ikke må velge mellom å engasjere seg i kvinnekampen eller i den faglige kampen.
Den aktuelle bakgrunnen for dagens tema er at regjeringa har satt ned et lavlønnsutvalg som skal foreta en brei utredning av lavlønnsproblematikken og drøfte og vurdere virkemidler.
Det er veldig bra at regjeringa på denne måten anerkjenner at lav lønn er et samfunnsspørsmål som regjeringa har et medansvar for. Utvalget har fått et bredt mandat. De store arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er med i utvalget samt fire uavhengige eksperter, alle økonomer, i tillegg til lederen, Linda Nøstbakken forskningsdirektør i SSB. Bare en av dem har så vidt jeg kan se forsket på noe kvinnerelatert. Det er ingen representanter for organisasjoner eller institusjoner som jobber med kvinne-, kjønns- og likestillingsspørsmål, eller noen eksperter på disse områdene.
I 2006 ble det nedsatt en likelønnskommisjon, som et resultat av kvinnekampen på 1980- og 1990-tallet. I 2008 kom den med en grundig analyse av årsakene til forskjellen mellom kvinners og menns lønn, videre kalt ulikelønna. Kommisjonen foreslo bl.a. at staten skulle bidra med penger inn i tariffoppgjøret for å gjennomføre et lønnsløft for kvinnedominerte yrker i offentlig sektor og anbefalte kombinerte lavlønns- og likelønnspotter i privat sektor.
Nå i 2023 er det påfallende at lavlønnsutvalgets mandat overhode ikke omtaler de systematiske kjønnsforskjellene i lønn mellom kvinner og menn, på tross av at kvinner er i flertall blant de lavlønte. Heller ikke viser det til likelønnskommisjonens arbeid fra 2008. At kvinner betales lavt og lavere enn menn, behandles ikke som en sentral struktur i hele lønnsdannelsen. I stedet betraktes kjønn som en faktor på linje med alt annet, utdanningsnivå, alder, nasjonalitet, geografi, yrke etc. Dette kommer jeg tilbake til.
Slik usynliggjør utvalget at lavlønn er et viktig kvinnespørsmål, og det bygger opp under en forståelse av lavlønn og ulikelønn som to helt ulike fenomener. Sosial dumping er en viktig årsak til økende antall lavlønte, og også kvinneyrker er utsatt for sosial dumping av allerede lave lønninger. Men det gjør på ingen måte kjønn uviktig. Det er fristende å antyde at det er en økende andel lavlønte blant menn pga sosial dumping som har tvunget fram denne utredningen nå.
Uansett vil en slik utredning – som skal legges fram innen 15. juni 2024 – bli et viktig utgangspunkt for oppmerksomhet, diskusjon og aksjoner. Det manglende kvinneperspektivet gjør det ekstra viktig at det kommer mange innspill til utvalget underveis, og at en ikke venter til høringsrunden. Derfor blir gruppearbeidet i dag så viktig.
Mine to viktigste påstander er 1. at det er nødvendig å snakke om kvinnelønn, ikke bare om likelønn og lavlønn, og 2. at Kvinner på tvers – og tilsvarende samarbeid lokalt – er helt nødvendig. Jeg vil bygge på egne erfaringer i kampen for kvinners lønn fra Kvinnenes tariffaksjon midt på 1980-tallet, Kvinnefronten og Kvinner på tvers fra 1993.
Først skal jeg si litt om Kvinnenes tariffaksjon, deretter gå inn på hvorfor det er nødvendig å snakke om kvinnelønn. Så skal jeg snakke litt mer om kvinnelønnsoffensiven på 80- og 90-tallet og så om motkreftene mot denne offensiven. Deretter skal jeg snakke om noen måter å jobbe med lønna på.
Hvorfor Kvinner på tvers er viktig vil forhåpentligvis gå fram hele veien, men oppsummeres til slutt.
1980-tallet var tiåret da den nye kvinnebevegelsen fra 70-tallet slo inn i fagbevegelsen. Fra 1960-tallet til midt på 1980-tallet økte kvinners yrkesaktivitet dramatisk. Nærmere ½ million nye kvinner, først og fremst gifte kvinner og kvinner med barn, gikk ut i det organiserte arbeidslivet. Dette forandret Norge, det førte til store endringer i samfunnet og i forholdet mellom kvinner og menn. Kvinnene gjorde seg felles erfaringer i et arbeidsliv som var tilpasset menn. De kom i en skvis mellom arbeidet på jobben og det private arbeidet hjemme og ble nødt til å stille krav om 6-timersdag og lønn som kunne forsørge barn. De ble en kraft for forandring.
Kvinnenes situasjon preget kravene til tariffoppgjøret i 1986: en halv times arbeidstidsforkortelse, lavtlønnsgaranti og høye generelle tillegg. Kvinnenes tariffaksjon kom som en reaksjon på at kvinnenes fellesinteresser ikke hadde noen stemme i debatten om tariffkravene, på tross av at kravene var aller viktigst for kvinner: Det var bare menn som snakket i det offentlige rom og kravene framsto som kjønnsnøytrale.
Nær 200 kvinner skrev under på et opprop til støtte for kravene og viste fram betydningen for kvinnene. Nytt og særlig viktig var det at underskriverne både var fra fagbevegelsen, både offentlig og privat sektor og ulike hovedorganisasjoner, og fra kvinnebevegelsen, og bidro til å gjøre tariffoppgjøret til en viktig sak også for kvinnekampen.
Aksjonen ble startet av enkeltpersoner, men oppropet ble videreført av Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid med en arbeidsgruppe med tilsvarende bredde.
I tillegg var det også med kvinner som ikke hørte hjemme verken i fagbevegelsen eller kvinnebevegelsen, men som var opptatt av den lave lønna. Vi ønsket å reise kvinners krav i et språk som alle kunne forstå og kjenne seg hjemme i, og gi flere mulighet til å delta i kampen. Vi mente at tariffoppgjør var kjempeviktige. De gir muligheter til å stemme nei til forhandlingsresultater og streike for kravene. Flere kvinner måtte lære seg tariffspråket. Kvinnenes tariffaksjon sendte derfor ut forslag til felles tariffkrav til oppgjøret 1988. Kampen måtte imidlertid utvides med mobilisering, organisert aktivitet og aksjoner utenfor fagbevegelsen. F.eks. meldte Kvinnefronten LO til likestillingsombudet da LOs ledelse i 1987 gikk inn for at det bare skulle gis lokale tillegg ved oppgjøret, noe som rammet kvinner mye hardere enn menn. 81 % av LOs kvinnelige medlemmer jobbet på det tidspunktet i forbundsområder der lokale tillegg spilte ingen eller svært liten rolle, mens bare 34 % av mennene.
Kvinnenes tariffaksjons viktigste bidrag var å lansere begrepet kvinnelønn. Kvinner lønnes ikke bare lavere enn menn, men også likere. Det er mye mindre lønnsforskjeller kvinner imellom enn menn i mellom. De lønnes delvis som kvinner, ikke som sykepleiere, industriarbeidere, butikkmedarbeidere.
Kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, ikke fordi de er mindre dyktige, velger feil yrke/bransje, stiller for lite krav, eller er svake forhandlere.
Kvinnelønna henger sammen med at menn historisk har blitt lønnet som forsørgere. Dette er bygd inn i samfunnets organisering, kvinners lønn er en tilleggslønn. Den dramatiske økningen i kvinners yrkesaktivitet endret Norge, men samtidig førte det ikke til noen grunnleggende endringer i selve organiseringen av arbeidslivet. På tross av svært viktige reformer som kvinner kjempet fram (barnehager, bedre rettigheter ved svangerskapspermisjon, fri ved barns sykdom osv.) forble mesteparten av ansvaret for å løse skvisen mellom jobb og familie privat. Og kvinner har fortsatt lav og lavere lønn. Når nesten 4 av 10 kvinner i dag, nesten 40 år etter, jobber deltid framstår det som frivillig valgt, men det er samfunnets rammebetingelser for å kombinere lønnsarbeid med det private arbeidet som ligger til grunn. Skal Helsepersonalkommisjonens forutsetning om at det ikke kan bli flere ansatte i helsevesenet framover bli gjeldende politikk, vil rammebetingelsene bli enda vanskeligere, med både mer ansvar på pårørende og større arbeidspress på jobb for svært mange kvinner.
Kvinner har i dag 88 % av menns lønn, da handler det om timelønn både i heltid og deltidsjobber. Samtidig har kvinner bare 70 % av menns inntekt. Da handler det om hva kvinner i gjennomsnitt samlet har å leve for. Her kommer deltida inn, samt at kvinner også har lave trygdeytelser og menn større kapitalinntekter. I 2019 betød 70 % lavere inntekt en forskjell på 170 000 kr i året før skatt. Inntektsforskjellen er et viktig tall som ofte ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet. Kampen for 6-timerdagen er derfor en helt sentral del av kvinners lønnskamp. De som i dag jobber 6 timer deltid, vil få full lønn og mange flere kvinner vil jobbe heltid, forsørgerlønna vil kunne svekkes.
Et annet utslag av forsørgerlønna er det Kjersti Ericsson har kalt den største biten til far. Mannen skulle ha mat først, og mest mat i trange tider. Føringen om at menn skal ha mest sitter fortsatt i kulturen.
Den lave og lavere kvinnelønna henger også samme med at kvinners kunnskaper, kompetanse og erfaring systematisk nedvurderes – og delvis ses som uttrykk for kvinnelige egenskaper, fingerferdighet, fleksibilitet, naturlig omsorg for barn og gamle. Historisk var det også først og fremst de mannsdominerte yrkene som hadde systemer med fagbrev og fagutdanning. Flere kvinnedominerte yrker, som f.eks. renhold, fikk først fagbrev i moderne tid og måtte slåss for anerkjennelse. Rundt 100 år med ulik vurdering har satt sine spor i måten vi tenker på.
Lavlønn og ulikelønn er to utslag av at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner og er to sider av samme sak. Når disse settes opp mot hverandre, undergraver det mulighetene for solidaritet og felles kamp, både mellom forbundsområder, hovedorganisasjoner og på grunnplanet. Det er også slik at både de som betegnes som lavlønte definitivt også har et likelønnsproblem, menneskeyrker lønnes lavere enn tekniske yrker. Og de som legger vekt på likelønnskamp sliter også med at lønna ikke strekker til, for eksempel tjener verken barnehagelærere eller vanlige sykepleiere all verden.
Begrepet kvinnelønn, at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, får fram at både kvinners lave lønn og lavere lønn enn menn skyldes kvinneundertrykking, et begrep som ikke brukes så ofte i den offentlige diskusjonen i dag, heller ikke i fagbevegelsen. Diskriminering handler om at kvinner ikke får like rettigheter som menn. Med kvinneundertrykking mener jeg at hele samfunnet har innebygd at kvinner er mindre verdt enn menn; menn er standarden, kvinner er de andre. Og at dette kommer til uttrykk på alle områder. Kvinner har mindre penger, mindre makt, får dårligere tilpasset helsehjelp, mindre ressurser i idretten og systematisk utsettes for vold fra menn osv. '
Bevissthet om at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, kvinnebevissthet, ga økt kampkraft og førte til økt solidaritet og samarbeid på tvers av forbund og hovedorganisasjoner og på tvers av fagbevegelsen og kvinnebevegelsen utover 1990-tallet, bl.a. gjennom Kvinner på tvers, som startet opp i 1993 og vedtok sin kvinnelønnsplattform på sin 2. konferanse 1995.
Alle kvinner skal ha en lønn og leve av og forsørge unger på. Hev lønna i kvinnedominerte yrker!
Kvinner skal ha uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar, på lik linje med menn!
I 1997 arrangerte Kvinner på tvers en kvinnelønnsdemonstrasjon i Oslo bak disse kravene, med samtidig aksjoner i 10 byer.
16 organisasjoner sto som arrangører på løpeseddelen. I tillegg kom 22 bevilgninger og tilslutninger, bla. Fra flere mannsdominerte fagforeninger og klubber, Husmorforbundet og Norsk bonde- og småbrukarlag.
Handel og kontors første kvinnelige leder, Sissel Bauck, fulgte allerede i 1988 opp kvinnelønnsforståelsen og den økende kvinnebevisstheten. Da lanserte hun på Handel og kontors landsmøte parolene en lønn å leve av og en arbeidstid å leve med som ble viktige samlende krav. Flere forbundsledere i offentlig sektor på tvers av hovedorganisasjoner gikk sammen om å kreve heving av kvinnelønna ved flere tariffoppgjør, og dette utviklet seg til kravet om kvinnepott, dvs. egne penger fra statsbudsjettet til å heve kvinners lønn. Begrunnelsen for et slikt krav var at kvinners lønn og økonomi er et samfunnsspørsmål, ikke bare et tariffspørsmål.
Krafta i kvinnelønnskampen fra midten av 1980-tallet og utover 1990-tallet ble møtt med motoffensiver og støtte mot sterke motkrefter. Lønn etter kjønn er i strid med samfunnets erklærte verdier, det kom derfor mange forklaringer som skulle vise at forskjellene ikke skyldes kjønn, men at kvinner jobber i feil sektorer/yrker/jobber og tar feil valg. I offentlig sektor ble den felles kampen møtt med et lønnssystem med økt vekt på individuelle lokale tillegg. Dette bidro til å sette kvinner opp mot hverandre.
Aller viktigst var det imidlertid at ledelsen i fagbevegelsen omfavnet det såkalte solidaritetsalternativet på midten av 1990-tallet. Dette slo fast at moderasjon skulle ligge til grunn for all lønnspolitikk og førte til strammere rammer for tariffoppgjørene. Begrunnelsen var at lønningene i Norge måtte være på linje med land vi handlet med, for å sikre at vi fikk solgt varene våre og unngå arbeidsløshet. Det som ikke ble snakket så høyt om var at det først og fremst var lavlønte og kvinner i offentlig sektor i Norge som tjente mer enn tilsvarende i andre land, altså for mye etter denne måten å tenke på.
Solidaritetsalternativet gjorde det derfor vanskeligere å slåss for kvinnelønna. Samtidig bidro kvinnelønnskampen til å dempe effekten av denne politikken. Den virket sammen med den mannsdominerte opposisjonen i fagbevegelsen og klarte ved noen oppgjør, f.eks. i 1998 å sprenge rammene for oppgjøret og gi et brukbart resultat. Det er derfor et viktig resultat av kvinnelønnskampen at kvinnelønna relativt til menn ikke har gått ned. Her må jeg skyte inn at når det nå igjen snakkes om solidaritetsalternativ, må vi spisse ørene for å se om det igjen er kvinner som skal betale.
Kravet om lønnsløft for kvinnedominerte grupper, eller likelønnspott som det var blitt hetende, fikk gjennomslag i likelønnskommisjonens innstilling som kom i 2008. Kommisjonen presiserte at de statlige midlene skulle fordeles gjennom forhandlinger mellom partene. På denne måten ville en ikke rokke ved prinsippet om at lønna ikke skal dikteres av staten, men fastsettes gjennom frie forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Likelønnsløftet fikk støtte fra kvinnedominerte forbund både i privat og offentlig sektor og fra kvinnebevegelsen. På dette tidspunktet var kvinnelønnskampen svekket, og kvinnelønnspotten ble lagt død av de mannsdominerte forbundene i LO.
Men kravet om statlige midler er fortsatt like aktuelt, og er aktuelt som del av et ev. innspill fra Kvinner på tvers til lavlønnsutvalget.Tariffoppgjør følger et fastsatt system som er grundig etablert, det er svært mange tariffavtaler, grupper og hensyn som skal ivaretas; mange menn har også lav lønn. Kvinners lønn er delt i ulike avtaler og hører til innenfor hvert enkelt forbund. Likelønnskommisjonen skriver i sin innstilling at forhandlingsmodellen vedlikeholder og viderefører de forskjellene som allerede er der. Det bekrefter at tariffoppgjørene etter nåværende modell er lite egnet til å løse den store systematiske forskjellen mellom kvinner og menn, og at det trengs egne penger fra staten til det.
Videre, selv om det vedtas både i LO og andre hovedorganisasjoner å prioritere både lavlønte og likelønn, har de felles kvinneinteressene ingen representasjon inn i forhandlingene. Kvinneforsker Jannicke Roos har pekt på hvordan forhandlingssystemet organiserer noen interesser inn mens andre ikke kommer fram.
Kvinners krav passer derfor ikke inn og blir fort oppfattet som en trussel mot systemet, slik likelønnspotten til dels er blitt, på tross av at den skulle fordeles i forhandlinger mellom partene. Allerede i 1974 foreslo et statlig utvalg å heve lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor opp til menns nivå, fordi som de skrev «det bør være like verdifullt å ta seg av innbyggerne som av maskiner». Forslaget ble avvist fordi det ville skape for store vanskeligheter for lønnssystemet – det departementet kalte en meningsløs omkalfatring.
Bildet viser en demonstrasjon til støtte for likelønnspotten under Kvinner på tvers sin konferanse i 2009.
At kvinners krav ikke passer inn og ikke har noen egen kanal inn i tariffsystemet er en stor utfordring for kvinnelønnskampen. Kravet om midler fra staten kan fungere som et samlende krav for en mobilisering både innafor og på tvers av fagbevegelse og kvinnebevegelse som kan skape et press på tariffoppgjør og regjering. Samtidig må kravet bygges ut med forslag som også kan sikre heving av lønna og likelønn for kvinnene i privat sektor. Det er viktig å huske at halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber i privat sektor. Dette var også noe Kvinner på tvers pekte på i sitt innspill til likelønnskommisjonen: De første 100 dagene i en satsing på likelønn. Innspillet omfattet også andre sentrale krav, som f.eks. 6- timersdagen.
Det er viktig å understreke at også menn rammes av kvinnelønna, mange menn har kvinnelønn når de jobber i kvinnedominerte yrker, og kvinnelønna bidrar til å holde lønn og trygd nede for alle.
Så vil jeg snakke om måter å jobbe på.
Kvinnenes tariffaksjon, Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid og Kvinner på tvers var på 1980 og 1990-tallet opptatt av å jobbe med tariffoppgjør og lønn på nye måter, og dette ble fulgt opp av Kvinner på tvers.
Kvinnenes tariffaksjon og KF s utvalg for kvinner og arbeid organiserte på 80-tallet møter der vi dokumenterte lønnsforskjellene og der kvinnene fortalte om lønna si og lønnsforskjeller på egen arbeidsplass. Nesten alle trodde at forskjellene på egen arbeidsplass skyldtes helt spesielle forhold akkurat der, før de hørte på de andre og så fellestrekkene. Slike møter vil være minst like viktig i dag, men vanskeligere, da lønna er blitt mer individuell, og det er mer tabu å snakke om lønn. Fortsatt er det helt avgjørende å få fram fakta og kreve fakta. Både i statistikk og gjennom egne undersøkelser.
I dag er det f.eks. vanskelig å finne tall på kvinnefattigdom, som delvis skjules bak begrepet barnefattigdom.
På mange små og noen litt større møter snakket vi om konsekvensene av den lave lønna for livet vårt, hva vi har råd til og ikke råd til, hva det betyr for retten til skilsmisse og for eventuelle barn. Om livene til de av oss som var eneforsørgere, levde alene, eller var eldre. VI snakket ikke bare om hvilke liv samfunnet byr oss, men også om kvinners styrke i kampen for å klare seg med dårlig råd. Og om de samfunnsmessige konsekvensene, penger er makt, både i parforhold selv om det kan være ubehagelig å snakke om, og i samfunnet. Kvinners lave status fører til at store områder blir nedprioritert, som eks. kvinnehelse og de lave trygdeytelsene. Ved å snakke sammen om at dette skyldes kvinneundertrykking, kan skyld og skam og raseri snus til en kraft for forandring. Dette ser vi også hos kvinner som i dag står fram i kampen mot fattigdom.
Erfaring har vist at slike møter der kvinner deler erfaringer med lønn og arbeidstid er en metode som både gir kunnskap, organisering og kvinnebevissthet. I dag er det viktig at slike møter også omfatter kvinner som ikke har lønnsinntekt, som lever at pensjon eller andre trygdeytelser, og kvinner med minoritetsbakgrunn.
Møtene var viktige som møteplasser for kvinner med ulik bakgrunn. Kvinner fra privat og offentlig sektor, ulike hovedorganisasjoner og fagforbund og kvinneorganisasjoner ble kjent med hverandre og kunne forstå hverandres situasjon og krav. Kjennskap bidro til solidaritet og aktiv gjensidig støtte selv om kravene kunne være litt forskjellige.
Kvinner på tvers støttet kvinner i streik eller som aksjonerte på annen måte. De årlige konferansene har også hele tiden fulgt opp kampen for 6-timersdagen og sett den i sammenheng med lønnskampen, og har bidratt til at kravet har blitt holdt levende i fagbevegelsen.
I dag mener jeg det er viktig å utvide plattformen til å omfatte heving av trygdesatsene, og at Kvinner på tvers samarbeider med ulike initiativ for å heve disse ytelsene, som aksjonen for å heve arbeidsavklaringspengene.
Kvinner på tvers-konferansene diskuterte også aksjonsformer for å skape mer blest om lønnskravene.
I flere år ble det gjennomført fanemarkeringer i Oslo i forbindelse med statsbudsjett og kommunebudsjett, og foran oppgjøret i 1998 ble mannestatuer i flere byer pyntet med lønnskravene. Det var også ideer om lønnshopp på trampoline uten at jeg husker om det ble gjennomført.
Det er ikke lett å streike, særlig ikke i kvinneyrker, og kvinnene i offentlig sektor blir raskt møtt med tvungen lønnsnemd. Dagens streiker er som regel lovlige, med støtte i egne forbund og hovedorganisasjon, og det er lett å undervurdere betydningen av støtteerklæringer fra andre fagforeninger, kvinneorganisasjoner og Kvinner på tvers for de som streiker. Enten det er for lønnskrav, organisering, arbeidstidsordninger eller andre krav. Støtte bygger enhet på tvers, og med støtteerklæringer kan en løfte fram kvinneperspektiv og solidaritet og bygge nettverk.
På konferansen til Kvinner på tvers i fjor var det diskusjon om mulighetene for å fortsette å streike på tross av lønnsnemd, i det minste fram til Stortinget faktisk har fattet vedtaket. Å trosse tvungen lønnsnemnd vil kreve at kravene og streiken har brei støtte, ikke bare blant medlemmer og i forbundet, men også i befolkningen. Slik støtte må bygges opp fra første dag. Fagforeninger, kvinneorganisasjoner og Kvinner på tvers kan oppsøke streikende, få kontakt og snakke om felles erfaringer, invitere dem til arrangementer, bidra til å skape blest og få andre til å støtte dem. Jeg anbefaler forøvrig avsnittene om streikestøtte i Jonas Bals' bok Streik.
Hvorfor er Kvinner på tvers så viktig?
Kvinner på tvers er ikke en organisasjon, men et bredt nettverk.
Og det er «først og fremst en ide, en måte å jobbe på. Ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber og kvinneorganisasjoner på tvers utenfor systemet, formelt og uformelt er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser i smått og stort». Sitat infobrosjyra.
Kvinnenes tariffaksjon var en liten aksjon, men kvinnelønnsbegrepet fikk stor betydning fordi det traff en bevegelse i tida og utløste harme og kampvilje. Og fordi det ble en forløper for Kvinner på tvers.
Slik kan vi også tenke om Kvinner på tvers i dagens situasjon. Selv om nettverket har beskjedne krefter, kan grunnideen om samarbeid på tvers for kvinners interesser ha stor betydning. I oppsummeringen fra den aller første konferansen står det videre «Vår styrke og mulighet som Kvinner på tvers ligger i at vi står utenfor det etablerte systemet og kan konsentrere oss om det som er felles og utnytte styrken i å være mange. Vi kan utvikle nye måter å jobbe på, vi kan stille krav til myndighetene og mobilisere opinionen, samtidig som vi har folk i forhandlingsposisjon. Vi er overalt.»
I dag skvises kvinner ytterligere og protestene øker uten at kvinneperspektivet blir tydelig verken i det offentlige rom eller for oss selv. Kvinner rammes hardest av fattigdomsutviklingen, kvinner står fram med sine historier og organiserer gjensidig hjelp. Det snakkes om barnefattigdom, men handler i stor grad om kvinnefattigdom som rammer barna. Aksjonen mot arbeidsavklaringspenger, AAP, setter de lave trygdesatsene på dagsorden. Barselopprøret og bunadsgeriljaen står på programmet i morgen. Kvinner streiker for tariffavtaler. Jeg har allerede nevnt helsepersonellkommisjonen som legger til grunn at det ikke kan bli flere helsearbeidere i Norge, kvinner skal løpe fortere både hjemme og på jobb. Flere teoretikere internasjonalt snakker om omsorgskrise, mer omsorg skyves over på kvinner som allerede er overarbeidet på jobb. Det blir tydeligere for flere at vi ikke kan ha et samfunn som ikke har råd til menneskene som bor der. Mange menn gjør seg de samme erfaringene, men fortsatt legger samfunnet det største ansvaret på kvinner som presses stadig hardere fra mange kanter.
Klasse er blitt tydeligere, bl.a. med rikfolka som tar med profitten på arbeidsfolks arbeid til Sveits, og klassebevissthet er viktig. Det er imidlertid like viktig å vise fram og snakke om kvinneundertrykking. Dette står ikke i motsetning til hverandre. Vanlige kvinner er arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser.
Kvinner på tvers forener klassebevissthet og kvinnebevissthet og kan gi kvinnelønnskampen økt styrke. Kvinner på tvers kan bidra til å snu skam og fortvilelse til raseri og kampvilje. Kvinner på tvers kan bidra til å vise fram små og store kvinneopprør og knytte dem sammen med gjensidig støtte, i retning av en samlet opprørsk kraft. Økt kvinnebevissthet og kampkraft vil styrke hele arbeiderklassen.