Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Jorun Gulbrandsen oppfordret oss og fagforeningene til å se på kvinners hele livssituasjon, til å bry seg utover tradisjonelle fagforeningssaker, og bruke dette i en videre argumentasjon for våre rettigheter. F.eks. handler kampen både om sjølbestemt abort og mot porno også grunnleggende om kvinner er tilregnelige, tenkende voksne mennesker, eller om vi blir sett "med bamse" som i pornoindustrien. Det er en kamp om kvinners verdighet - den som ligger nede, er ikke den første som reiser seg. Og hun understreket betydningen av kvinneutvalg, også i kvinnedominerte yrker, for å drive fram dette perspektivet.
Jorun tok også opp kvinners helhetlige økonomiske situasjon. Hun sa at 1,2 millioner kvinner har en inntekt mellom 0 og 150.000. Mange har vært opptatt av hva dette tallet innebærer og har hatt vanskelig med å få det til å stemme. Ja, det inneholder all slags inntekt, også fra trygd. Og det avspeiler forskjeller i arbeidstid i lønnet arbeid. Det er viktig å vite hva slags tall en bruker når en argumenterer. Men samtidig, det kommer alltid sterke innvendinger mot slike tall. Er det ikke slik at uansett hvordan kvinnene har fått disse inntektene, er tallene et mål på kvinners fattigdom i vårt samfunn, deres mangel på makt og deres avhengighet av andre, særlig menn.
Evy Buverud Pedersen stilte seg helt uforstående til at mandatene til utvalgene som skulle se på arbeidstidsordninger burde inneholdt noe om kvinner - ordningen skulle fungere likt for kvinner og menn, sa hun. Og hoppet fullstendig over hovedpoenget: at kvinner og menn ikke stiller likt i dag når det gjelder tid - og at det må være et opplagt krav at nye arbeidstidsordninger må ha i seg at de skal bidra til likestilling. I en tid da mainstreaming, dvs. at kvinners interesser og perspektiv skal innarbeides i alle spørsmål, er på moten. Oddrun Remvik understreket behovet for å se på ulike ordninger/kampen i fagbevegelsen med kvinneperspektiv - det trengs. Jeg mener det er viktig å fremme denne kritikken av mandatet - i forholdet de ulike arbeidstidsutvalgene, privat, stat og kommune, for å bidra til nye premisser i diskusjonen.
Ebba Wergeland ga oss nye gode argumenter for 6-timersdagen. Hun brukte uttrykket epidemi om forekomsten av muskel/skjelettlidelser, og pekte på at det ikke foreligger andre forslag til gode botemidler enn redusert arbeidsbelastning/kortere arbeidsdag. Hun understreket betydningen av å flytte fokus fra hva som er i veien med kvinnene til hva som er i veien med belastningene de utsettes for. Og hun presenterte konkrete ønsker for nye forsøksprosjekter.
I diskusjonen kom det fram mange argumenter mot tidskontoordning som alternativ til nedsatt daglig arbeidstid. Hovedpoenget i de fleste innleggene var at arbeidstid ikke et individuelt spørsmål, men et kollektivt, hva folk velger har konsekvenser for andre enn dem selv.
Oddrun Remvik tok opp at det menn velger får konsekvenser for kvinnene. Hvis mannsarbeidsplasser gjennomgående tar ut fritida gjennom å samle opp, og kvinnearbeidsplasser i større grad bruker den hver dag, vil det forsterke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Hun understreket også at vi trenger felles grenser mot det grådige, grenseløse, forførende arbeidslivet, en form for mild tvang. Andre sa at det ser ut som de på toppen skal velge løsninger som passer for dem og at en mulighet til å sette timer i banken vil føre til at de rikeste får mest fritid.
Evy BP ble litt sår fordi hun oppfattet det som hun/LO ble tillagt holdninger de ikke hadde og ønsket en redelig debatt. Det var fint at Ragna fra Tromsø kommenterte dette, ingen her ønsker å mistenkeliggjøre LO. Det er bra at LO vil verne om normalarbeidsdagen. Men mange var uenig i LOs vurdering av at tidskontoordningen er mulig å gjennomføre på arbeidstakernes premisser, og pekte på at i virkelighetens verden er det arbeidsgiverne som bestemmer når en får ta ut fritida si.
Det er viktig å merke seg at ingen av deltakerne i panelet ville gå inn for å forhandle om tidskonto ved oppgjøret neste år.
Samtidig skal vi være klar over at det er uenighet. Også blant deltakerne her er det folk som ønsker seg tidskonto, bl.a. fordi de ikke ser noen mulighet for 6-timersdag i deres bransje, fordi den internasjonale konkurransen er så hard eller fordi de tenker seg at det bare ville føre til et enda mer umenneskelig arbeidspress.
Det er nødvendig å ta med behovet for stillingskompensasjon i svært mange yrker. Vi må se kravet i et internasjonalt perspektiv. Og vi må åpne for diskusjonen om hvordan det i en god del yrker trengs en annen organisering - med 6-timersdagen i bunn. Uansett - diskusjonen trengs - og LOs krav om tidskonto er en gyllen sjanse til å reise diskusjonen, om arbeidstid, 6-timersdag og hva slags samfunn vi ønsker, i mange ulike fora. Den må vi utnytte. Også til å diskutere om et krav om 7-timersdag ved tariffoppgjøret i år 2000 kan være et godt alternativ til tidskontoordningen.
Det er også nødvendig å samle oss bak kravet om at turnusarbeidere likestilles med skiftarbeidere. Dette handler om kvinnediskriminering og er en felles sak, som ikke bare må overlates til hjelpepleierne og sykepleierne. Og fortsette å presse fram prøveprosjekter både i manns- og kvinnedominerte yrker, privat og offentlig sektor.
Vi er enige om at det er sterke motkrefter som står i veien for å heve kvinnelønna til ei lønn å leve av og likelønn. Kanskje må flere organisasjoner gjøre som Claus Jervell nevnte fra Hotell og restaurant - spørre medlemmene allerede i døra om de er villige til å være tillitsvalgte, om de er villige til å streike.
Han utfordret oss til å være med å skape en fagbevegelse der alle føler at de har sin plass og mulighet til å slåss for sine egne interesser. Og han stilte spørsmålet nettopp om hvor inkluderende er vi og hvordan ser vi hverandre - vurderer vi hverandre med arbeidsgivernes mål? Gir vi aktivt plass til alle, f.eks. til innvandrere, ungdom, homofile og lesbiske - eller må folk finne fram sjøl? Er fagforeninga et sted vi trives? Claus fortalte om fagforbundet UNISON i Storbritannia, der minoriteter har sine egne grupper med egne samlinger og representanter. Det ble etterlyst tiltak for å organisere ungdom - og svart at dette blir det jobbet med. Men gjøres det på en måte der ungdommen sjøl får skape sitt eget rom, eller inviteres de til å være med i en kultur som er ferdig formet, der de bare har å passe inn? Kanskje er dette noe å gå videre på neste år.
Laila-Brith pekte på at det er stor uro i fagbevegelsen, hovedorganisasjoner splittes opp og går sammen, organisasjoner søker nye allianser. Det er bra fordi situasjonen da er mindre fastlåst. Men skal det være mulig, f.eks. for Kvinner på tvers, å utnytte en slik situasjon til å skape nye allianser, stiller det store krav til linje. LB understreket behovet for å styrke enheten rundt "de to beina" i kvinnelønnsplattforma vår, alternativet kan være at lønnsopprøret i utdannings-gruppene tar sin egen vei og fører til en alvorlig splittelse i kvinnelønnskampen.
Til det første beinet:
- alle skal ha ei lønn å leve av og forsørge unger på, heving av kvinnelønna fra bånn.
Dette er et omfattende krav som innebærer et brudd med forsørgerlønn til menn som underliggende grunnprinsipp i lønnsfastsettelsen og dermed store endringer i dagens lønnsrelasjoner. Et slikt brudd er sentralt ikke bare for de lavtlønte, men for kvinner på alle lønnsnivåer.
En del av dette beinet har vært å stille krav om en tariffestet minstelønn - Ingen under 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, beregnet nå til 205.000 kroner. Det er påpekt i diskusjonen at dette er for lavt til å være en lønn å leve av og forsørge unger på. Og at det derfor ikke skaper noen diskusjon om det revolusjonerende innholdet i dette kravet.
Jeg tror det er nødvendig å ha to tanker i hodet på en gang. Minstelønnskravet er et krav om en heving av lønna for dem som tjener dårligst, og det er slett ikke få, et sikkerhetsnett for å hindre en situasjon der de lavest lønte stadig sakker etter, et "realistisk" krav det er mulig å skape brei allianse bak.
Samtidig er det i dag svært viktig å støtte ulike kvinnedominerte yrkesgrupper som krever retten til å sammenlikne seg med industriarbeidere og lik lønn med dem. Dette utfordrer det grunnleggende premisset om at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende som bidrar til å holde kvinnelønna nede. Minstelønnskravet kan og bør også kombineres med en beregning av hva det faktisk koster å leve og forsørge unger i dag, f.eks. av SIFO (Statens institutt for forbruksforskning), som kan brukes til å reise diskusjonen og kravet om at alle skal ha en lønn som gjør det mulig.
Til det andre beinet:
- kravet om likelønn, også kvinner skal ha uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar.
Dette gjelder i stor grad 3-åringene (de med treårig høyskoleutdanning), men det gjelder også på alle utdanningsnivåer. Vi er mot alle former for kvinnediskriminering i lønn.
Høyere lønn for 3-åringene er også viktig for å skape større rom for heving av de lavest lønte kvinnene, de siste åra har gitt flatere lønn i offentlig sektor, noe som lett kan føre til samling i bånn.
En plattform med to bein handler ikke bare om lønnskampen i offentlig sektor. Vigdis fortalte nettopp om hvordan en bedrift i privat sektor sto på to bein. Klubben slåss for å heve de lavest lønte, samtidig som de slåss for at flere kvinner skal bli fagarbeidere og få de best betalte jobbene.
Et særegent krav fra offentlig sektor som er gjentatt på konferansen er kravet om likelønnspott på statsbudsjettet. Dette kravet understreker at heving av kvinnelønna er et politisk ansvar, som ikke kan løses innafor rammen av lønnsoppgjørene. En skikkelig heving av kvinnelønna i offentlig sektor ville også få betydning for kvinnelønna i privat sektor - det er jo blant annet derfor de er så redd for å heve den. Og høyere lønn er en forutsetning for å rekruttere til og bevare og videreutvikle en sterk offentlig sektor. Det burde derfor være mulig å få støtte for et slikt krav fra organisasjonene i privat sektor.
Større og ikke fastlåste rammer for oppgjørene er også viktig både for privat og offentlig sektor. Det er nødvendig å kreve særlig store rammer for offentlig, og særlig for kommunene, fordi det er så stor andel kvinner og lavtlønte der. Uten mer penger blir det svært vanskelig å stå på to bein. Stramme rammer hindrer også de lokale forhandlingene i privat sektor. Motstanden mot Arntsenutvalgets 3,5% i år 2000 kan derfor også være en felles sak.
Svarene fra panelet på spørsmålene om Arntsenutvalget er lovende. Oddrun Remvik understreket behovet for å skape motkrefter, fra NKF ble det påpekt at Gunhild Johansen har uttalt at det ikke er riktig å innrette seg etter Arntsenutvalget. Bjørg Listein fra NHS understreket at YS ikke hadde fått noen fullmakter fra forbundene når det gjaldt tariffoppgjørene utover mellomoppgjøret i år. Det er uenighet innafor hovedorganisasjonene, situasjonen er ikke fastlåst. Men presset kommer til å bli stort. Her har Kvinner på tvers en stor oppgave framover - nettopp å skape motkreftene, være det presset nedenfra som gjør at ledelsen i de ulike organisasjonene kan nekte å bøye seg for det sterke presset ovenfra.
KPT bør også jobbe framover i forhold til utvalget som skal se på hele tarifforhandlings-systemet, ledet av Ingse Stabel, bl.a. for å få fram vår motstand mot mer makt til hovedorganisasjonene - bl.a. på bekostning av kvinneforbundene - og strengere begrensninger i streikeretten.
Spørsmålet er blitt reist om betydningen av å alliere seg med mannsdominerte forbund som går mot Arntsenutvalget og slåss for heving av lavtlønte. I arbeidsgruppa har vi diskutert om ikke KPT bør ta initiativ til et møte der vi diskuterer vår plattform for kvinnelønnskampen med slike mannsdominerte forbund. Ofte har det vært lettere for slike forbund å akseptere kvinnelønnskampen for de lavest lønte, enn kampen for 3-åringenes lønn. På et slikt møte kan vi også ta opp problemene med at menn har vanskelig for å tåle endra lønnsrelasjoner og ofte tar igjen lokalt det som er endret ved større tillegg til kvinnene sentralt.
I den siste diskusjonen på konferansen har vi kommet mer inn på virkemidler. NL, Oslo hadde allerede før konferansen tatt initiativ til en felles fanemarkering i forbindelse med statsbudsjettet. (Vi ser nå i oktober at den fikk brei oppslutning.) Det ble også diskutert et felles utspill fra ledelsen i kvinnedominerte fagforbund i anledning statsbudsjettet. Nå i oktober har lederne i NKF, FO, NHS og NL gått ut sammen med bl.a. kravet om en egen likelønnspott.
Det ble foreslått at slike krav bør følges opp med en felles politisk streik før statsbudsjettet behandles i Stortinget. Andre muligheter som ble nevnt var politisk streik mot uansvarlige arbeidsgivere, i forbindelse med at Kommunenes Sentralforbund har uttalt at de ikke kan ta ansvar for likelønn og sosial fordeling.
Og det ble pekt på at vi bør starte diskusjonen om hvilke krav som kan ligge til grunn for en brei allianse/offensive utspill 8.mars år 2000 - med vekt på unge kvinners krav.
Alt dette krever at vi rydder tid og rom for samarbeid på tvers. Kvinner på tvers kan spille en annen rolle enn de enkelte fagforbund nettopp fordi vi ikke jobber innenfor de enkelte organisasjonenes taktikk, men kan legge hovedvekt på det som er felles. Kanskje skulle vi ta sikte på å lage møter en del steder i januar med folk fra de ulike organisasjonene for å følge opp diskusjonen her i dag nærmere selve oppgjøret. Både for å følge opp felles krav og felles holdning til Arntsenutvalgets rammer og for å skape forståelse for ulikheter.
Flere ønsket nok en mer konkret diskusjon om hva slags felles krav det er mulig å enes om ved tariffoppgjøret i år 2000. Bl.a ble spørsmålet om kvinnelønnstillegg tatt opp igjen. Så konkret er det vanskelig å være på en så stor og sammensatt konferanse. Det er derfor en utfordring til de enkelte organisasjonene og sette av tid og krefter til å følge opp en slik diskusjon på tvers utover konferansene. Så må arbeidsgruppa til Kvinner på tvers diskutere om det er noe vi kan gjøre for å bidra til å få igang en slik prosess.
Det har også i år kommet opp kritikk av at diskusjonene først og fremst dreier seg om offentlig sektor og at de særegne problemene i privat sektor ikke blir tatt opp. Hovedårsaken til dette er at det er flest deltakere derfra, fordi temaene som har vært oppe angår alle. Den viktigste måten å endre dette på er å få flere fra privat sektor med i forberedelsene av konferansen. Her har det kommet konkrete forslag.
Gruppa som diskuterte enheten mellom privat og offentlig sektor var enige om at det viktigste var å bli kjent og få større kjennskap til hverandres situasjon. Dette kunne f.eks. gjøres gjennom tverrfaglige kurs og felles diskusjonsmøter og gjennom å invitere hverandre til klubb/foreningsmøter. Claus Jervell tok opp at privatisering gjør samarbeid helt nødvendig, og i forbindelse med sykehotellet i Bergen vil det være aktuelt med fellesmøter mellom NSF og HRAF, ikke bare på toppen, men også for medlemmene.
Til slutt - alle ønsker seg at en eventuell streik skal omfatte flest mulig av de kvinnedominerte forbundene som slåss for felles krav. Det er en fin målsetting, men i virkelighetens verden går det ofte ikke slik. Mange har i diskusjonen vært inne på betydningen av at vi kan gi hverandre støtte og vise solidaritet, selv om vi ikke er enige om kravene, ja til og med selv om vårt eget forbund har akseptert et tilbud som andre velger å streike mot. Men det er også pekt på at slik støtte ikke er uproblematisk for ledelsen i organisasjonene. Derfor er det helt avgjørende at grunnplanet i alle organisasjonene gir støtte til ev. kvinnelønnsstreiker ved oppgjøret som kommer. Kvinner på tvers lokalt kan spille en viktig rolle i å få i gang en slik støtte.