Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
For tjue år siden samlet hun kvinner fra fag- og kvinnebevegelsen for å slåss for likelønn og bedre arbeidskår. I helga går hun i bresjen for den tjuende konferansen til Kvinner på tvers.
– Det kommer fortsatt til å være behov for Kvinner på tvers om tjue år. Ja, om hundre år også, tror Siri Jensen. Hun har nettopp vist meg inn på et nytt kontor i Nydalen, der Regionsenteret for barn og ungdoms psykiske helse (RBup). Her jobber hun halvannen dag per uke, med ansvar for videreutdanning av kontorpersonell. Resten av tida jobber hun på Lovisenberg sykehus/Nic Waals institutt med ansvar for et studieprogram for kontorfaglig ansatte på hele sykehuset.
I tillegg er hun altså koordinator for Kvinner på tvers og aktivt medlem av partiet Rødt. Siri Jensen ser en rød tråd gjennom alt hun er engasjert i, både på jobb og i organisasjonslivet.
– Det handler om verdighet for kvinner i arbeidslivet. For meg gir det mening å være med på å løfte fram kontorfaglig ansatte. Sekretærene – som jo nesten alltid er kvinner – er utrolig viktig for den daglige driften, og fordi de ofte ikke anerkjennes, er de veldig utsatt for nedskjæringer og omorganiseringer.
– I Kvinner på tvers har likelønn og sekstimersdag vært fanesakene i tjue år. Er det ikke deprimerende å kjempe for de samme rettighetene i år etter år, uten å komme i mål?
– Nå ligger det nok ikke helt til meg å bli deprimert, sier Siri Jensen med et forsiktig smil. – Og det er jo ikke slik at det ikke har skjedd noe på de tjue åra. Mange flere kvinner er i lønnet arbeid og i ledende stillinger i politikk og næringsliv, og det har blitt store forandringer i hva kvinner kan tillate seg å gjøre. Men grunnstrukturene som fører til kvinneundertrykking, er fortsatt til stede. Det er fortsatt kvinner som jobber deltid, som har lavest lønn og størst omsorgsbyrde. Vi har hatt denne enorme «kvinnerevolusjonen» uten at arbeidslivet har forandret seg tilsvarende.
Hun har blitt bestemor nå, og i forrige uke avspaserte hun fra jobb for å være dagmamma for lille Fanny. Bestemor-tilværelsen har blitt et pusterom. Når hun er sammen med Fanny, tømmes hodet for alt annet. Det har både Fanny og bestemor godt av. For arbeidsdagene kan bli lange. Når Siri Jensen har kommet hjem fra jobb og spist middag med sin pensjonist-mann, setter hun seg som regel til pc-en igjen. E-poster skal besvares, konferanseprogram skal finpusses og foredrag skal skrives.
– Jeg gir meg som regel ved ti-tida om kvelden. Ellers blir jeg så gira at jeg ikke får sove, sier 65-åringen.
Hun vokste opp i et akademikerhjem, med to foreldre som jobbet. Faren var tuberkuloselege på Ullevål og moren var psykolog og med på å starte Nic Waals institutt. I samtalene rundt middagsbordet hadde morens jobb minst like stor plass som farens.
Da faren Hans Jacob Ustvedt ble kringkastingssjef og storebroren Yngvar Ustvedt ble programskaper, var hun også av en kjent akademikerfamilie. Selv studerte unge frøken Ustvedt psykologi. Men så, etter noen år, var hun plutselig ansatt i industrien og het Jensen til etternavn.
– Jeg var politisk aktiv i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF) på universitetet, og der var vi opptatt av arbeidsfolks situasjon. Jeg innså raskt at dette var noe jeg ikke hadde mye greie på. Derfor tok jeg sommerjobb i industrien for å lære mer om forholdene. Jeg trivdes så godt at jeg ble der.
Og navnet? For en kvinnesaksforkjemper var det ikke helt comme-il-faut å ta ektemannens etternavn, men for Siri var argumentene for å gi avkall på familienavnet omtrent de samme som brukes av dem som ønsker å beholde det:
– Jeg ville ha min egen identitet. Jeg ville ikke være «dattera til» eller «søstera til». Da jeg ble Siri Jensen, ble jeg kvitt alle de forventningene folk hadde til meg fordi jeg var en Ustvedt. Jeg ble en åpen person som kunne komme fra hvor som helst og gjøre hva som helst.
Kvinner som tar personlige valg, enten det handler om navneendring eller deltidsarbeid, blir ofte holdt ansvarlig overfor hele kvinnestanden. Den øvelsen vil ikke Siri Jensen være med på.
– Jeg er uenig med dem som moraliserer og sier at kvinner svikter likestillingskampen når de «velger» å jobbe deltid. Når så mange kvinner jobber deltid, er det klart at det har strukturelle årsaker som vi må angripe. Vi kan ikke bare si at det er kvinnenes skyld fordi de gjør «dumme» valg.
Derfor ble Siri Jensen ganske provosert da den nye LO-lederen begynte å snakke om hvordan vi skulle «få flere kvinner til å jobbe full tid», uten å gå løs på de samfunnsmessige årsakene. Dagens debatt, der arbeidslinja representerer det ene ytterpunktet og cupcake-trenden den andre, er unyansert og skadelig for kvinnekampen, mener Jensen.
– Den henter opp igjen en gammel splittelse i kvinnebevegelsen, mellom dem som var hjemme og mente yrkeskvinnene var dårlige mødre, og dem som var i jobb og mente de hjemmearbeidende var late. Det viser jo bare hvor viktig det er å jobbe på tvers. Hvis vi sammen klarer å jobbe gjennom en reform som sekstimersdagen, ville det løse mange av utfordringene kvinner opplever i dag.
– Er det en slags fallitterklæring at det fortsatt er behov for egne kvinneorganisasjoner i fagbevegelsen?
– Nå trigger du en kjepphest hos meg, altså! Siri Jensen, som har sittet tilbakelent under hele intervjuet, lener seg fram og begynner å gestikulere ivrig.
– Den tankegangen har ført til nedlegging av kvinne- eller likestillingsorganer mange steder. LO la ned sin likestillingsavdeling fordi arbeidet skulle integreres i alle avdelinger. Og det er selvfølgelig en god tanke. Men det er bare mulig å få til hvis det samtidig er egne folk som jobber med slike spørsmål. Hvis ingen peker på dem og løfter dem fram, forsvinner de.
– Så målet er ikke å gjøre Kvinner på tvers overflødig før du går av med pensjon?
– Nei, selv om jeg har tenkt å holde på en stund til, har jeg ikke et så langsiktig perspektiv. Jeg har tro på at det er mulig å lage et samfunn uten kvinneundertrykking, der alle deler likt på arbeid og omsorgsoppgaver, men det krever omfattende samfunnsendringer. Husk at kvinneundertrykking stammer fra tidenes morgen, og det tar lang tid å forandre folks tankegang. Fortsatt er det sånn at menn er mennesker – mens kvinner er kvinner.