Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
«Kvinner på tvers (KPT) er først og fremst en idé, en måte å jobbe på, idéen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå igjennom med kvinneinteresser i smått og stort.» (note 1) Samarbeidet omfatter også interesseorganisasjoner og enkeltkvinvner og er organisert rundt en årlig landsomfattende konferanse.
Siri Jensen er tidligere partileder og kvinnepolitisk leder i AKP, faglig leder i AKP og siden i Rødt, tidligere koordinator i Kvinner på tvers.
Som tidligere koordinator gjennom 20 år vil jeg i denne artikkelen gjøre rede for mitt syn på betydningen av KPT og hvorfor jeg mener samarbeidet og konferansene er minst like viktig i dag som da vi startet opp i 1993, med første konferanse i 1994. Vil du lese mer om hva KPT har tenkt og gjort, anbefaler jeg jubileumsheftene, Pustehull og handlingsrom (10 år) og Brobygger og pådriver (20 år) som ligger på www.kvinnerpatvers.no.
I perioden 1960–85 økte antallet yrkesaktive kvinner i Norge med bortimot en halv million. Den store forandringen fra tidligere tider var at gifte kvinner i mye større grad kom ut i arbeidslivet. Dette har vært kalt den store norske kvinnerevolusjonen, og den førte til store samfunnsmessige og personlige endringer. Kvinnene erfarte at de kunne gjøre alt minst like bra som menn. Samtidig fikk de dårligere betalt og en arbeidstid som slett ikke passet; de gjorde kollektive erfaringer om at arbeidslivet ikke var tilpasset kvinner. Kvinnene opparbeidet raskt sterk tilknytning til og identifisering med jobben. Samtidig forsvant ikke arbeidet i familien; kvinner kom i skvis mellom jobb og familie. De felles erfaringene tvang fram krav om høyere lønn for kvinner, likelønn, kortere arbeidstid, og andre krav som gjorde det mulig å forene arbeidet med familieoppgavene.
Et annet viktig moment var at kvinnebevegelsen fra 1970-tallet i større grad nådde fagbevegelsen på 1980-tallet. LO var bakpå, de la ned sin kvinnenemnd på kongressen i 1969, mens de kvinnelige delegatene var kalt ut til fotografering (note 2), like før den moderne kvinnebevegelsen tok av. Videre gjorde LO vedtak mot kvinneorganisering i fagbevegelsen (note 3). Det fantes selvfølgelig aktive kvinner i fagbevegelsen, og de felles kvinneinteressene fikk flere uttrykk. Oslo faglige kvinnebevegelse var en fortsettelse av LOs lokale kvinnenemd i Oslo som gjorde motstand mot nedlegging. Kvinnenes tariffaksjon (KTA) i 1987, som besto av enkeltpersoner fra ulike bransjer i offentlig og privat sektor, lanserte begrepet kvinnelønn: Kvinner har lav lønn, og lavere lønn enn menn, fordi de er kvinner. Heving av kvinnelønna var derfor et viktig krav til tariffoppgjøret. Kvinnedominerte fagforeninger ble opptatt av kvinnesaker, Handel & Kontor lanserte parolen «Ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med». Kvinnefronten, fagforeninger og partier i Oslo samarbeidet om et forsøksprosjekt med 6-timersdagen. Det var videre et begynnende samarbeid mellom fagforbund på topplan, om heving av lønna i kvinneyrker, om ikke annet så med fellesuttalelse 8. mars.
Kvinner på tvers begrunnet seg selv slik (note 4):
Dette var felles saker, men organisasjonene jobbet med dem hver for seg. Det var enda større avstand mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen enn det er i dag. De snakket ikke samme språk. Mange kvinneaktivister i fagbevegelsen opplevde at kvinneengasjementet ikke fikk plass, det passet ikke inn i arbeidet. LO-leder Haraldseth spissformulerte fagbevegelsens syn på slutten av 1980-tallet med å si at LO ikke jobber for kvinner, men for sine medlemmer. (note 5)
I lønnskampen snakket LO for det meste om lavtlønte og ikke om kjønn, og om krav til tariffoppgjøret i det enkelte forbund. Kvinnebevegelsen framhevet de store forskjellene i inntekt og lønn mellom kvinner og menn, og konsekvensen for kvinners liv, men oversatte dette i liten grad til konkrete krav. Vi som jobbet med Kvinnenes tariffaksjon, erfarte at kvinner i privat og offentlig sektor ikke forsto hverandres lønn og hverandres lønnssystemer, det var vanskelig nok mellom forbund. Avstanden mellom hovedorganisasjoner var også stor. Det var forskjell mellom kvinne- og mannsyrker og en oppfatning om at det i mannsdominerte yrker ikke var forskjell på kvinners og menns lønn. Gjennom arbeid bl.a. i Grafiske kvinners landssammenslutning på 1980-tallet, viste det seg, til mennenes store overraskelse, at det også der kunne dokumenteres lønnsforskjeller.
På den tiden var det strenge regler mot fraksjonering i LO. Det var nærmest forbudt å samarbeide på tvers at fagforbund og foreninger. En av de første initiativtakerne til Trondheimskonferansen fikk påtale for fraksjonering. Kvinner i toppen av noen forbund måtte møtes i skjul for å dele erfaringer. KPT måtte derfor trå litt varsomt i starten. Det at det var et samarbeid mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, gjorde imidlertid på tvers-arbeidet mulig. Når Kvinnefronten kom inn i rommet, var møtene ikke lenger et suspekt faglig samarbeid, men et møte der de faglige reglene ikke gjaldt på samme måte. Samarbeidet med kvinnebevegelsen var nødvendig også for at fagforeninger kunne samarbeide på tvers.
Kvinner på tvers er ikke bare på tvers av organisasjoner, men også på tvers av ulike samfunnsmessige undertrykkingsformer: kvinneundertrykking og klasseundertrykking.
Under kapitalismen må det store flertallet selge arbeidskrafta si for å leve – de er lønnsarbeidere – og kapitalistene har råderetten og stikker av med profitten. Dette er grunnlaget for klasseundertrykkinga, som preger alle områder av samfunnslivet og menneskenes liv, som levealder, helse, ressurser, makt og frihet. De som ikke kan arbeide, skal være fattige, NAV er en effektiv maskin for å utøve kapitalismens logikk og politiske vedtak.
Samtidig er klasseundertrykkinga ikke lik for kvinner og menn; den tar andre former. Flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. Kvinnebetingelsene settes av samfunnet, arbeidsgiverne og staten og handler bl.a. om kvinnelønn og færre ressurser, skvisen mellom jobb og familie, manglende verdsetting av kompetanse, seksualisert undertrykking og vold. Disse betingelsene gjør at andre krav blir viktigere. Selv om 6-timersdagen er et klassekrav, er det mer presserende for kvinner enn for menn.
De ulike betingelsene er et uttrykk for kvinneundertrykkinga i samfunnet – kvinnene har andre liv fordi de er kvinner – færre ressurser og mindre frihet. Klasseundertrykking og kvinneundertrykking virker sammen.
Kvinneundertrykkinga rammer alle kvinner, selv om det også er ulikheter etter klasse. Rike kan kjøpe seg fri fra en del – men det er også viktige felles saker og grunnlag for brede allianser blant kvinner – bl.a. abort, vold, porno, og likelønn.
Kvinnene som kjønn undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og av menn, kapitalisme og mannsmakt (også kalt patriarkatet) er vevd sammen, både i økonomien og organisering av makta i samfunnet. På tross av store endringer i kvinners stilling, er det samtidig grunnleggende de samme mekanismene. Fortsatt er familien en økonomisk grunnenhet der kvinner delvis forsørges av menn. (note 6) Fortsatt tyr mange kvinner til deltid som løsning på skvisen mellom jobb og hus/omsorgsarbeid, ulikelønn og seksualisert undertrykking vedvarer – og kroppsfokuseringen er mye sterkere.
Menn som kjønn har fordel av deler av kvinneundertrykkinga. De godtar den på mange områder og bidrar til å opprettholde den, dels utøver de den selv. Kamp mot menns rolle i undertrykkinga er vanskelig fordi menn er kjærester, kolleger og kampfeller. Mange menn har ikke tenkt over rollen de spiller, de blir provosert av å forstås som kjønn. Samtidig er det gode muligheter for samarbeid og allianser i kampen mot den samfunnsmessige undertrykkinga. Menn kan ta aktivt stilling, gi sin støtte til kvinners kamp – og selv gripe inn mot menns undertrykking, slik det faglige oppropet fra menn til menn i fagbevegelsen om Metoo oppfordrer til. Samtidig rammer deler av kvinneundertrykkinga også menn.
Fagbevegelsen organiserer på grunnlag av klasseinteresser og lønnstakerinteresser, og det bidrar til å utvikle klassebevissthet og bevissthet om nødvendigheten av kamp mot makta. Samtidig har standardarbeideren vært mann, og det har vært tatt lite hensyn til kvinnebetingelsene.
Kvinnebevegelsen på sin side organiserer på grunnlag av kjønn og bidrar til å utvikle kvinnebevissthet – bevissthet om at deltid og lavlønn og seksuell trakassering ikke skyldes kvinner selv, men undertrykking. Samtidig har kvinnebevegelsen ikke alltid vist like stor forståelse for klasse, selv om kvinnebevegelsen i Norge i større grad enn i mange andre land har hatt fokus på vanlig kvinners liv og arbeid. Mange arbeiderkvinner føler seg fremmedgjort fra kvinnebevegelsen selv om de støtter de konkrete sakene.
Kvinner på tvers bygger på at erfaringene både fra kvinneorganisasjoner og fagforeninger, både kvinnebevissthet og klassebevissthet, er nødvendig for å komme videre med de viktige sakene for kvinners liv. Her ligger den strategiske betydningen av Kvinner på tvers.
De viktige sakene for kvinners liv er også de viktigste sakene for arbeidsfolks liv – over halvparten av arbeiderklassen er kvinner. Kravet om 6-timersdagen er f.eks. både et sentralt klassekrav og et helt nødvendig kvinnekrav, men kvinnebetingelsene gjør at det er kvinner som må gå i spissen. Det er da også kvinnefagforeningene, kvinnebevegelsen og KPT som har holdt kravet oppe i tider der det strykes fra programmene. Slik går kvinnene i spissen for et krav som er viktig for arbeidsfolk uansett kjønn.
I progressive bevegelser, fagbevegelser og kvinnebevegelser i de aller fleste land, har det vært diskusjoner om det er kvinneundertrykking eller klasseundertrykking som er viktigst, og hva som da er underordna. Det er komplett ufruktbare diskusjoner, og Kvinner på tvers har ikke gått inn i den kampen. Begge deler preger livet til det store flertallet av kvinner, det er nødvendig å slåss både mot kvinne- og klasseundertrykking. Kvinner er hele mennesker og opplever ikke kvinneundertrykking i en arm og klasseundertrykking i den andre. De opplever klasse- og kvinneundertrykking i uskjønn forening og mer til.
Fra starten av var arbeidsgruppa i KPT på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse, privat og offentlig sektor, og på tvers av forbund og hovedorganisasjoner. Andre på-tvers-er kom snart til. Året etter deltok f.eks. Kvinner i mannsyrker (KIM), og konferansen oppsummerte at det er viktig både å støtte kampen for å få kvinner inn i mannsyrker og dermed utvide kvinners muligheter og anerkjenne betydningen av kvinneyrkene.
Fellesskap med kvinner med minoritetsbakgrunn ble tema allerede i 1995, da Kvinnefrontens internasjonale gruppe ble med i arbeidsgruppa og har siden vært tema på ulike måter. Kontakt med minoritetskvinnenes egne organisasjoner har vært viktig for å få til et likeverdig samarbeid, med innledere fra MIRA og samarbeid med kvinnenettverket Kvinner i Fokus (note 7). KPT-konferansen i 2010 var opptatt av å endre måten vi snakker om hverandre på – tittelen var «Arbeid, lønn og makt – fra oss og dem til kvinner på tvers». Synet på minoritetskvinner som «dem» ble tydelig illustrert da lederne for NHO og LO på TV var enige om at «vi» måtte «få innvandrerkvinnene ut i arbeid». KPT brøt med denne tenkningen gjennom å ta opp igjen det gamle kvinnekravet om rett til arbeid for kvinner, der de bor og med de forutsetningene de har.
KPT ble tidlig utfordret på å være bevisst på ulikheter og motsetningsforhold mellom kvinner, bl.a. usynliggjøring av lesbiske og av kvinner med nedsatt funksjonsevne. Også kvinner kan ta del i undertrykking av andre kvinner – og det må det være rom for å ta opp. Kvinner har erfaring med at betydningen av enhet som klasse er blitt brukt til å usynliggjøre kvinners situasjon og krav. Kvinnebevegelsen ønsker ikke å gjøre det samme – målet er ikke bare kvinnefrigjøring, men slutt på all undertrykking. Samtidig er det et viktig grunnlag for enhet at kvinneundertrykkinga også setter sitt preg på andre undertrykkingsforhold, vi kan f. eks. snakke om funksjonshemmede med kvinnebetingelser eller kvinner med funksjonshemmedes betingelser.
Kvinner er halve befolkningen og ikke ensartet fordi om de utsettes for kvinneundertrykking. Samfunnet setter rammene for livet vi lever og tvinger på oss felles gjentatte erfaringer med kvinneundertrykking i smått og i stort, men vi møter betingelsene på ulike måter. At flere stemmer kommer fram, styrker forståelsen av samfunnet og undertrykkinga og utvider rommet for å være kvinne.
Det foregår for tida en diskusjon om identitetspolitikk. For meg kan det se ut som enkelte i diskusjonen bl.a. definerer kvinnekamp og antirasistisk kamp som identitetspolitikk og som noe som står i veien for det de ser som den virkelige kampen: klassekamp og økonomisk kamp. Slik jeg ser det, er bevissthet om undertrykking viktig for at folk skal slutte å skylde på seg selv og i stedet samle seg til motstand. Kampen for respekt og anerkjennelse henger nøye sammen med kampen for endringer i økonomi og dagligliv. Jeg tenker at når viktige deler av folks kamp mot undertrykking gjøres til noe negativt, skjerpes i stedet motsetninger både i arbeiderklassen som helhet og blant kvinner og vanskeliggjør felles kamp.
Hvis fagbevegelsen og kvinnebevegelsen og bevegelser på tvers tar opp i seg kampen for respekt og anerkjennelse og gir plass til hele mennesker som ikke må holde kjeft om en del av det de opplever som undertrykking, vil det styrke både klassekampen og kvinnekampen.
Å slåss for kvinners interesser er hardt arbeid som krever organisering. I vårt samfunn er menn normen for virkelighetsforståelse, krav og strategi. Kvinners erfaringer får liten plass og er i liten grad anerkjent, heller ikke av kvinner selv.
For å få til dette, trengs både en sterk kvinnebevegelse og kvinneorganisering i fagbevegelsen og andre organisasjoner. Slike fora trengs også for å ta vare på hverandre når arbeidet og kampen møter motstand. Kvinner på tvers er en kvinneorganisering på tvers av bevegelser og organisasjoner der arbeidsgruppe består av kvinner, og der konferansene fullstendig domineres av kvinner. Med sin årlige konferanse utvider KPT rommet for kvinneorganisering.
Kvinneorganisering bygger på en erkjennelse av at kvinneundertrykkinga griper inn på alle områder av samfunnet og rammer halve befolkningen. Det sprenger forestillingen om det likestilte Norge, og om institusjoner, systemer og organisasjoner som kjønnsnøytrale, en forestilling om at vi har kommet langt og det bare er litt igjen. Der kvinner er en av flere grupper som har noen vanskeligheter og representerer en utfordring. Men kvinner er ingen gruppe!! Vi er halve befolkningen. Derfor er kvinneorganisering kontroversielt. Et så beskjedent fenomen som kvinneutvalg i fagbevegelsen har møtt og møter sterk motstand; det kalles som regel likestillingsutvalg, og poenget er at menn skal være med. Slik opptrer man som om det allerede er (nesten) likestilling, og usynliggjøres. Likestilling gjøres til et saksfelt, ikke en frigjøringskamp mot kvinneundertrykking. I dag er også mange likestillingsutvalg nedlagt. Argumentet er at kvinnespørsmål må være en sak for hele organisasjonen, såkalt mainstreaming. All erfaring viser imidlertid at gjennomslag i hele organisasjonen er avhengig av at kvinnene selv har egne fora for utvikling av analyse og strategi.
I kvinnelønnskampen har motstanden for det første handlet om at kvinnelønna ikke handler om kvinneundertrykking, men om alt mulig annet. Videre at problemet kan løses ved at kvinner handler klokere innenfor systemet, ikke finner seg i så mye, velger andre yrker, er dyktigere i forhandlinger. Systemet skal frikjennes. For det andre stanger forslaget om kvinnepott mot hele tariffsystemet og lønnsrelasjoner bygd opp gjennom hundre år, kravet utløser redsel for kaos. Dette illustrerer også at kvinners krav ofte ikke passer inn.
Metoo har vært og er et delvis organisert kvinneopprør som har utløst en flodbølge av kvinneerfaringer, ikke bare beskjedne krav gjennom vanlige kanaler. Seksuell trakassering i alle sine former er et fenomen kvinner kjenner seg igjen i, men som det ikke har vært rom for å kjenne på og snakke om. Seksuell trakassering er blitt knyttet til makt. Opprøret har utløst motstand: «det har gått for langt», «det er urettferdig mot menn», «overgrep er vi selvfølgelig mot, men alt det andre er da også kvinnenes egen skyld». En annen motstrategi er det Kjersti Ericsson har kalt krymping: andre krav er da mye viktigere. Selvsagt skal det være rom for å diskutere strategi for kampen, men den skal eies av kvinnene selv. Også kvinner kan bli engstelige, opprøret tvinger dem til å diskutere temaet med menn i familie og på jobb. Da er de ofte alene og trenger støtte. Opprøret kan ikke avblåses nå – det har gått for kort. Videreføring av Metoo-bevegelsen krever kvinneorganisering på mange ulike nivåer, for å møte motstanden og nå flere grupper av kvinner.
Noen er redde for at MeToo skal framstille kvinner som svake, fordi de framstilles som ofre. Ja, det er slik at «skammen klistrer seg til ofrene», som det heter i Kjersti Ericsson dikt: By oss ikke noe smått!! (note 8) Men bare ved å snakke om trakasseringen kollektivt kan kvinner ta tilbake definisjonsmakta. Da kan det de opplever defineres som undertrykking, og skammen kan klistre seg til dem som undertrykker.
En egen form for motstand ligger i at kvinnesakene, selv om det kan være enighet om at de er viktige, aldri er viktigst; det kommer ofte noe annet i veien. Kjersti Ericsson har kalt dette «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter» (note 9)
Kvinner på tvers har overlevd i 25 år og fortsetter fordi konferansene og samarbeidet dekker et behov – et sted der kvinner kan dele erfaringer og diskutere strategi på egne premisser, som vanlige lønnstakere og kvinner i en og samme person. Jeg håper erfaringene kan inspirere kvinner til å samle seg på tvers, formelt eller uformelt. Jeg ser det som avgjørende for kampen for et annet samfunn.