Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Hele heftet kan leses her (pdf)
I år er det 100 år siden kvinnene tilkjempet seg stemmerett. Dette var både starten på og fortsettelsen av en lang kamp: For lønna arbeid og mulighet til å forsørge seg sjøl, også for gifte kvinner.
For samme lønn som menn, rett til å utdanne seg, rett til prevensjon og abort, rett til å delta i politikken, rett til ikke å bli slått. Ved 100-årsjubilet kan kvinner feire mange seire, oppnådd gjennom kvinners egen kamp og organisering. Samtidig er vi utålmodige. Vi skal la oss inspirere av vår formødre til å organisere oss for å komme videre. «Det er langt fram sa kjerringa, hun så seg tilbake»!
I 20 av disse årene har Kvinner på tvers eksistert. Kvinner på tvers er en del av historia om kampen kvinner har ført for sine rettigheter på et bestemt felt: samarbeidet mellom kvinnebevegelsen og kvinner i fagbevegelsen. Ideen bak Kvinner på tvers er at dette samarbeidet er helt nødvendig for å få til endringer som er viktige for kvinners liv. Kvinner på tvers (KPT) ble startet på bakgrunn av kampen for å heve kvinnelønna og for 6-timers arbeidsdag, og disse sakene har vi holdt fast ved.
Samtidig har Kvinner på tvers tatt opp temaer som spenner over hele bredden i kvinnekampen; allerede på den første konferansen var både velferdsstaten, eneforsørgeres situasjon, seksuell trakassering på arbeidsplassen og EU/ EØS egne temaer, i tillegg til arbeidstid og lønn.
Kvinnebevegelsen og fagbevegelsen har forskjellig historie og har til tider stått langt fra hverandre, selv om avstanden har vært større i mange andre land. Utgangspunktet for fagbevegelsen er at arbeidsfolk har ført kamp for å organisere seg for å stå sterkere overfor kapitalen/arbeidsgiverne/de som har makta.
Denne kampen pågår også i dag, bare våren 2013 har det vært streiker der ansatte i bedriftene Atea og Forbo Flooring har slåss for tariffavtale.
Fagorganisering er helt nødvendig for at arbeidsfolk skal kunne stå sammen og oppnå og forsvare rettigheter. Organisering utvikler klassebevissthet – det vil si forståelse av at for eksempel lav lønn og dårlige arbeidsforhold ikke er den enkeltes skam, men et resultat av undertrykking fordi de er arbeidsfolk, og at en må stå sammen for å oppnå forandring. Fagbevegelsen har derfor lagt vekt på enhet innad.
Det er noe av bakgrunnen for at det har vært vanskelig for kvinner å ta opp at de har egne krav. Spesielt har det vært vanskelig å ta opp menns undertrykking av kvinner, som seksuell trakassering og vold. Fagbevegelsen har også historisk vært mannsdominert, ledet av menn og bygd på at menn er forsørgere og kvinnene forsørget. Bildet av arbeideren har tradisjonelt vært en mann, selv om kvinnedominerte forbund både i og utenfor LO etter hvert skaper et annet bilde.
Kvinnebevegelsen har en annen historie. Kvinnebevegelsen besto i utgangspunktet av bedrestilte kvinner som kjempet for rett til arbeid og utdanning og for stemmerett. Mange av sakene de sloss for var også viktig for arbeiderklassens kvinner, men i en del saker var det også motsetninger.
Arbeiderklassens kvinner kjempet sammen med mennene gjennom arbeiderbevegelsen (LO og Arbeiderpartiet). De reiste også egne saker der, som gifte kvinners rett til arbeid, for å opprette kvinneutvalg i LO på 1930-tallet og kamp for selvbestemt abort. Den nye kvinnebevegelsen fra 1970-tallet besto av ulike organisasjoner, både gamle og nye.
De viktigste sakene var felles, og utgangspunktet var i stor grad vanlige kvinners interesser. Det å organisere seg som kvinner utvikler kvinnebevissthet, det vil si en felles forståelse av at kvinners lave lønn, deltid og utsatthet for menns vold ikke handler om svakhet ved den enkelte kvinne, men om at de utsettes for undertrykking fordi de er kvinner. Kvinner organiserer seg i kvinneorganisasjoner fordi de ser at kvinner har mange felles erfaringer som er forskjellig fra menns.
De har fortsatt i praksis hovedansvar for barn og familie, jobber deltid, får lavere lønn og utsettes for vold. Dette er ikke medfødte forskjeller, de er skapt av måten samfunnet er organisert på og ved at vi hele tiden viderefører inngrodde oppfatninger om kvinner og menn. Når vi ser at kvinner systematisk behandles som annenrangs mennesker, er det en drivkraft for forandring. Å vise fram hvordan kvinner og menn behandles ulikt i samfunnet blir derfor en viktig del av kvinnekampen.
Både klassebevissthet og kvinnebevissthet handler om å skape motmakt mot de rådende maktforholda i samfunnet. Klassebevissthet er kontroversiell fordi den fører til at arbeidsfolk slåss mot makta og bryter med myten om at klassesamfunnet er avskaffet og at klassekamp er umoderne. Kvinnebevissthet er kontroversiell fordi den bryter med myten om det norske likestillingslandet og fører til at kvinner krever sin rett i samfunnet.
Kvinners krav retter seg også mot menn både i og utenfor fagbevegelsen, både krav om å endre praksis, for eksempel slutte å slå kvinner, og krav om prioritering av saker som er viktig for kvinner. Slike krav kan komme i konflikt med en ensidig vekt på enhet innad i fagbevegelsen. Det er menn som slår som splitter enheten, ikke de kvinnene som tar opp kampen mot volden.
Kvinnene i arbeiderklassen har historisk vært i skvis mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. De trenger fagbevegelsen for å slåss for sine rettigheter mot arbeidsgiverne og staten, og de trenger kvinnebevegelsen for å sette ord på sine erfaringer som kvinner og reise kamper mot kvinnediskriminering. Aller mest trenger de at disse bevegelsene samarbeider for kvinners rettigheter. Kvinner på tvers er en organisering som bygger broer mellom kvinner – på tvers av fagbevegelse og kvinnebevegelse, og skaper et rom der kvinner fra disse bevegelsene møtes, blir kjent og utvikler felles forståelse og krav.
For å få til en slik felles forståelse må disse broene samtidig gå på tvers av hovedorganisasjoner i fagbevegelsen og privat og offentlig sektor.
Begrepet kvinnelønn
Kvinner på tvers ga begrepet kvinnelønn en sentral plass i kampen om kvinners lønn og har bidratt til økt samarbeid og enhet mellom ulike kvinnedominerte fagforbund og foreninger på tvers av hovedsammenslutninger.
Kvinnelønnsbegrepet får fram at kvinner lønnes som kjønn, denne forståelsen utløser sinne og styrke. Kampen er felles uansett om kravet er ei lønn å leve av eller likelønn med mannsdominerte yrkesgrupper. I 1995 utformet KPT sin egen kvinnelønnsplattform. Plattformen tok sikte på å skape enhet mellom grupper som snakket om lavlønn og de som snakket om ulikelønn. Årsaken til problemet var jo felles – alle ble lønnet lavt fordi de var kvinner. Igjen og igjen er det røster i den offentlige debatten som setter disse gruppene opp mot hverandre; plattformen viser fram at kampen er felles og utvikler solidaritet.
|
Midler på statsbudsjettet – likelønnspott
Allerede første konferanse tok opp heving av kvinnelønna som et politisk spørsmål: Ulikheten mellom kvinners og menns lønn er et samfunnsmessig problem som innskrenker kvinners liv og muligheter. Kravet var derfor at det måtte være større rammer og settes av midler på statsbudsjettet til å heve kvinners lønn, seinere kalt likelønnspott. Dette fungerte som et samlende krav for fagbevegelsen i offentlig sektor.
I likelønnskommisjonens innstilling i 2008 fikk Kvinner på tvers og kvinnelønnsbevegelsen endelig gjennomslag for kravet om en likelønnspott i statsbudsjettet. Samtidig ble det tatt hensyn til fagbevegelsens sentrale og uavhengige rolle i lønnsdannelsen, ved at bruken av potten skulle forhandles mellom organisasjonene i arbeidslivet. Forslaget om pott støtte imidlertid mot LO-systemet.
På tross av støtte fra forbundsledere i kvinnedominerte forbund, både i offentlig og privat sektor, endte behandlingen i LO med et kompromiss der potten forsvant, mot at kvinnene i offentlig sektor skulle få mer rom for sine lønnskrav innenfor frontfagmodellen. Dette er bekreftet på LO-kongressen i 2013 og åpner muligheter som må brukes for alt det er verdt av kvinnene både i og utenfor LO.
Et viktig argument mot en pott ble at regneeksemplet som ble brukt av likelønnskommisjonen handlet om fordeling av potten til gruppene med tre- og fireårig høyskoleutdanning. Selve forslaget om en pott hadde ikke en slik innretting, men valget av regneeksempel gikk rett inn i motsetninger mellom kvinnegrupper og mellom organisasjoner.
Erfaringen viser at Kvinner på tvers sin kvinnelønnsplattform fortsatt er viktig for å skape enhet. KPT holder også fast ved sitt standpunkt om at det er nødvendig med egne «friske» midler, altså en «pott». Kravet om en likelønnspott vil uansett komme opp igjen og fortsette å være en bro mellom kvinner i kvinnebevegelse og fagbevegelse fordi likelønnsspørsmålet er for omfattende til å løses gjennom ordinære lønnsoppgjør. Fortsatt i 2012 tjente kvinner 86,5 prosent av menn, og de har 66 prosent av menns samlede inntekt. (note 1) Midler til å heve kvinnelønna på statsbudsjettet har hele tida vært et krav for offentlig sektor.
Selv om flertallet av deltakerne på KPTs konferanser har kommet herfra, har kvinnelønnsplattformen hele tiden omfattet både privat og offentlig sektor. I innspillet til Likelønnskommisjonen la KPT også vekt på behovet for opptrappingsplaner og minstelønnsgarantier i privat sektor, samt kampen mot sosial dumping. Jorid Tveita legger videre i sitt intervju vekt på streikestøtten Hotell og Restaurant fikk fra organisasjonene i KPT.
6-timersdagen
Kvinner på tvers har fra første stund stilt krav om 6-timersdagen, som et felles krav fra kvinnebevegelsen og kvinner i fagbevegelsen. KPT har spredd kunnskap om hva en slik reform vil bety, og erfaringene med ulike prøveprosjekter med 6-timersdag, samt støttet utgivelsen av boka om 6-timersdagen på Kelloggs fra Samordningsgruppa for 6-timersdagen. Slik har KPT bidratt til å holde kravet levende. Flertallet av kvinnelige tillitsvalgte og nesten halvparten av mannlige i LOs tillitsvalgtpanel holder fast ved 6-timersdagen som et viktig krav for at kvinner med små barn skal kunne delta i arbeidslivet på lik linje med menn.
Kravet om 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon handler om at arbeidslivet må endres slik at det skal være mulig for det store flertallet av kvinner og menn å jobbe heltid og ha tid til et liv utenfor jobben. Både for å ta seg av barn og delta aktivt i kultur, idrett, lokalsamfunn og politisk liv. Den store økningen av kvinner i arbeidslivet er kalt kvinnerevolusjonen, mens tilsvarende endringer i arbeidslivet har uteblitt. Sidsel Bauck, leder i Handel og kontor, sa på den første KPT-konferansen at «fjerning av 6-timersdagen med full lønnskompensasjon som målsetting er etter min mening et svik mot kampen for full likestilling.»
I dag støter 6-timersdagen mot Stortingets og NHOs krav om at alle skal jobber mer og lenger (kalt «arbeidslinja»). Utviklingen i arbeidslivet gjør at mange – også kvinner – er skeptiske til om 6-timersdagen er mulig; de ser behovet, men de oppfatter det som fullstendig urealistisk. Dette blir en viktig diskusjon framover. Da er det viktig at Jan Davidsen, leder i Fagforbundet, argumenterer (Fagbladet 4, 2013) for at 6-timersdagen kan bli den neste store samfunnsreformen, blant annet fordi den kan gi økt velferd, sende færre folk ut i uførhet og erstatte materiell vekst med fritid.
I dag dreier kampen om arbeidstida seg mest om rett til heltid. Dette er en viktig kamp fordi heltid er en forutsetning for at kvinner kan være økonomisk sjølstendige. Samtidig er det jo nettopp den lange normalarbeidsdagen som gjør at så mye som 42 prosent (2012) av kvinnene ser seg nødt til å jobbe deltid, som en mulig løsning på dager som ikke går opp og for mye slit. Kvinner må være klar over hva de taper på å jobbe deltid, men deltidsarbeidet er et strukturelt problem som ikke kan løses gjennom å moralisere over de som ikke ser andre løsninger.
Rett til heltid må derfor knyttes sammen med kampen for 6-timersdagen – kortere arbeidstid gjør heltid og full lønn mulig for det store flertallet. Målet er en samfunnsforandring der arbeids- og samfunnsliv baserer seg på at både kvinner og menn er sjølstendige mennesker i full jobb.
Bredde i temaer
Konferansene har også hatt andre gjennomgående temaer. Forholdene i arbeidslivet med fleksibilisering, privatisering, brutalisering, diskriminering og midlertidig ansettelser har fulgt konferansene.
Videre har KPT helt fra første konferanse spredd kunnskap om angrep på velferdsstaten som kutt i støtten til eneforsørgere, pensjonsreform og ny uføretrygd. Både kvinners helse og helseforetaksreformen har vært tema.
Menns vold mot kvinner har vært et viktig tema med søkelys på hva fagbevegelsen kan gjøre, samt prostitusjon, voldtekt og trakassering. Internasjonal solidaritet og kvinnekamp i andre land har gått igjen, fra Kvinner mot gruvestengning i Storbritannia til forholda i Venezuela, Tanzania, Midt-Østen og i år India. Minoritetskvinner har vært inkludert i mange av temaene.
Andre temaer kan listes opp: Kvinner og skole/ utdanning, Har Norge og verden råd til kvinner? Kvinner og makt, Feminisme og fagbevegelse og ulike innfallsvinkler til hva slags fagbevegelse kvinner trenger.
Felles for temaene er at KPT forener ny kunnskap fra (kvinne)forskning med erfaringer fra fagbevegelsen og fra kvinners hverdagsliv. Valg av både temaer og innledere avspeiler at KPT ønsker å se samfunnet nedenfra.
Utgangspunktet for KPT var å jobbe på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, men etter hvert kom flere «på-tvers-er» til. I flere år var Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) med i arbeidsgruppa og bidro til at konferansene bevisst la vekt på å synliggjøre lesbiske. KPT har også hatt deltakere og bidrag fra kvinner med funksjonsnedsettelser.
Kvinner på tvers mener videre at det er bra at kvinner velger mannsyrker uten at det betyr at det er feil å velge kvinneyrker.
På konferansene kommer kvinner i ulike aldre, ikke langt unna tre generasjoner. Det er en styrke. Samtidig er det få av de yngste, både de i fast arbeid og skoleelever/studenter. I 2010 deltok en gruppe helt unge, og erfaringene viste at temaene også var relevant for dem, samtidig som de hadde mye å bidra med. De gjennomførte også en egen ungdomssamling, både i 2010 og 2011. Mange deltakere er opptatt av å få med de yngste, både for å videreføre kvinnepolitiske og kvinnefaglige erfaringer og for å utveksle kunnskap om dagens arbeidsliv. Kvinner på tvers har bidratt til å skape gjensidig respekt mellom kvinner i ulike livssituasjoner, ulike jobber og med ulik bakgrunn. Slik respekt må skapes gjennom å slippe til ulike stemmer og fremme kunnskap, ikke ved å behandle alle kvinner som like.
Ikke oss og dem, men vi – samarbeid med
kvinner med minoritetsbakgrunn
KPT har i mange år vært opptatt av å bygge broer mellom kvinner med minoritetsbakgrunn og kvinner med majoritetsbakgrunn og har hatt innledere med minoritetsbakgrunn på flertallet av konferansene. KPT er enig med Fakhra Salimi som i sitt intervju legger vekt på at det ikke er nok å ta opp egne minoritetstemaer. Kvinner med minoritetsbakgrunn må inviteres inn i felles debatter om kvinners situasjon.
Hotell- og restaurantansatte med minoritetsbakgrunn har bidratt til å synliggjøre en brutalisering av arbeidslivet som etter hvert har rammet også offentlig sektor. Andre har vist at det trengs en oppdatert plattform for kvinners kamp for rett til arbeid som inkluderer alle som holdes utenfor, enten de mangler arbeidserfaring, ikke får godkjent kvalifikasjonene sine, har feil hudfarge eller funksjonsnedsettelser.
Det norske samfunnet skal ikke «få kvinnene til å jobbe», kvinner skal sammen slåss for betingelser som gjør det mulig å jobbe, og mot ulike former for diskriminering. På konferansen i 2010 hadde én dag utelukkende innledere med minoritetsbakgrunn og en debattform der deltakerne bestemte hva gruppene skulle diskutere. Slik var det mulig å bryte noe av majoritetens dominans.
Mange var opptatt av hvordan språk er makt og setter skiller mellom «oss» og «dem». Slik Janne Olsen viser til i sitt intervju, bidro konferansen også til å synliggjøre mangfoldet blant kvinner med minoritetsbakgrunn; standpunktene for eksempel til kontantstøtte gikk på tvers.
I sitt innspill til likelønnskommisjonen krevde KPT at tiltak mot særskilt diskriminering av kvinner på grunnlag av bakgrunn og hudfarge må være en selvsagt del av arbeidet for likelønn. Både heving av minstelønningene i tariffavtalene og rett til heltid ville være svært viktig i dette arbeidet. Dette var ikke en del av kommisjonens mandat.
KPT har relativt få deltakere med minoritetsbakgrunn, men antallet er økende. Forsøk med å utfordre organisasjonene til å sende medlemmer med slik bakgrunn til konferansen har hittil ikke lykkes noe særlig. I 2012 hadde KPT et samarbeid med Enhet for mangfold og integrering i Oslo kommune (EMI), og det førte til større oppslutning fra deres kvinnenettverk. På denne konferansen fikk deltakerne være med å besøke tiltak som jobber for og med minoritetskvinner, Primærmedisinsk verksted, Quo Vadis, Mira-senteret og EMIs kvinnenettverk. Organisasjonene, inkludert KPT, kan ikke bare sitte å vente på at minoritetskvinner kommer til dem, men selv aktivt oppsøke minoritetsmiljøer.
Kvinner på tvers har blitt et begrep som gjør det lettere for kvinner å samle seg på tvers.
Da KPT ble etablert, var samarbeid på tvers i fagbevegelsen mye mindre vanlig enn i dag og til dels uglesett. Klimaet var annerledes, slikt samarbeid kunne oppfattes som fraksjonsarbeid som ikke er tillatt i fagbevegelsen. Å jobbe på tvers av hovedsammenslutninger var enda mer utfordrende. KPT har vært med å gjøre slikt samarbeid akseptert, Samarbeidet med kvinneorganisasjoner gjorde KPT mindre kontroversielt.
Når Kvinnefronten kom inn i rommet, var det ikke lenger et faglig forum med fagbevegelsens spilleregler, det ble da et mer åpent samarbeidsforum der utgangspunktet var kvinners felles interesser. Det åpnet for at andre problemstillinger kunne bli viktige. Initiativtakerne til Kvinner på tvers valgte bevisst å lage en arbeidsgruppe med representanter for fagforeninger på Oslo-nivå – nettopp for å unngå at samarbeidet skulle bli for formelt.
Kvinner på tvers er både knyttet til fagforeninger gjennom representanter i arbeidsgruppa og et samarbeid som går utover fagbevegelsen. Som KPT sier i informasjonsbrosjyra: Både formelt og uformelt, både innenfor og utenfor. Unni Hembre sier at «KPT ble en uformell arena, hvor vi kunne tenke og diskutere frigjort fra organisasjonene, og finne fram til ting vi kunne enes om».
Kvinneorganisasjoner hadde samarbeidet med fagforeninger tidligere også, for eksempel i prøveprosjektet med 6 timersdagen i Oslo, men KPT har systematisert og løftet fram et slikt samarbeid, satt ord på det og gjort det til en hverdagslig sak. Slik er denne typen samarbeid blitt tilgjengelig for mange flere, blant annet også i Bergen, Stavanger og Tromsø.
Mange av intervjuene forteller om erfaringene med å jobbe på tvers. Deltakerne både i arbeidsgruppa og på konferansene blir kjent med lønns- og arbeidsforhold på andre områder enn deres eget, de lærer om andre arbeidsplasser, andre fagforeninger og andre temaer. Ikke bare om hvordan andre har det, men også hvordan de tenker. Slik kjennskap bygger solidaritet og bidrar til at kamper en vanskeligere å splitte, kjennskap motvirker fordommer.
Kvinner på tvers er en støtte for kvinne- og likestillingsarbeid i fagbevegelsen.
Konferansene har vist i praksis at det har betydning at kvinner kan samle seg for å diskutere med utgangspunkt i felles erfaringer. Konferansedeltakere legger vekt på at de får inspirasjon og ideer til videre arbeid og at de får ny kunnskap. Konferansene bidrar med kvinneperspektiv på aktuelle saker. Mange har fått med seg hjem tips til temaer og forelesere som de så har brukt i egen forening. Slik bidrar konferansene til å bringe flere typer kvinnesaker inn i fagbevegelsen og faglige saker inn i kvinneorganisasjoner, og gjøre dem til felles saker.
Kvinnearbeid i fagbevegelsen tar ulike former. Det ble en periode opprettet enkelte kvinneutvalg, seinere var det vanlig å opprette likestillingsutvalg. Mange av kvinneutvalgene er lagt ned eller gjort om til likestillingsutvalg. De siste 5-10 årene ser det ut til å ha skjedd to viktige endringer: Den ene er at betydningen av begrepet likestilling er utvidet til å omfatte alle ulike diskrimineringsgrunnlag og disse er slått sammen, slik at utvalgene har fått veldig store arbeidsområder (kvinner, minoriteter, eldre, lesbiske og homofile, funksjonshemmede). Dette gjør det vanskeligere å drive et godt arbeid på alle områder. Blant de ulike diskrimineringsformene kan kvinnene fort bli ett av mange saksfelt; det blir mindre rom til å legge til rette for at kvinner i organisasjonen (og minoritetskvinner for den saks skyld) skal delta aktivt i kampen for egen frigjøring. Likevel gjør mange en imponerende jobb med konferanser og nettverk som er viktig for kvinnene og for fagforeningene og med å reise saker i foreninger og forbund.
Den andre endringen er at ideen om «mainstreaming» har vunnet større innpass – det vil si at kvinneperspektiv skal inn i alle organisasjonens organer, ikke behandles i egne utvalg eller avdelinger (kvinneorganisering). Dette har ført til at utvalg er lagt ned. Det er sjølsagt veldig viktig at organisasjonen integrerer kvinners perspektiv i alle sine saker, men erfaringen viser at dette nettopp forutsetter at det samtidig finnes noen som jobber spesielt med å reise saker og være pådrivere. Hvis kvinnesak ikke både er prioritert i hele organisasjonen og har egne pådrivere, blir det fort til at temaet forsvinner uansett gode hensikter.
Tendensen i samfunnet til å fjerne ord som kvinnekamp, kvinneutvalg og kvinneundertrykking er uheldig. Utviklingen bort fra at kvinnesak og likestilling tas opp i egne fora gjør Kvinner på tvers enda viktigere, som et treffpunkt for tillitsvalgte i klubber og foreninger som ønsker å være pådrivere i egen organisasjon og som inspirasjon til å samle kvinner for å utveksle erfaringer. KPT gjør også rommet større for å få dette til.
Kontakter og kanaler
Kvinner på tvers har gitt kvinner over hele landet kontakter og kanaler til andre som er opptatt av de samme sakene eller som har konkrete erfaringer de har bruk for. Det snakkes ofte om at en av menns fordeler er at de har større nettverk enn kvinner, ofte kalt «gutta boys». KPT bidrar til å utvide kvinners nettverk, og særlig arbeidsgruppa betyr mye for deltakernes kontaktnett.
Menn er hjertelig velkomne
Konferansene til Kvinner på tvers er åpne for alle som er opptatt av de temaene vi tar opp. Samtidig består arbeidsgruppa i Kvinner på tvers bare av kvinner – representanter for kvinneorganisasjoner, kvinnedominerte fagforeninger, organisasjoner med mange kvinner og formelle eller uformelle kvinnenettverk i mannsdominerte organisasjoner.
Når vi planlegger konferansene, er det ideer, erfaringer og synspunkter til kvinner som legger premissene. Det betyr sjølsagt ikke at vi alltid er enige,
men vi har noe viktig felles som bidrar til at vi drar i samme retning. På konferansene kommer det noen få menn – og de som kommer setter vi stor pris på, fordi de forstår at temaene er viktige.
På tross av at Kvinner på tvers er akseptert og får brei støtte, er arbeidet med KPT et arbeid mot strømmen. Ikke fordi noen aktivt motarbeider KPT, men fordi ideen om at kvinner må samle seg, dele erfaringer og slåss for frigjøring ikke er moderne. Jeg har tidligere nevnt ideen om mainstreaming. Ideen om at vi langt på vei har oppnådd likestilling har også negative konsekvenser.
Noen, både kvinner og særlig menn, mener at hvis kvinner skal være likestilt, kan en ikke ha samlinger eller utvalg bare for kvinner og at kvinner dessuten er sterke nok til å hevde seg blant menn.
Men grunnen til at kvinner samler seg er ikke at de er svake, men fordi kvinners erfaringer systematisk skyves ut og gjøres mindre viktige i forsamlinger av begge kjønn. Det krever et eget arbeid å hente fram kvinners erfaringer, formulere krav og handling. Videre har mange kvinner erfart at det altfor ofte er slik at saker som er særlig viktige for kvinner ikke når helt opp til toppen av prioriteringslista. Kjersti Ericsson har kalt dette «den uendelige rekken av systematiske tilfeldigheter». (note 2)
Derfor må KPT hvert eneste år jobbes fram. Dette er i løpet av de 20 åra gjort av hundrevis av aktivister som har deltatt i arbeidsgruppa og brukt av sin fritid – og av konferansedeltakerne som har prioritert en ettertraktet frihelg til å drive arbeidet videre. Sammen har vi gjort det mulig å skape KPT som en brobygger og pådriver, og det skal vi være stolte av. Fortsatt er mye ugjort – Kvinner på tvers er et godt grunnlag å bygge videre på i nye 20 år!
20 år er ikke nok!