Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Et samarbeid om prøveprosjekt med 6-timersdagen i Oslo var en av de konkrete forløperne til Kvinner på tvers. 1. april 1994 gikk flere av organisasjonene sammen om en fanemarkering i forbindelse med stortingsbehandling av et forslag om forsøk med 6-timersdagen.
Den første konferansen hadde 6-timersdagen på dagsorden. Statssekretær Ingunn Yssen og NHO-direktør Olav Magnussen møtte Handel og Kontors Gunborg Hage og Hjelpepleierforbundets Tove Stangnes. Tove Rydning fortalte om arbeidet med å få til prøveprosjekt i Oslo. Diskusjonen ble oppsummert slik:
I fagbevegelsen opplever vi at 6-timersdagen blir møtt som urealistisk, kravet bryter med rammene, passer ikke inn i forhandlingene, kan ikke prioriteres akkurat nå. Vi må føre kamp mot å stryke det av programmene. Men her er det et krav vi deler, med en slags selvfølgelighet, som svar på kvinners hverdag.
Yssen og Magnussen sto for argumentasjonen som preget det offentlige rommet på den tida, men på konferansen ble de helt perifere. Deltakerne diskuterte ut fra sin egen hverdag - og dette var et forum der deres erfaringer passet inn.
Kampen om 6-timersdagskravet sto skarpt. Mens Arbeiderpartiet på 1980-tallet deltok i den daværende Samordningsgruppa for 6-timersdagen, var kravet nå strøket av programmet. Sidsel Bauck, daværende leder av Handel og Kontor, uttrykte i sitt innlegg på konferansen at det å stryke 6-timersdagen fra programmet, enten det var fra en fagforening eller et politisk parti, var et svik mot kampen for full likestilling.
Kvinner på tvers har vært et viktig forum for å holde fast ved kravet om 6-timersdagen – og unngå at det blir utdefinert av de politiske konjunkturene. Inspirert av konferansen ble det tatt initiativ til å få i gang igjen en Samordningsgruppe for organisasjoner som hadde 6-timersdagen på programmet eller som var interessert i diskusjonen. En slik gruppe hadde fungert bra som en koordineringskomite på 1980-tallet og kom i gang igjen fra 1995, med fødselshjelp fra RV på Stortinget.
Konferansen i 1995 fulgte opp med tema fleksibilisering av arbeidslivet, der arbeidstida var ett av de sentrale punktene. I 1996 var det mulig å trekke fram erfaringene fra prøveprosjektet i Oslo som da pågikk. To av de ansatte ved et sykehjem i Oslo fortalte om hvordan deres hverdagsliv var blitt bedre, og hvordan de hadde klart å organisere arbeidet slik at også livet for beboerne på sykehjemmet var bedret.
I 1997 var 6-timersdagen en del av temaet Har Norge råd til kvinner? der Roar Eilertsen fra Defacto både i sin innledning og i et hefte til konferansen svarte ja på spørsmålet. Norge hadde både råd til 6-timersdag og heving av kvinnelønna. I et verksted på konferansen kom det fram mange ideer til hvordan 6-timersdagskravet kunne komme fram i lyset, som f.eks. utredning av hva 6-timersdagen ville bety i det enkelte fagforbund og å ta opp igjen Ta 6-timersdagen-aksjon 8. mars (1). I diskusjonen var det uenighet om hvorvidt en skulle reise krav om 6-timersdagen ved tariffoppgjøret eller gå veien om 7-timersdag. Konklusjonen var at denne uenigheten ikke måtte hindre at det ble sendt inn krav til oppgjøret, begge forslaga ville være en del av et press for kortere arbeidstid.
I 1998 ble det holdt et eget verksted med tittel: Vi krevde 6-timersdag og fikk kontantstøtte. I 1999 innledet Ebba Wergeland om fleksibilitet eller 6-timersdag. Hun la fram at kortere arbeidstid var det eneste som var påvist å ha noen effekt på muskel- og slitasjelidelser, et av dagens aller største arbeidsmiljøproblem. Ebba Wergeland ønsket å flytte fokus fra hva som er i veien med kvinnene til hva som er i veien med belastningene de utsettes for.
Dette året hadde også LO satt arbeidstid på dagsordenen gjennom sitt krav om tidskonto. Evy Buverud Pedersen fra LO sentralt møtte Oddrun Remvik, leder i Fellesorganisasjonen, om tidskonto eller nedsatt normalarbeidsdag. Innleggene i debatten la vekt på at arbeidstid ikke er et individuelt, men et kollektivt spørsmål, normalarbeidsdagen må kortes ned. Mange har ikke noe valg, og hva folk velger kan ha konsekvenser for andre enn dem selv. Når f.eks. mannsarbeidsplasser velger å ta ut kortere arbeidstid gjennom å samle opp tida til helger eller ferie, gjør de arbeidsplassen mindre tilgjengelig for kvinner. Samtidig var det uenighet, noen deltakere ønsket seg tidskonto, bl.a. fordi de ikke så noen mulighet for 6-timersdagen i sin bransje. Det kunne være på grunn av beinhard internasjonal konkurranse eller fordi de tenkte at kortere arbeidstid ville gi et umenneskelig arbeidspress.
I 2001 forelå en rapport fra De Facto – kunnskapssenter for fagbevegelsen, bestilt av flere fagforeninger etter initiativ fra Samordningsgruppa for 6-timersdagen. Rapporten, Tida er inne. Nye muligheter for 6-timersdagen, la med utgangspunkt i et kvinneperspektiv, fram grundig argumentasjon for hvordan 6-timersdagen kan ha stor betydning for å hindre helseskader og utstøting av arbeidslivet. Rapporten imøtegår konkret påstandene om at Norge ikke har råd til 6-timersdagen. Den viser bl.a. at kvinner i kommunesektoren hvert år subsidierer offentlig sektor med 9 milliarder kroner. Hovedinnholdet i rapporten ble lagt fram på konferansen av kvinner fra Samordningsgruppa, og dette ga ny ammunisjon. Samtidig var det fortsatt uenighet. Mange sloss for utsatte arbeidsplasser; ikke alle ønsket å prioritere 6-timersdagen.
Kvinner på tvers har hatt god kontakt med Samordningsgruppa for 6-timersdagen. Flere av organisasjonene deltar da også begge steder. 8. mars 2002 arrangerte Samordningsgruppa en Ta 6-timersdagen-aksjon i Spikersuppa med appeller fra en rekke organisasjoner.
Kvinner på tvers har hele tiden knyttet kravet om 6-timersdagen opp til kvinnelønna. Hovedårsaken til den store inntektsforskjellen mellom kvinner og menn i Norge ligger i at litt under halvparten av kvinnene (44 % i 2002) jobber deltid. Dette bidrar også til å fastholde det underliggende systemet med forsørgerlønn; kvinnene er ikke selvforsørget, og det slår tilbake, da trenger de ikke så høy lønn. Den lave kvinnelønna kan derfor ikke avskaffes uten at forholdene samtidig legges til rette for at kvinner kan jobbe full tid. Når det gjelder utjevning av tilgangen til ressurser, som inntekt og pensjon, er 6-timersdagen det viktigste kravet. Det har også et viktig likelønnsaspekt, ved at det innebærer økt lønn til alle på deltid. Dette er undervurdert i debatten.
I oppsummeringa fra konferansen i 2002 heter det:
Arbeidsgiverne ruster seg til kommende slag om lokale avtaler om arbeidstid – vi gjør klokt i å gjøre det samme. Hittil har direkte angrep på tariffavtalenes bestemmelser om normalarbeidsdag i stor grad blitt slått tilbake, selv om det er åpnet for større frihet lokalt. En av grunnene til dette er høy bevissthet om normalarbeidsdagens betydning, mye på grunn av de mange diskusjonene om 6-timersdagen. Kvinneperspektivet har her spilt en viktig rolle for hele fagbevegelsen.