Bilde av Siri og en virkelig kommode Til forsida på Siris kommode

Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!


Mangfold som grunnlag for fellesskap

fra jubileumsheftet Kvinner på tvers 10 år. Pustehull og handlingsrom


Kvinner på tvers var i utgangspunktet på tvers av

Siden har det hele tiden deltattbåde organisasjoner og konferansedeltakerepå tvers av disse skillene, og en har prøvd å tenke bevisst på dem i forhold til konferanseopplegg. Samtidig har konferansene vært preget mer av fagforeninger enn av kvinneorganisasjoner og mer av offentlig sektor enn av privat. Dominansen av offentlig sektor er særlig påpekt av kvinner fra industri og transport og har trolig bidratt til mindre deltakelse fra disse områdene.

På tvers av fagbevegelsen og kvinnebevegelsen kan også sees som på tvers av kvinners interesser som klasse og kjønn (1). Dette blir understreket i en tekst av Kjersti Ericsson i forbindelse med avduking av Kvinner på tvers sine egne kvinnebilder, trykt annet sted i heftet. Ideen om egne bilder oppsto da konferansene en tid ble holdt i Samfunnssalen i Oslo, der arbeiderbevegelsens mannlige pionerer og én kvinne skuet (2) ned på deltakerne fra veggene. Året etter, i 1996, ble egne bilder hengt over de opprinnelige mennene og høytidelig avduket. Temaet klasse og kjønn ble også tatt opp igjen på konferansen i år 2000 som hadde tittelen Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen - som ild og vann?

Etter hvert kom flere "på tvers'er" til. Både innlegget om seksuell trakassering (1994) og rapporten fra kvinnekonferansen i Beijing (1995) synliggjorde undertrykking av lesbiske. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring ble med i arbeidsgruppa og jobbet for at temaet ikke skulle drukne.

I oppsummeringa fra konferansen i 1996, som bl.a. tok opp kvinner og utdanning, heter det: "Det går an å jobbe aktivt for at kvinner skal komme inn i mannsyrker uten å si at de som velger kvinneyrker, velger feil. Og det går an å være stolt av yrkesvalget sitt i et kvinneyrke uten å si at Kvinner i mannsyrker er på feil spor. I vårt samfunn er det ofte slik at det å være stor innebærer at noen andre må være små. Men slik behøver det ikke å være, det er plass til mange store kvinner både i kvinneyrker og mannsyrker."

Diskusjonen gjorde det tydelig at det er viktig å være på tvers av mannsyrker og kvinneyrker. Kvinner på tvers har hele tiden hatt deltakere fra begge typer yrker, men temaet er i liten grad fulgt opp. Det er deltakere fra de kvinnedominerte fagforeningene som utgjør størsteparten av konferansene. Derfor var det særlig viktig for Kvinner på tvers at deltakere i et kvinnenettverk innenfor den internasjonale transportføderasjonen (ITF) var med å sette sitt preg på konferansen i 2001. Dessverre har det ikke lykkes å få til noe videre samarbeid.

Kvinner med minoritetsbakgrunn

Kvinnefrontens internasjonale gruppe ble med i arbeidsgruppa fra 1996. Samme år var Judith Aksnes første innvandrerkvinne blant innlederne, om kvinner og utdanning. Hovedtema i 1997 var: Samarbeid mellom norske kvinner og innvandrerkvinner. En rød tråd var at slikt samarbeid dreier seg om relasjoner mellom mennesker og involverer både innvandrere og norske kvinner på like fot. Slik ble deltakerne utfordret til å bryte med en tenkemåte som setter et skille mellom oss som er norske, og dem som ikke er det. I 1998 var situasjonen for innvandrerkvinner en del av temaet kvinner og makt, i 1999 en del av spørsmålet om en fagbevegelse der alle føler de har plass og mulighet til å slåss for egne rettigheter og i 2000 en del av krava til aksjon rettssikkerhet for kvinner. I 2001 var diskriminering i egne organisasjoner, kanskje først og fremst den usynlige diskrimineringa, et sjølstendig tema, da Grace Baffoe og Goggi Sæter la fram Norsk Sykepleierforbunds rapport Holdninger og handlinger i et flerkulturelt arbeidsmiljø. Alt dette dreide seg først og fremst om enkelte kvinner med minoritetsbakgrunn som fra talerstolen snakket til en hvit, norsk forsamling, og det kan være viktig nok.

I 2002 ble det gjort et mer aktivt kollektivt arbeid for å få flere kvinner med minoritetsbakgrunn med på konferansen og med i arbeidet for å planlegge den, og andelen av deltakerne var også større. Tema var hvordan minoritetskvinner og norske kvinner kan slåss sammen uten at det er norske, hvite kvinner som legger premissene. Konferansen så også på vold mot kvinner som et tema som kan forene kvinner på tvers av mange skiller.

En av konklusjonene i oppsummeringa var at felles kamp forutsetter at kvinner med minoritetsbakgrunn har egne fora og organisasjoner som er sterke nok til å gjøre sine stemmer hørt, slik at de kan legge sine egne premisser, også innafor fagbevegelse og kvinnebevegelse. Dette gjelder også Kvinner på tvers som nettopp bygger på samarbeid mellom organisasjoner. Det er et dilemma for Kvinner på tvers at organisasjonene til kvinner med minoritetsbakgrunn som regel har svært begrenset kapasitet til å delta i arbeidsgruppa, samtidig som Kvinner på tvers har begrenset mulighet til drive eget kontaktarbeid utover konferansene. Kvinner på tvers vil derfor i stor grad reflektere i hvilken grad de deltakende organisasjonene klarer å gi kvinner med minoritetsbakgrunn en stemme i egen organisasjon.

Felles kamp forutsetter også at det er rom for å ta opp rasisme, undertrykking og diskriminering innad i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen - og innafor Kvinner på tvers.

Flere skiller

Funksjonshemmede kvinner har deltatt på konferansene og flere ganger tatt opp at de er en gruppe kvinner som usynliggjøres, også innafor Kvinner på tvers. Temaet ble tatt opp i 1998 - med tittelen Funksjonshemmede kvinner - klienter eller hele kvinner?

Eva - en aksjonsgruppe av eneforsørgere, var medarrangører noen år og bidro til å sette søkelys på forholda for kvinner som er avhengig av trygd. Også andre, bl.a. fra Fattighuset, har pekt på at forholda for kvinner som er avhengige av trygd er et tema som lett blir borte.

Det har helt fra første konferanse vært et ønske om å få med unge jenter og øke konferansenes bredde på tvers av alder. Noen spede forsøk har vært gjort i forhold til tema. I 1995 var det innlegg om unge jenters situasjon i arbeidslivet, i 1999 var det eget møte om den svenske boka Fittstim, og i 2000 holdt unge jenter fra kampanjen Sett grenser appell på et utemøte foran Stortinget. Kamp mot seksualisert undertrykking har også vært tenkt som et tema med større appell blant unge jenter. Det har vært forsøkt å få til samarbeid med studentorganisasjonene til organisasjoner som lærerlaget, sykepleierforbundet og FO, uten at det har lykkes å få dem med. Enkelte unge jenter og studenter har likevel deltatt på konferansene. Dette har ikke endret at konferansens arrangører og målgruppe hovedsakelig har vært (voksne) kvinner i arbeidslivet. De siste åra har likevel gjennomsnittsalderen i arbeidsgruppa sunket, og flere er nå rundt 30 år, enkelte yngre.

Synlig mangfold

Spørsmålet om å synliggjøre mangfoldet har blitt viktigere etter hvert. Kvinner på tvers jobber med å kunne kombinere konsentrasjon om det som er felles, med synliggjøring av at kvinner er forskjellige og utsettes for ulike former for undertrykking og diskriminering, også innafor Kvinner på tvers og deltakende organisasjoner.

I oppsummeringa fra konferansen i 1998 sa Inger Lise Blyverket: "Jeg følte at konferansen gjorde meg synlig som kvinne, arrangør, lærer og fagorganisert, men at den gjorde meg usynlig som ikkeheterofil (for meg altså, lesbisk) og at min frigjøring, min frihet fra mange av de kjønnsrollemønstre og normer som heterofile kvinner er en del av, ikke ble etterspurt eller synliggjort. Jeg lurte på om det var mange andre grupper kvinner som heller ikke var synlige på konferansen, selv om de faktisk var her."

Og hun sa videre: "Berit Vegheim og Fakhra Salimi utfordret oss som et kvinnefellesskap på hvordan vi definerer grupper av kvinner som ikke bare er kvinner, men som også er noe annet, noe mer. Men dette noe gjør dem ofte mindre, mer usynlige, mindre innflytelsesrike, ikke bare i det patriarkalske systemet, men kanskje også innenfor vårt fellesskap. For meg var det viktig å erkjenne at vi alle er med å skape maktstrukturer - både ovenfra og nedenfra og ikke minst på tvers. Det gir styrke å stå sammen som kvinner, men vi må tore å se og si at vi er en del av makta i ulike sammenhenger."

Å fokusere på kvinner som kjønn kan usynliggjøre variasjonen blant kvinner basert på klasse, rase, seksuell orientering eller funksjonsdyktighet. Dette er noe litteraturen om kvinneorganisering i fagbevegelsen tar opp. Det kan favorisere hvite middelklassekvinner og føre til en falsk generalisering av kvinners erfaringer.

Linda Briskin (3), fra Canada, peker på at kvinneorganisering i fagbevegelsen heller har gitt større rom for ulike grupper med egne behov, som innvandrere, homofile og lesbiske, funksjonshemmede, urbefolkning. Kvinnekomiteer og konferanser har vært steder der det har vært mulig å ta opp rasisme og homofobi, selv om det ikke alltid har vært like lett.

Hun slår også fast at kvinneorganisering har vært et viktig eksempel. Fargede kvinner og menn, lesbiske og homofile og medlemmer fra urbefolkning organiserer seg i økende grad innafor fagbevegelsen både i Canada og England. Det har vært reist spørsmål om dette vil føre til oppsplitting av de ulike gruppene som slåss for likestilling, men det kan også legge grunnlag for at ulike grupper kan komme sammen ut fra styrke.

Kvinner på tvers-konferansen i 1999 tok Claus Jervell fra Hotell- og restaurantarbeiderforbundet opp spørsmålet om å skape en fagbevegelse der alle har plass og mulighet til å slåss for sine egne interesser. Han viste til erfaringer med egen organisering av innvandrere og andre grupper som utsettes for diskriminering, i forbundet UNISON i England. Denne diskusjonen er i liten grad tatt videre.

Cynthia Cockburn (4) legger vekt på at et viktig punkt i en feministisk strategi for grunnleggende forandring av organisasjoner, er nødvendigheten av å ta opp spørsmålet om allianser mellom kvinner, etniske minoriteter, lesbiske og homofile og funksjonshemmede, som alle er målgrupper for likestillingspolitikk. Hun legger vekt på at dette er en omfattende politisk prosess der de ulike gruppene må være aktivt involvert, en prosess som bl.a. krever synliggjøring av forskjeller og arbeid med å finne et felles grunnlag.

I Norge er spørsmålet aktuelt i forhold til at enkelte fagforeninger har utvidet begrepet likestilling og likestillingsutvalg til å omfatte flere former for diskriminering og undertrykking. Nylig har regjeringa også foreslått at Likestillingssenteret skal nedlegges og arbeidsområdet inngå i et felles senter mot ulike former for diskriminering.

I mitt materiale var holdningene ulike. Én sier det slik: "Vi har jo veldig mange svake grupper, vi har homofile, vi har innvandrere fra ulike nasjoner, og det føler jeg ofte i LO at det er likestilling bare i forhold til kvinner, vi fikk nettopp en sånn kartlegging fra likestillingsavdelingen, og da er man for snever, synes jeg."

En annen ser det fra en annen vinkel: "Men det ordet kvinner, det går det nesten ikke an å si. Det er kamp om ordet kvinneutvalg og likestillingsutvalg, og til og med likestilling begynner å bli utvanna, fordi man blander inn diskriminering av innvandrere inn i det."

Det kommer også fram eksempler på tilsynelatende motsetninger mellom ulike perspektiv: "Vi hadde jo det at vi skulle ha 70 % kvinner i den valgte ledelsen, og forrige valgkomité tok hensyn til det. Da var det mer enn det i forbundsstyret. Men sist gikk de vekk fra det, fordi de mente, bl.a. det med homofile og innvandrere, og de mente at det kanskje var viktigere å få inn en homofil. Og det sa de klart fra om på talerstolen at de hadde valgt å legge det litt bort nå, for de mente det var ting som burde veie tyngre."

"Nå har andelen innvandrere økt, men da har kvinneandelen gått nedover, fordi vi ikke får med oss innvandrerkvinnene, og da kommer mennene på banen, så vi føler at det å få innvandrerkvinnene med det er en stor utfordring."

Når hensynet til å få inn kvinner, innvandrere og homser oppfattes å kollidere, slik de gjør i disse eksemplene, bygger det på en forutsetning om at antallet hvite, heterofile menn skal være konstant, og så får alle "særgruppene" dele resten. En annen måte å se det på, i tråd med Cockburn, er at en allianse mellom ulike diskriminerte grupper ville utfordre posisjonen til hvite, heterofile menn.

Det er ikke enkelt å håndtere flere undertrykkende perspektiver på en gang: "Vi holdt på å diskutere en gang om vi skulle hatt et nettverk for kvinner, og da var jeg livredd for at vi skulle ha ett innvandrernettverk og ett norsk kvinnenettverk, og så skulle vi norske kvinner diskutere faglig spørsmål, mens de skulle ta seg av andre problemstillinger. Så det er en balansegang å finne ut hvordan en skal få til alt. Så ikke det ene knekker det andre." (sitat fra et intervju)

Til forskjell fra Cockburns strategi er en sammenslåing av ulike likestillingsperspektiv i likestillingsutvalg i fagbevegelsen eller i statlig regi ikke et resultat av bevisste valg hos organiserte, bevisste grupper av dem det gjelder, som sjøl finner fram til et felles grunnlag.

Det er et dilemma at slike sammenslåinger representerer en sammenslåing ovenfra - avgjort av priviligerte grupper, ofte med gode hensikter, men kanskje også med ideer om at dette er spørsmål som kan settes bort til et utvalg. Cockburns strategi med et bevisst, likeverdig samarbeid som kommer i stand nedenfra, forutsetter former for egen organisering både av kvinner og av ulike diskriminerte grupper, slik at det blir en allianse av sjølstendige parter med egen styrke.

Kvinner på tvers vil ikke bidra til å styrke det stereotype bildet av kvinner som hvite, heterofile, funksjonsfriske, i kvinneyrker i offentlig sektor med mann og to barn. Dette krever bevisst jobbing. Kvinner har mye erfaring med å bli usynliggjort som må brukes aktivt for å unngå å gjøre det samme innenfor eget fellesskap.

Innafor rammen av en årlig konferanse er det begrenset mulighet for å skape rom for at alle individer og grupper blir like synlige, men det er nødvendig hele tida å holde spørsmålet åpent. Det er nødvendig med en bevisst holdning til at sterke fellesskap bare kan bygges dersom det er rom for å ta opp undertrykking og usynliggjøring innad. Kvinner vet bedre enn mange andre at enhet ikke kan bygge på at noen må tie stille om undertrykking.