Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
"Kvinner på tvers spilte en kjempeviktig rolle helt fra begynnelsen. Bevegelsen var med på å løfte opp og samle de ulike kvinnedominerte fagforbunda i forhold til å ha nesten felles begrepsbruk på kvinnelønnsproblematikken." (sitat fra et intervju)
"Begrepet kvinnelønn ville ikke vært så synlig uten Kvinner på tvers. Fordi du delte erfaringer og fordi du lærte andre organisasjoner å kjenne, og det at du også jobbet på tvers i forhold til privat og offentlig sektor og så hvordan man kunne jobbe sammen. Det er klart at du fikk større kunnskap, men det ga også god argumentasjon for innspill i debatt i egen organisasjon. Det ga en tyngde i den debatten som jeg opplevde at jeg fikk med meg." (sitat fra et intervju)
Kvinner på tvers startet opp parallelt med at fire forbundsledere, fra Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Hjelpepleierforbund og Norsk Lærerlag, gikk sammen om et historisk utspill 8. mars 1994 og krevde 25.000 kroner i tillegg til kvinnedominerte yrker ved tariffoppgjøret. (1) Det tilsvarte forskjellen mellom kvinne- og mannsdominerte yrker med tilsvarende utdanning.
Bakgrunnen både for fellesutspillet og for Kvinner på tvers var det økende engasjementet for heving av kvinnelønna og likelønn mellom kvinner og menn. Kvinnelønna var satt på dagsorden i løpet av andre del av 1980-tallet (2), og kampen skapte et behov for samarbeid på tvers, både på toppen i organisasjonene og lenger ned.
Utspillet sto i motsetning til Solidaritetsalternativet, lansert høsten 1992 av et utvalg med representanter fra alle partier og LO, med full tilslutning fra LO sentralt i 1993. Innholdet i dette var bl.a. at lønnsøkningen skulle ned på nivå med våre handelspartnere, og at konkurranseutsatte næringer fortsatt skulle være lønnsledende. Lønningene i offentlig sektor skulle holdes under kontroll, konkret skulle det være lønnsmoderasjon i 10 år. Dette skulle sikre økt sysselsetting.
Selve oppgjøret i 1994 endte uten spesielle resultater for kvinnene. Streik blant sykepleierne, og tilsvarende kvinnegrupper i AF (3) innafor kommunesektoren ble møtt med tvungen lønnsnemnd. Konflikten mellom kvinnelønnskrav og moderasjonslinje skulle fortsette å følge tariffoppgjørene som den sentrale motsetningen i årene framover. Det var duket for kvinnelønnskamp, både mot arbeidsgiverne og innad i fagbevegelsen. I denne artikkelen skal jeg se på kvinnelønnskampen fra Kvinner på tvers sin synsvinkel. Jeg vil ta opp hvordan Kvinner på tvers har fulgt, blitt preget av og selv påvirket kampen om kvinnelønna.
Noen spørsmål har stått sentralt gjennom hele perioden:
Ulike syn i disse spørsmålene har dels gått mellom organisasjoner og dels tvers gjennom dem.
På den første Kvinner på tvers-konferansen var temaet Strategier for kvinnelønnskampen. Prosjektleder Jorun Wiik innledet om et nordisk likelønnsprosjekt (5), sammen med Sidsel Bauck fra Handel og Kontor, Tone Roald, Norsk Hjelpepleierforbund Oslo, Lotte Semb, Norsk Sykepleierforbund Oslo og Gjertrud Eggen, Norsk Lærerlag, førskolelærerne. Innlederne viste fram hele bredden av problemstillinger. Gjertrud Eggen trakk opp noen sentrale begreper:
"Saken omhandler både kvinnelønn og likelønn. Likelønn: Bygger på likestillingslovens forutsetning om at kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verd. Likelønn er en del av kvinnelønnsproblematikken. Kvinnelønn: Er den lønn kvinner har fordi de er kvinner. Kvinner tjener mindre enn menn og utsettes for lønnsdiskriminering i arbeidslivet, bl.a. fordi kvinners arbeid er lavt verdsatt. Menn i kvinnedominerte yrker blir også utsatt for lønnsdiskriminering. Solidarisk lønnspolitikk: Lønnsforskjellene i samfunnet bør ikke være for store. Alle arbeidstakere må sikres et anstendig minstelønnsnivå. I tillegg til å stille krav for egne medlemmer, støttes også andres lønnskamp." (fra notat delt ut på konferansen)
Både Jorun Wiik og Sidsel Bauck la vekt på betydningen av å bruke ord som kvinnelønn, lønnsdiskriminering, kvinnefratrekk og mannstillegg. Dette hadde stor oppslutning, kvinnelønnsbegrepet ble oppfattet som "et presist begrep for det faktum at vi i større grad lønnes som kvinnekjønn enn utfra yrke, utdanning og erfaring, og at det inneholder sprengkraft for forandring." (sitat fra oppsummeringa av konferansen)
Samtidig var begrepet kontroversielt. Enkelte stilte begrepet kvinnelønn opp mot lavtlønn, og ville heller ha en allianse mellom lavtlønte. Andre mente ordet ville gi for mye motbør. Likevel var begrepet med dette etablert i Kvinner på tvers.
Et sentralt spørsmål var om det var mulig å gjøre noe med kvinnelønna innafor de etablerte rammene av tradisjonelle lønnsoppgjør. Kravet om ei lønn å leve av ville sprenge de økonomiske rammene som ble bestemt ut fra moderasjonslinja. Mange mente at alternativet til å sprenge rammene ville være å slåss mot hverandre om smulene og bli splittet. Samtidig var det ulike syn på moderasjonslinja. Konklusjonen ble at både kvinnelønnsbegrepet og behovet for å sprenge rammene måtte diskuteres videre i Kvinner på tvers og reises i organisasjonene. Det ble også tatt opp at forhandlingssystemets spilleregler og språk hindrer at kvinners lønn kommer på dagsorden og bidrar til at kvinners lønn isoleres som atskilte problemer innafor det enkelte forbund.
Både innlederne og gruppene ble spurt om å kommentere strategien med å kreve kvinnetillegg - i tråd med 8. mars-utspillet til forbundslederne. Egne tillegg til kvinnene var en måte å sette kvinners lønn direkte på dagsorden på, på tvers av tariffsystemer i de ulike forbund. Innlederne tok det i liten grad opp, men oppsummeringene fra gruppene var positive. Det kom ideer til praktiske initiativer som innsending av krav om kvinnetillegg fra flest mulig steder, stand, demonstrasjoner og politisk streik, og postkortaksjon til NHO/regjeringen - med teksten: Er det meg dere ikke har råd til?
Kvinner på tvers sin rolle ble i oppsummeringa på konferansen formulert slik:
"Heving av kvinnelønna må drives fram nettopp av et forum på tvers, som både kan bruke erfaringer fra begge tradisjonene, både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, og skape nye, og som kan la være å gå inn i forhandlingssystemets irrganger, men holde fast ved noen felleskrav og presse forhandlerne nedenfra."
"Vår styrke og mulighet, som Kvinner på tvers, ligger i at vi står utenfor det etablerte systemet og kan konsentrere oss om det som er felles og utnytte styrken i å være mange. Vi kan utvikle nye måter å jobbe på, vi kan stille krav til myndighetene og mobilisere opinionen, samtidig som vi også har folk i forhandlingsposisjoner. Vi er overalt."
Konferansen satte Kvinner på tvers på kartet, og da Norsk Hjelpepleierforbund (6) hadde tariffkonferanse høsten 1994, ble ikke bare representanter for Norsk Lærerlag, Norsk Sykepleierforbund og Fellesorganisasjonen invitert til innlegg på konferansen, men også representanter for Kvinner på tvers fikk komme som observatører. Dette måtte oppfattes som en anerkjennelse av Kvinner på tvers som ide og bevegelse. Det felles trykket var stort, Fellesorganisasjonen hadde vedtatt en målsetting i programmet sitt om likelønn innen 1998, Norsk Lærerlag innen år 2000.
Det var også ulike syn. Norsk Sykepleierforbunds leder Laila Dåvøy markerte tydelig at hun aldri snakket om kvinnelønn, men likelønn; hun ønsket ikke å framheve sykepleieryrket som et kvinnedominert yrke. Alle innlederne mente det var nødvendig å godta større forskjeller mellom kvinner om en skulle oppnå likelønn, siden lønnsforskjellen mellom menn var større. Laila-Brith Josefsen fra Norsk Lærerlag var likevel skeptisk til om det var riktig å overta mannsdominerte gruppers hierarkiske system. Det var greit med høyere lønn for f.eks. ledelsesfunksjoner på objektivt grunnlag, men ikke greit med for mye oppsplitting. Dette skulle vise seg å bli et viktig - og vanskelig spørsmål - i en tid da arbeidsgiverne arbeidet for større lønnsforskjeller.
I mellomoppgjøret i 1995 ble det for første og eneste gang gitt et eget kvinnetillegg i kommunene, til alle stillingsgrupper med mer enn 75% kvinner. I privat sektor ble det i stedet for første (og eneste?) gang gitt individuelle lavtlønnstillegg til de lavest lønte, under en viss årslønn. Tilleggene var små, og både førskolelærerne og AF gikk til streik, uten at de fikk mer penger.
Kvinnetilleggene slo likevel i all hovedsak positivt ut for kvinnene, både i offentlig og privat sektor. Reaksjonene uteble ikke. Et slikt opplegg hadde uforutsigbare virkninger på det omfattende etablerte systemet av lønnsrelasjoner. De mest åpenbare skjevhetene ble brukt mot hele prinsippet. En av de som ble intervjuet forteller:
"Å, aldri hatt så mye bråk, så mange henvendelser fra misfornøyde medlemmer som fra de mennene, for de klarte virkelig å rokke det opp, og stå på og krevde møter og gikk til likestillingsombudet, yes, da var det liv."
I offentlig sektor var også forbund som var aktive i kvinnelønnskampen negative. De var redde for at slike tillegg ville bidra til å undergrave systemet med et felles lønnsregulativ for stat og kommune, som allerede var under stort press, og de ble også opptatt av skjevhetene som tilleggene skapte. I privat sektor ble virkningene av de sentrale tilleggene til dels nøytralisert av lokale forhandlinger, der menn som var forbigått, tok sitt igjen.
Holdningene til kvinnetillegg illustrerer kanskje først og fremst hvordan forsøk på å gjøre noe med kvinnelønna gjennom direkte tiltak retta inn mot kvinner, ikke passer inn i det etablerte lønnssystemet, og truer med å skape kaos i lønnsrelasjoner som er bygget opp over lang tid. I forhandlingssystemet er det ingen plass for kvinners fellesinteresser som kvinner, organisasjonene som forhandler har mange andre, og for dem ofte overordna, interesser å ta vare på. (7)
Erfaringene med egne kvinnetillegg ble ikke oppsummert og ført videre i 1995, trolig fordi det splittet de mest aktive kvinnelønnstilhengerne. En mulig strategi var i praksis lagt død, selv om diskusjonen ble forsøkt tatt opp igjen seinere. I 1996 het det i arbeidsgruppas innledning:
"Kvinnelønnsbevegelsen framover vil måtte fortsette å stille krav om heving av kvinnelønna og slutt på all avlønning etter kjønn, uavhengig av om det passer inn i eksisterende lønnssystemer, og mobilisere kvinner på tvers bak disse krava. I tillegg vil det være nødvendig å gjøre den vanskelige jobben med å oversette dette både til krav innafor de ulike delene av tariffsystemet og til politiske myndigheter."
Istedenfor kvinnetillegg kunne mange samles om krav om en egen kvinnepott, både på statsbudsjettet og ved tariffoppgjørene, uten at det ble spesifisert hvordan pengene skulle brukes av de enkelte forbund.
Kvinner på tvers-konferansen i 1995 stilte spørsmålet: Felles kvinnelønnsstrategi, nødvendighet eller utopi?, med innledere fra forbund med ulikt ståsted og fra Kvinnefronten.
Kvinnefronten argumenterte offensivt for betydningen av begrepet kvinnelønn:
I diskusjonen ble det lagt vekt på å finne fram til noe som kunne samle
Resultatet ble oppsummert slik:
"Vi har gått et viktig skritt i retning av en bevegelse med en sjølstendig rolle. Vi har langt på vei skapt en plattform for en felles kvinnelønnsbevegelse - på to bein:
Vi krever en heving av kvinnelønna fra bånn, ei lønn å leve av for alle, og vi krever at også kvinner får lønn for utdanning og kompetanse." (sitat fra oppsummeringa)
"Eller formulert som konkrete krav til både tariffoppgjør og regjering:
- Heving av lønna i kvinnedominerte yrker/grupper
- Kvinneyrker skal lønnes likt med mannsyrker med tilsvarende utdanning." (samme sted)
De fleste ville også være med på kravet om at regjeringa måtte sette av penger i statsbudsjettet selv om dette ikke ble en del av plattformen. "Spreng rammene" var fortsatt kontroversielt, men sentralt for mange. Begge disse kravene ble likevel seinere med i parolegrunnlaget for de markeringene som sprang ut av konferansen. Organisasjoner som ikke var enige lot være å støtte arrangementene.
Plattformen la grunnlag for felles handling. Konferansen gikk inn for en felles demonstrasjons- og aksjonsdag under forberedelsene til tariffoppgjøret. Tariffkravene skulle ikke bare overlates til forbundsledelsene, presset skulle øke nedenfra. Vanlige kvinner skulle ha mulighet til å være aktive. Aksjonene skulle også bidra til utviklinga av Kvinner på tvers som en sjølstendig bevegelse med egen praksis som kunne presse - og støtte - de ulike forbunda utenfra.
I begynnelsen av oktober ble det holdt en fanemarkering med kravene fra konferansen i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet, etter initiativ fra Norsk Lærerlag Oslo. Dette ble gjentatt seinere på høsten da stortingskomiteen med ansvar for likestilling behandlet sitt budsjett. Aksjonsdagen ble 1. februar, rett før LOs representantskap skulle vedta årets krav. Parolegrunnlaget i Oslo var følgende:
16 organisasjoner sto som arrangører på løpeseddelen, i tillegg kom 22 bevilgninger og tilslutninger, bl.a. fra flere mannsdominerte fagforeninger og klubber, fra Husmorforbundet og fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Dagen ble i stort og smått markert på 10 steder i landet, med demonstrasjoner, løpeseddelutdelinger eller avisinnlegg.
Demonstrasjonen i Oslo samlet noen hundre deltakere og mange syntes det var skuffende. Arbeidsgruppa var ikke så skuffet. Det var en flott markering med gode appeller og mye liv, og det var den aller første kvinnelønnsdemonstrasjonen på tvers. Støtten var stor, og det var oppløftende med kontakter flere steder i landet.
Nettopp det at demonstrasjonen var på tvers, gjorde nok at ingen av organisasjonene så den som sin egen og la tyngde inn i mobilisering av medlemmene, slik de gjorde når egen organisasjon var ute i kamp. Samarbeid på tvers hadde ikke samme vekt i praksis. Og Kvinner på tvers hadde verken apparat eller ressurser til å nå direkte ut til det store flertallet av kvinner. Men tanken var viktig: Heving av kvinners lønn er et stort samfunnsspørsmål, og gjennomslag forutsetter en virkelig mobilisering av kvinner, det er ikke tilstrekkelig med krav framført gjennom det tunge systemet av faglige kanaler.
Det relativt lave antallet bidro likevel til å gjøre det vanskeligere å satse på tilsvarende demonstrasjoner seinere, motsetningene mellom den breie støtten til kravene og oppslutningen ble for stor. Noen mente til og med at så små demonstrasjoner var skadelig. Forsøket ble ikke gjentatt. Dette sier noe om Kvinner på tvers sine begrensninger. Det var ikke krefter til å satse på en direkte sjølstendig massemobilisering, Kvinner på tvers måtte jobbe gjennom å påvirke de eksisterende organisasjonene i samarbeidet mellom fagforeninger og kvinneorganisasjoner.
Det var stort trøkk i kvinnelønnsspørsmålet fram til tariffoppgjøret i 1996. Støtten blant folk og i media var stor. Aksjeutbytte og eierinntekter økte og arbeidsløshetstallene var falt. Også lavtlønte menn forberedte høye lønnskrav, og skapte press mot moderasjonslinja. Kravet om at ingen skulle tjene under 90 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn fikk oppslutning. Norsk Lærerlag, Norsk Kommuneforbund, Norsk Nærings- og Nytelsesarbeiderforbund og Oslo Transportarbeiderforening reiste kravet offentlig. Det kom så langt at det ble reist krav i LOs forhandlingssammenslutning for kommunene om at ingen skulle tjene under 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, 175.000 kroner.
Parallelt med oppkjøringa til oppgjøret arbeidet Arbeidsrettsrådet, nedsatt av regjeringa, med forslag som ville gjøre det vanskeligere å gå til streik. (8) De ville også sikre at hovedorganisasjonene YS og AF hadde kontroll med streiker i sine medlemsforbund, slik LO i praksis hadde. Solidaritetsalternativet hadde ikke lyktes i skape ro i rekkene utafor LO, bl.a. i kvinnedominerte forbund.
Tariffoppgjøret ble oppsummert av arbeidsgruppa på konferansen i 1996. Rammene som var satt for et moderat oppgjør var til en viss grad blitt tøyd. Oppgjøret startet med at Fellesforbundets medlemmer stemte ned et anbefalt forslag, og det ble streik i verkstedindustrien for første gang i etterkrigstiden. Dette førte til høyere tillegg. Hotell- og restaurantarbeiderne streiket for første gang på 60 år, og dette fikk stor betydning for de lavest lønte.
Disse streikene sammen med kvinnelønnspresset førte til at tilleggene i offentlig sektor var relativt store. Selv om de fortsatt var altfor små. Både de lavest lønte kvinnene og kvinnegruppene med treårig høyskoleutdanning hadde fått; enkeltgrupper blant akademikerne hadde fått mest. Reallønna var økt for de aller fleste, både kvinner og menn. Arbeidsgruppa slo fast betydningen av at kvinnelønnsbevegelsen hadde avvist å sette grupper opp mot hverandre, og i praksis hatt Spreng rammene som samlekrav. Og betydningen av en felles plattform, der grupper med høyskoleutdanning hadde støttet opp om minstelønnskravet og selv fått støtte for sine krav.
Diskusjonen handlet om hvordan en nå kunne videreføre det politiske presset både på myndigheter og i tariffsammenheng, med breie allianser både for minstelønn og likelønn. Kunnskap og bevissthet blant kvinner på grasrotplan ville fortsatt være nødvendig for å snu ideer om at det er kvinners egen skyld at de tjener så lite til raseri mot undertrykkinga. Det ble etterlyst møtepunkter og større kunnskap om hverandre på tvers av bl.a. offentlig og privat sektor for å fortsette å bygge en aktiv bevegelse. Enigheten om å forsvare streikeretten mot Arbeidsrettsrådets forslag var stor.
MEN, det var et stor men. Lønnssystemet i offentlig sektor var blitt endret til et stillingsvurderingssystem, med større vekt på lokale tillegg, gitt til personer og ikke til grupper. Arbeidsgiverne jublet. Arbeidstakergruppene var splittet. Mange oppfattet det slik at arbeidsgiverne hadde gitt større tillegg for å kjøpe seg et system som ville undergrave kampen på sikt. Det var ikke vilje til å ta felles konflikt på dette, dilemmaet for enkeltorganisasjoner var at dette var en kamp som vanskelig kunne vinnes alene, og alle aksepterte.
Uenigheten om dette systemet ble lagt åpent fram på konferansen i 1996, spissformulert: Positiv mulighet for kvinnene eller redskap for arbeidsgiver? Eli Rygg fra Norsk Sykepleierforbund la vekt på at større lønnsforskjeller måtte utnyttes positivt for å høyne lønnsnivået, og utfordret organisasjonene til å stå sammen i å finne felles argumentasjon for å utnytte mulighetene som lå foran oss.
Nina Jansen fra Fellesorganisasjonen mente at større vekt på lokale forhandlinger ville styrke markedskreftene og undergrave streikeretten, siden en ikke har maktmidler lokalt. Systemet ville kunne føre til trynetillegg og større lønnsforskjeller mellom folk i samme jobb. Hun mente systemet ville splitte organisasjonene og gjøre det vanskeligere å nå kvinnelønnsbevegelsens mål.
Når lokale forhandlinger nå hadde fått større plass, oppsto et nytt dilemma: Nyttet det å slåss imot eller måtte en gjøre det beste ut av det? Diskusjonen gikk friskt, og flertallet var kritiske. Uansett standpunkt var det enighet om å slåss mot mer markedslønn og individuelle lønnsavtaler. Det ble oppfordret til samarbeid på tvers lokalt mellom organisasjonene for å motvirke splittelse. Men dilemmaet skulle bli stående uløst, også kritikerne ble i praksis tvunget inn i systemet.
Jan Andersen Gott, forhandlingsleder i Kommunenes Sentralforbund, arbeidsgiverorganisasjonen for kommunene, om det nye stillingsvurderingssystemet: «Nå er det hvor mye den enkelte yter som skal avgjøre lønna, det skal bli slutt på at kommuneansatte får betalt for å være til stede. Vi får nå mulighet til å honorere de som yter mye.» (Sitat fra Klassekampen 04.05.96)
Etter oppgjøret i 1996 var det stor bekymring i media for at det hadde vært "for godt", og mellomoppgjøret i 1997 ble ingen kraftfull oppfølging. Våren 1997 vedtok LO-kongressen et fornyet Solidaritetsalternativ, med vekt på fortsatt lønnsmoderasjon. Motsetningen mellom kvinnelønnskrav og moderasjonslinje var fortsatt like aktuell.
Nytt Solidaritetsalternativ gjorde spørsmålet om politisk press mer aktuelt. Foran valget i 1997 gikk 12 av organisasjonene i Kvinner på tvers sammen om et valgmøte som utfordret politikerne på kvinnelønn og 6-timersdag som samfunnsmessige spørsmål. Svaret fra flertallet av partiene var tradisjonelt; lønna var ikke en sak de kunne blande seg inn i, det var en sak for forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Kvinner på tvers kommenterte at politikerne kunne gå inn for lønnsmoderasjon i 10 år gjennom Solidaritetsalternativet, det var bare kvinnelønna de ikke kunne gjøre noe med.
Konferansen i 1997 la opp til en bredere behandling av kvinnelønna og stilte spørsmålet: Har Norge råd til kvinner? Roar Eilertsen fra DeFacto laget et minihefte om økonomi, der han begrunnet hvorfor norsk økonomi ville tåle høyere kvinnelønn og 6 timers arbeidsdag, som grunnlag for fortsatt press mot regjering og Storting.
Marit Hoel la vekt på at politikerne ikke måtte få slippe unna med å skyve alt ansvar over på forhandlinger mellom partene. Hun pekte på at denne ansvarsfraskrivelsen kunne føres helt tilbake til gjennomføringen av likelønnskonvensjonen på 1960-tallet. Hun mente at nettopp det å legge ansvaret hos partene kunne ha vært et avgjørende feilgrep i strategien tidligere. En begynnelse nå kunne være å kreve 5 kvinnemilliarder. I forhold til lokale forhandlinger i offentlig sektor advarte hun mot å la seg splitte for summer som i det private næringsliv bare er småpenger, men være rause og klare i støtten til hverandres krav.
Gro Hageman viste i sin innledning Verdien av en kvinnes arbeid - likelønn i historisk perspektiv (9) hvordan velferdsstaten helt fra starten var bygd opp med billig kvinnelig arbeidskraft som grunnlag. Dette kommer tydelig fram allerede i 1974 da Brattholm-utvalget slo fast at kvinneyrkene i offentlig sektor var lønna for lavt. Stortingsmeldingen etterpå slo fast at det ville ha altfor store konsekvenser å endre dette; det ville føre til "en nærmest meningsløs omkalfatring av lønnsforholdene i staten".
Gro Hageman tok også opp hvordan premisset om menn som forsørgere historisk har ligget til grunn for lønnsfastsettelsen og lønnsrelasjonene, også fra fagbevegelsens side. Dette utfordres nå av en annen måte å tenke lønn på, der spørsmålet om en lønn å leve av for en familie erstattes av lønn for individuell kompetanse. Hun slo fast at diskusjonene i arbeiderbevegelsen viser at det fortsatt er ulike måter å tenke rettferdighet på, og at alle har noen underliggende premisser om kjønn.
Lønnsdiskusjonen på konferansen i 1997 gikk i ulike grupper og videreførte Kvinner på tvers sin linje fra tidligere konferanser. Press måtte rettes mot regjering og Storting. Klubber og foreninger i både privat og offentlig sektor ble oppfordret til å sende inn felles krav til tariffoppgjøret, både minstelønnskrav - ingen under 190.000, krav om tillegg for kvinnedominerte yrker og grupper og likelønnskrav. Kvinnelønnskravet måtte holdes varmt i opinionen. Fra "stuntgruppa" kom ideer til utradisjonelle aksjonsformer, som lønnshopp på trampoline og bruk av eksisterende statuer til å få fram budskapet. Disse ble prøvd ut av ulike organisasjoner fram til tariffoppgjøret i 1998.
Etter konferansen ble det gjennomført en fanemarkering i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet, der 12 organisasjoner sto bak. Budskapet var at regjeringa og Stortinget måtte ta ansvar, kvinner har ikke råd til mer moderasjon! Hovedkravet var at det skulle settes av penger på statsbudsjettet og at rammene for tariffoppgjøret måtte utvides.
Konferansen tok tak i utviklingen av kvinnelønna i privat sektor. Det ble avholdt et eget møte i forkant som viste at problemene grunnleggende var de samme for kvinner på tvers. Selv om kvinner og menn stort sett tjente det samme når de hadde samme jobb, var problemet at kvinner og menn var i ulike jobber som ble lønnet veldig ulikt. Disse lønnsforskjellene skyldtes kjønn. Noen steder ble forskjellene forsterket av at det var menn som var faglærte og kvinner ufaglærte. Det var også slik at menn klatret i systemet, mens kvinnene ble igjen på bunn.
I den lokale lønnskampen var det ofte kamp innad i klubbene om kronetillegg eller prosentvise tillegg, der mennene som tjente mest sto hardt på for prosentvise tillegg for å opprettholde forskjellene. Kvinnelige fagarbeidere i de nye fagene hadde også problemer med å få lik lønn sammenlignet med mannlige fagarbeidere. Det ble også pekt på behovet for at lavtlønnstillegg ved tariffoppgjørene ble gitt til alle lavtlønte. Når det gikk etter gjennomsnittslønn for de ulike gruppene, var det mange lavtlønte som aldri fikk.
Deltakerne la vekt på kampen mot mer individuelle lønninger, økt bruk av bonus og produktivitetslønn som var på vei inn. De understreket betydningen av ideologiske diskusjoner.
I et eget verksted på konferansen for kvinner fra privat sektor ble disse spørsmålene fulgt opp, og deltakerne ble enige om å danne et nettverk videre.
Arbeidsvurderingsutvalget, som framla sin innstilling i januar 1997, slo fast at familie- og forsørgelsesplikter ikke lenger er akseptert som grunnlag for lønnsfastsettelse. «Den viktigste normen i lønnsdannelsen i dag er at lønn skal fastsettes på grunnlag av krav til hvordan arbeidet bør utføres, og lønn blir gitt som individuell kompensasjon for utført arbeid.» Utvalget slår fast at virkeligheten fortsatt er preget av tidligere holdninger, og at ulikelønna blir videreført gjennom holdninger og strukturer. Men de går ikke konkret inn på hvilke strukturer det er som gjør at forsørgerlønna likevel setter seg igjennom og bidrar til å opprettholde ulikelønna. Utvalget har ingen drøfting av kvinnelønnsbevegelsens krav om ei lønn å leve av og forsørge unger på, for både kvinner og menn.
Oppkjøringa til tariffoppgjøret i 1998 var preget av tall for økning i eierinntekter, utbyttefest og lederlønninger. Overskuddet i statsbudsjettet var økt fra 4 milliarder i 1995 til mellom 30 og 70 milliarder i 1996-1998. (10) Tålmodigheten med Solidaritetsalternativet var definitivt over og virket sammen med kvinnelønnsbevegelsen. Det begynte å haste for organisasjonene som skulle oppnå likelønn innen 1998 og 2000.
Oppgjøret brøt med Solidaritetsalternativet, og mange områder fikk relativt gode resultater. Men det store kvinnelønnsopprøret uteble. Av de kvinnedominerte forbundene valgte Norsk helse- og sosialforbund, Norsk Sykepleierforbund og Norsk Radiografforbund å gå til streik. Alle ble møtt med tvungen lønnsnemnd. Sykepleierne i Oslo utviklet nye metoder med rullerende streik. De tok ut et begrenset antall i streik og lot disse gå tilbake igjen på jobb når nye grupper ble tatt ut. Dette var et effektivt vern mot tvungen voldgift. Etter streiken tok arbeidsgiverne skritt til å få denne metoden erklært ulovlig.
Konferansen i 1998 foretok ingen oppsummering av tariffoppgjøret, men valgte isteden Kvinner og makt som hovedtema. Den nye maktutredningen skulle dras i gang i Norge, og spørsmålet om kvinners mangel på makt innafor forhandlingssystemet sto sentralt. Mange deltakere var kritiske til at Kvinner på tvers ikke fulgte opp kvinnelønnsstrategien som var en del av selve grunnlaget for konferansene.
Tariffoppgjøret i 1998 fikk umiddelbart stempelet "for bra". Det innebar et brudd, om enn forsiktig, med Solidaritetsalternativet. Arbeidsrettsrådets forslag var skrinlagt på grunn av stor motstand, men i desember 1998 vedtok kontaktutvalget mellom regjeringa og partene i arbeidslivet å nedsette nye utvalg (12). Arntsen-utvalget besto av representanter for alle de store organisasjonene i arbeidslivet. Utvalget skulle sikre at lønnsutviklingen framover ble på linje med andre land, slik Solidaritetsalternativet la til grunn. Stabel-utvalget, etter utvalgets leder, tidligere likestillingsombud Ingse Stabel, skulle se på forhandlingssystemet, og bl.a. gå videre med forslagene om innskrenkninger i streikeretten. Streiker som sykepleiernes og hjelpepleiernes skulle stoppes.
På tross av brukbare oppgjør i 1996 og 1998, målt med tradisjonelle mål, var det lite som tydet på at forskjellene mellom kvinner og menns lønn var vesentlig endret. Konferansen i 1999 stilte spørsmålet om hvorfor ikke målet var nådd.
Siri Jensen fra Kvinnefronten la vekt på motstanden kvinnene sto opp imot, framfor svakheter ved lønnsstrategien. Hun gikk inn på to faktorer: For det første at forsørgerlønna fortsatt er en del av samfunnsorganiseringa, og dette opprettholdes så lenge kvinnene pålegges hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeidet, og bortimot halvparten av kvinnene jobber deltid.
For det andre la hun vekt på at kvinnenes krav strider mot norsk økonomisk politikk slik den bl.a. er nedfelt i moderasjonslinja og i det norske forhandlingssystemet. Denne politikken ble befestet av Arntsen-utvalget, som la fram sin innstilling i mars 1999.
Utvalget slo fast at lønnsutviklingen i 1999 ikke skulle være over 4,5 %, ved oppgjøret i 2000 skulle den ligge på nivå med våre samarbeidspartnere. Det understreket videre at konkurranseutsatt industri fortsatt måtte være lønnsledende, forhandle først og legge rammene for resten, den såkalt frontfagmodellen. En slik ramme ville gjøre det umulig å gjøre noe med kvinnelønna - innstillinga var i praksis rettet direkte mot kvinnelønnskampen.
Lajla-Brith Josefsen fra Norsk Lærerlag tok opp de pågående endringene i arbeidstakerorganisering der hovedorganisasjonene YS og AF var i ferd med å splittes opp og nye organisasjoner diskuterte å gå sammen. (13) Hun mente at det var positivt at dette skapte en mer åpen situasjon. Samtidig advarte hun mot mulighetene for splittelse mellom lavtlønte kvinner og kvinnedominerte utdanningsgrupper. Hun understreket nødvendigheten av å diskutere og holde fast ved Kvinner på tvers sin lønnsplattform, at det store flertallet av lavtlønte kvinner som krever en lønn å leve av og de store gruppene av kvinner med treårig høyskoleutdanning som slåss for likelønn har felles interesser av å støtte hverandre. Grunnleggende samfunnsmessig er problemet det samme, nemlig lønn etter kjønn.
Egne grupper på konferansen jobbet videre med samarbeidet mellom offentlig og privat sektor, med lokale forhandlinger i offentlig sektor og med hvordan få til endringer i forhandlingssystemet - med sikte på innspill til Stabel-utvalget. Det siste ble fulgt opp fra arbeidsgruppa.
Diskusjonen endte opp i spørsmål til et panel av seks fagforeningsledere og tillitsvalgte, der Arntsen-utvalgets ramme for oppgjøret 2000 på 3,5 % sto sentralt. Det kom fram stor motstand mot å la seg binde til en slik ramme. Den sentrale felles oppgaven fra konferansen ble å skape økt press nedenfra i dette spørsmålet, en oppgave som forente offentlig og privat sektor. Konferansen oppfordret til gjensidig støtte i tilfelle streik, også i tilfeller der det kunne være ulik vurdering av resultatene slik at noen streiker mot det andre aksepterer.
Mulighetene for felles utspill på tvers av forbund ble også tatt opp. Norsk Lærerlag Oslo hadde allerede før konferansen tatt initiativ til en fanemarkering i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet, under parolen: Regjering og Storting må ta ansvar, inn i et nytt århundre uten offentlig kvinnediskriminering. Markeringen fikk stor oppslutning, hele 18 organisasjoner sto bak. Seinere på høsten gikk lederne i de sentrale kvinnedominerte forbundene i offentlig sektor ut med krav om likelønnspott.
Fellesutspillet om kvinnepott ved tariffoppgjøret 2000 var det siste i rekka. Parallelt hadde forskjellene i lønnsstrategi mellom organisasjonene blitt tydeligere. Dette var en gradvis prosess, Norsk Sykepleierforbund hadde tidlig gått ut med et klart standpunkt mot å snakke om kvinnelønn, organisasjonen valgte å bygge strategien utelukkende på betydningen av egen kompetanse. Deres vekt på lokale forhandlinger for å utnytte sykepleiermangelen, og på oppdeling av yrkesgruppa, bl.a. for å utnytte systemet med lokale forhandlinger, hadde møtt stor skepsis.
Alle utdanningsgruppene hadde hele tida lagt vekt på egen kompetanse, men de fleste hadde kombinert dette med kvinnelønnsperspektiv og støtte til lavtlønte kvinners krav. Etter hvert inntraff et skifte i alle organisasjonene i retning mer vekt på kompetanse og mer oppdeling av egne medlemmer, bl.a. presset fram av arbeidsgiverne gjennom systemet med lokale forhandlinger. Arbeidet med sammenslåing av lærerorganisasjonene og dannelse av Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon av lærerne, sykepleierne og politiet, gjorde yrkesgruppene med treårig høyskoleutdanning til en sterkere organisert gruppe. Dette ble en utfordring for Fellesorganisasjonen med sitt medlemskap i LO. Samtidig førte arbeidet med sammenslåing av Norsk helse- og sosialforbund og Norsk Kommuneforbund til en styrket organisering av lavtlønnsinteressene.
Forberedelsene til tariffoppgjøret i 2000 var tydeligere preget av de enkelte yrkesforbundenes kamp. Tøffe, til dels ulovlige, læreraksjoner og aksjoner fra sjukepleierstudenter satte preg på vinteren. Norsk Kommuneforbund fremmet krav om minstelønn som hovedsak.
Ved selve oppgjøret streiket LO-medlemmene i privat sektor etter at flertallet stemte nei til et anbefalt forslag. Dette var et hardt slag mot LO-ledelsen og moderasjonslinja. Kravene var bl.a. høyere generelt tillegg og bedre lavtlønnstillegg. Privat sektor lyktes i å sprenge rammene allerede før det offentlige oppgjøret var i gang. Organisasjonene i offentlig sektor samlet seg ikke til en felles offensiv for ytterligere å utvide rammene utover det privat sektor hadde oppnådd, men konsentrerte seg om kamp for egne grupper.
Resultatet var bl.a. en egen lærerpakke med en kraftig lønnsøkning koplet mot lenger arbeidstid. Uansett syn på selve avtalen var dette et gjennombrudd for ideen om at staten kan gå inn med ekstra midler for å heve lønna for bestemte grupper. Dette hadde kvinnene alltid fått høre var helt umulig, nå ble det motsatte bevist.
Resultatet av oppgjøret var også at sykepleierne endte opp med bedre resultater enn de andre kvinnedominerte utdanningsgruppene. Dette ga streik blant førskolelærerne, og i Fellesorganisasjonen. Norsk helse- og sosialforbund streiket også og ble møtt med tvungen lønnsnemnd etter fem dager.
Utdrag av brev fra arbeidsgruppa i Kvinner på tvers til Stabel-utvalget mars 2000
«Kvinners felles lønnsinteresser
En overordnet problemstilling dreier seg om hvordan kvinnenes felles lønnsinteresser kan bli representert i forhandlingssystemet. Når forslagene blir silt i alle ledd, er det mange andre interesser som blir overordnet først innenfor hver organisasjon og forhandlingssammenslutning, deretter i selve forhandlingene. Sterke interesser virker mot å endre på lønnsrelasjonene. Heving av kvinnelønna og likelønn blir bare et moment blant mange.Kvinneforsker Janneke van der Ros peker på hvordan det korporative systemet, med forhandlinger mellom staten og organisasjonene fører til at noen interesser organiseres inn, andre ut. Noen problemer blir aktuelle, andre kommer aldri fram.»
«Det er ikke tilstrekkelig å ivareta kjønnsdimensjonen, dvs. at befolkningen består av kvinner og menn med ulike verdier, erfaringer og kunnskap. Også kjønnskonfliktdimensjonen – det at kvinner og menn kan ha forskjellige og motstridende interesser – må institusjonaliseres.» (Ros 1996, side 237)
Problemstillingen blir: Hvordan få til dette i lønnsforhandlingssystemet?»
På konferansen i år 2000 ble tarifferfaringene tatt opp til diskusjon, målsettingen var som før å ta vare på det som var felles, samtidig som en særlig ønsket rom for å ta opp de vanskelige uenighetene.
Ellinor Gilberg fra førskolelærerne i Oslo, Oddny Miljeteig fra Fellesorganisasjonen, Hordaland og Synnøve Bergan, Hotell og restaurant i Trondheim, fortalte om streikeerfaringer. Et viktig felles grunnlag for Kvinner på tvers er at det ikke er mulig å heve kvinnelønna og oppnå likelønn uten at kvinner tar kampen opp. Alle streikene hadde fått mye støtte. Oddny Miljeteig fortalte bl.a. at lederen i Fellesforbundet i Hordaland hadde gått ut i Bergensavisen og varslet sympatistreik i privat sektor om Kommunenes Sentralforbund ikke ville ta til vettet ved den tvungne meklingen som skulle komme like etter. En slik støtte fra et mannsdominert forbund til en kvinnedominert utdanningsgruppe innebar at det var flyttet en merkestein i LO og i norsk arbeidskamphistorie.
Et tilbakevendende spørsmål var hvordan en kunne jobbe for at streikeretten skulle bli reell i offentlig sektor - trusselen om voldgift bidro til å hindre effektiv streik. Et annet spørsmål var hvordan Kvinner på tvers kan utvikle et sjølstendig støttearbeid på tvers av ulike forbund.
I et fellesinnlegg la arbeidsgruppa opp til diskusjon om hvorfor det heller ikke denne gangen var blitt et felles tariffopprør i offentlig sektor, og om det var slik at taktikken i forhold til egne grupper ble overordna en felles kamp for å utvide rammene. De var opptatt av om krav og argumentasjon hadde bidratt til økte motsetninger, både mellom de lavest lønte og de med treårig høyskoleutdanning og mellom utdanningsgruppene. Et spørsmål var også hvilken plass kvinnelønnsperspektivet hadde hatt i kampene som var ført; mediakonsulenter hadde i forkant av oppgjøret frarådet førskolelærerne å bruke kvinnelønnsargumentasjon og i stedet fokusere på betydningen av arbeidet som gjøres.
Diskusjonen sprikte og motsetninger kom fram. Det var uenighet om hvorvidt det hadde vært riktig å stemme ja eller nei til resultatet i Norsk Kommuneforbund. Og det kom fram direkte kritikk mellom utdanningsgruppene. Mange syntes dette var vanskelig. Oppsummeringa framhevet likevel dette som en styrke ved Kvinner på tvers, at det er mulig å komme fram med det en mener, og at det er mulig å ta opp uenigheter direkte med hverandre.
Konferansen viste fortsatt enighet om Kvinner på tvers sin plattform med to bein, kamp for heving av de lavtlønte og kamp for at også kvinner skal få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Det er ikke bare solidarisk, det er også i begge gruppers egeninteresse å bekjempe lønnsfastsettelse etter kjønn. En slik strategi må bygge på at både de lavest lønte og de kvinnedominerte utdanningsgruppene slåss sjøl - og støtter hverandre, både i kampen for større rammer og i rettferdige krav.
Samtidig ble det klart at det trengtes videre diskusjoner om hvordan de felles interessene skulle komme til uttrykk i praksis. Kanskje kunne en lære noe av erfaringene til lærerne som hadde klart å presse fram ekstra midler fra staten, med sikte på å jobbe for en kvinnepakke?
Noe var skjedd. Konferansen i 2000 hadde færre deltakere, avstanden mellom organisasjonene innafor offentlig sektor var blitt større. Våren 2001 hadde Kvinner på tvers et arbeidsseminar for å diskutere veien videre. Wenche Bjørnebekk, leder for Fellesorganisasjonens kvinnepolitiske utvalg, tok opp spørsmålet om hvorvidt lønnsplattformen skulle være et minste felles multiplum mellom organisasjonene eller en felles grasrotplattform på tvers? Målsettingen til Kvinner på tvers hadde vært å skape en plattform nedenfra, på tvers av organisasjonshensyn, som kunne øve press på og støtte opp under de respektive ledelser. Samtidig som en ønsket at kvinner i posisjoner skulle delta aktivt. Aktivt arbeid for å få til en slik grasrotplattform ville være særlig viktig i en situasjon med større motsetninger.
Seminaret la vekt på at kvinnelønnsbegrepet fortsatt var viktig fordi det både peker på årsakene til ulikelønna og på betydningen av felles kamp. Både kvinnelønnsbegrepet og lønnsplattformen måtte tas opp igjen, også i mindre fora mer egnet for grundig diskusjon. Det ble lagt vekt på Kvinner på tvers må ha bredde i synspunkter og strategier, og ikke bli oppfatta som et forum bare for offentlig sektor eller bare for de mest radikale damene i fagbevegelsen. Kanskje var diskusjonene i seg selv det viktigste, ikke å komme fram til felles svar.
"Likestillingsombud Kristin Mile ba oss være klar over at tariffavtalene i større grad speiler de eksisterende maktforholda enn de endrer dem, og derfor ikke nødvendigvis er egnet for å endre kvinners stilling. Hun stilte spørsmål om det er tilstrekkelig kvinneblikk på avtalene, og om fagbevegelsen er redd for sterk lovgivning når det gjelder likestilling? Hun viste bl.a. til motstanden fra LO mot sammenlikninger på tvers av virksomheter, og mot likestillingsombudets rett til å uttale seg om tariffavtaler." (Sitat fra oppsummering fra konferansen 2000)
Arbeidsgruppa klarte ikke å følge opp alle disse problemstillingene, men valgte på konferansen i 2001 å legge vekt på forsvar av forhandlings- og streikeretten, og rette oppmerksomheten mot Stabel-utvalgets innstilling som forelå vinteren 2001. Utvalget foreslo bl.a. at forhandlings- og streikeretten i kommunal sektor skulle flyttes fra det enkelte forbund til hovedsammenslutningene. Riksmeklingsmannen skulle ha rett til å gripe inn i oppgjøret ved å kople resultatet av avstemninger i ulike forbund og ved å pålegge organisasjoner å holde uravstemning før streik. Samtidig hadde det ingen forslag om å begrense bruken av tvungen voldgift.
Om forslagene skulle bli gjennomført, ville flere av streikene i forrige oppgjør ikke vært mulig, og mange organisasjoner ville bli dramatisk svekket uten reell streikerett. Representanter for Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Kabinforening og Norsk Journalistlag utfordret i skarpe ordelag utvalgsleder Ingse Stabel på demokrati og streikerett. Dette var en samlende sak på konferansen, som oppfordret deltakerne til å utfordre LO-leder Gerd Liv Valla på organisasjonens syn.
Sykepleierne startet året 2002 med å streike for å få en felles tariffavtale med de nye statlige helseforetakene som ble opprettet fra 01.01.02. De andre organisasjonene ville vente til det ordinære oppgjøret. Kvinner på tvers ga sin støtte til streiken.
Fram til tariffoppgjøret vokste kravet om at LO måtte på offensiven i kvinnelønnskampen. Norsk Lærerlag hadde nå gått sammen med Lærerforbundet til Utdanningsforbundet og hadde avsluttet sin samarbeidsavtale med LO. Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund, sammen med politiets fagforbund, utgjorde kjernen i den nye hovedorganisasjonen UHO, Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon. (14) UHO øvet nå en tiltrekning på Fellesorganisasjonen som var sakket akterut i forhold til både lærerne og sykepleierne. Presset innad i LO, både fra Fellesorganisasjonen og Norsk Kommuneforbund, gjorde at til og med Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen måtte gå med på at de kommunalt ansatte kunne få mer enn rammen som ble lagt i privat sektor - som et unntaksår.
Resultatet ble et brukbart oppgjør økonomisk sett. Samtidig skjedde dramatiske endringer med lønnssystemet innafor offentlig sektor. Akademikerne splittet ut og etablerte et lønnssystem utelukkende basert på lokale forhandlinger, uten noen sentralt bestemt ramme. I tillegg ble det sentrale lønnssystemet i offentlig sektor lagt om til et minstelønnssystem. Det ble fastsatt en minstelønn på fire ulike nivåer, inndelt etter krav til utdanning. Alle andre lønnstiger, koder og tillegg, som f.eks. etter ansiennitet, ble avskaffet. Dette ble kombinert med den hittil største potten avsatt til lokale forhandlinger. Unntak var Oslo som opprettholdt det gamle systemet.
Også denne gangen hadde flere organisasjoner alvorlige prinsipielle innvendinger, men heller ikke denne gangen var det mulig å få til et samlet nei fra arbeidstakerorganisasjonene, og resultatet ble til slutt at alle aksepterte.
Det positive med oppgjøret var en lønnsheving for de lavest lønte og gjennomslag for prinsippet om minstelønn. Samtidig ga systemet arbeidsgiver et mye større rom for individuelle tillegg og ulik lønn for samme type arbeidstakere lokalt. Mange mente at arbeidsgiverne hadde gjentatt suksessen fra 1996, og kjøpt seg et nytt system for betydelige tillegg i kroner (i hvert fall for noen). Det gamle stillingsvurderingssystemet hadde ikke vært effektivt nok til å få til større lønnsforskjeller.
På konferansen i 2002 hadde en ennå ikke full oversikt over konsekvensene av det nye systemet, men mange var sterkt kritiske. Det var et paradoks at det året en etter mange års kamp endelig hadde fått gjennomslag for en større ramme i offentlig sektor, slo arbeidsgiverne til med sin motoffensiv.
Konferansen hadde globalisering som hovedtema. Norsk hotell- og restaurantarbeiderforbunds streik for høyere kvelds- og natt-tillegg ble plassert som en del av fagbevegelsens internasjonale kamp mot fleksibilisering av arbeidslivet. En viktig lærdom fra streiken var behovet for at fagbevegelsen i større grad setter organisering av servicearbeidere på sin felles dagsorden. Norsk Sykepleierforbunds streik for felles tariffavtale i helseforetakene ble sett som en del av kampen mot oppsplitting av tariffavtaler, overføring av forhandlinger til lokale nivå og dermed undergraving av fagbevegelsens rolle.
I 2003 har oppmerksomheten i media, helt forutsigbart, vært rettet mot at oppgjøret i 2002 ble for dyrt. Sterk kronekurs har vært en kraftig medvirkende årsak til oppsigelser og nedleggelser i konkurranseutsatt sektor, men fokus rettes mot lønn og betydningen av lønnsmoderasjon. Store pensjonsforpliktelser de siste åra, som staten ikke vil bidra til å dekke, har ført til at kommunene og helseforetakene sliter. Resultatet er at det ikke ble gitt generelle tillegg ved mellomoppgjøret. I privat sektor er det gitt et lavtlønnstillegg, i offentlig sektor ble det i 2002 avtalt en heving av de nye minstelønnssatsene fra 01.07.2003, samt en pott til lokale forhandlinger.
Behovet for ei kraftig heving av kvinnelønna og for likelønn mellom kvinner og menn kommer i bakgrunnen for "de store spørsmåla". Motsetningen mellom kvinnelønnskrav og moderasjonslinje skjerpes på nytt.
Samtidig er kvinnelønnsbegrepet og en felles kvinnelønnsplattform på defensiven. Praktisk talt alle jeg intervjuet mente at kvinnelønn er et begrep som i dag brukes svært lite i deres organisasjon, de fleste sier eksplisitt at det brukes mindre nå enn for noen år siden. En uttrykker det slik:
"Det med at de store kvinneforbundene gikk sammen og ønsket en pott på statsbudsjettet, det ble også borte. Alliansene forsvant, og så ble det på en måte våre egne veier vi gikk. Det var ett eller annet som skjedde der, og det var vel på slutten av 90-tallet. Det ble borte med kvinnelønnsordet."
En annen utdyper endringene slik:
"Jeg tenker at begrepet kvinnelønn lærte oss at vi må se på tvers, vi må se på alle gruppene og så drive en slags solidarisk kvinnelønnskamp, og ikke bare tenke på oss sjøl. Og der har det skjedd et veldig skifte i vår organisasjon nå. I stedet skal det ses på som en kake og så skal vi ha størst mulig del i forhold til de andre gruppene. Kampen er blitt veldig innen ramma, og det er trist, men sånn er det."
Ikke alle ser like negativt på endringene:
"Vi har nok blitt veldig opptatt av hva det er beslutningstakerne interesserer seg for, hva det er som får beslutningstakerne i landet vårt til å endre beslutningene sine. Og da har vi oppdaga at det kun er en ting de skjønner og det er tall, og det betyr at vi da må faktisk endre vår argumentasjon fra at det er rettferdig til at det er økonomisk lønnsomt."
I denne situasjonen er det viktig å se på hva Kvinner på tvers og en felles kvinnelønnsbevegelse har betydd og hva det kan være viktig å føre videre i en ny situasjon.
Kvinner på tvers er både et produkt av kvinnelønnskampen og en aktiv kraft innafor en breiere kvinnelønnsbevegelse.
1. Kvinner på tvers har bidratt til å synliggjøre kvinners lavere lønn og til å gi kampen en felles retning på tvers av ulike organisasjoner.
Kvinnelønnsbegrepet har vært viktig for å sette søkelys på årsakene til den lave kvinnelønna og på betydningen av felles kamp og gjensidig støtte. Bevisstheten om at den lavere lønna skyldes kvinneundertrykking, kan snu diskriminering til en kraft i kvinnelønnskampen. Likelønnsbegrepet - i vid forstand - har vært viktig for å mobilisere i kampen for rettferdighet.
Lønnsplattformen med sine "to bein", som ble utarbeidet i 1995, bygger på at kvinner i lavtlønnsyrker og kvinner som lønnes lavere enn menn med tilsvarende utdanning og kompetanse, har felles interesser i å gjøre slutt på at kvinner får lavere lønn fordi de er kvinner. Dette grunnleggende samfunnsmessige problemet er felles, og må møtes med felles kamp. De må derfor stå sammen og støtte hverandres krav, ikke bare av gjensidig solidaritet, men fordi begge grupper utfordrer lønn etter kjønn.
Opp mot dette står synet at kvinner som slåss for likelønn har andre interesser enn lavtlønte kvinner, og at lavtlønte kvinner først og fremst må alliere seg med lavtlønte menn, uten noen spesifikk vekt på kjønn.
Synliggjøring av kvinnelønna har mobilisert til faglig kamp, gitt stor støtte i befolkningen og ført til et sterkere press på myndigheter, arbeidsgivere og fagforbund både i privat og offentlig sektor. Kvinnelønnsbevegelsen har vært en underliggende, samfunnsmessig faktor i lønnskampen helt fram til i dag uavhengig av hvilken strategi den enkelte organisasjon har valgt. Kvinnelønnsbevegelsen er først og fremst en mobilisering av kvinners kampkraft; den kan ikke knyttes til én bestemt tariffpolitikk.
Betydningen av presset som er skapt, kommer også til synet i forsøk gjennom hele 1990-tallet på å svekke de kvinnedominerte fagforeningenes kampkraft, gjennom bl.a. nye lønnssystemer og angrep på streikeretten og i stadige forsøk på å bortforklare ulikhetene i lønn mellom kvinner og menn.
Kvinner på tvers har vært en viktig del av denne kvinnelønnsbevegelsen og har gitt en stemme til et felles perspektiv, både gjennom å eksistere som et fast årlig treffpunkt og gjennom ideer, argumenter og markeringer. Kvinner på tvers har bidratt til at organisasjonene har måttet forholde seg til et slikt felles perspektiv.
2. Kvinner på tvers har bidratt til å sette søkelyset på kvinnelønna som et samfunnsmessig spørsmål som krever politisk løsning. Kvinner på tvers har vært opptatt av at kvinnelønnsspørsmålet er for omfattende til å få plass innafor rammen av tariffoppgjørene. Den lave kvinnelønna, det at kvinner systematisk har færre ressurser til rådighet enn menn, er et problem som politikerne må ta ansvar for. Denne diskusjonen har ført til krav om at det settes av penger på statsbudsjettet for å heve kvinners lønn, og Kvinner på tvers har bidratt til å opprettholde et press på politikerne gjennom markeringer foran Stortinget.
3. Kvinner på tvers har bidratt til et sterkere kvinnelønnspress mot moderasjonslinja, gjennom å legge vekt på diskusjonen om behovet for å sprenge rammene for å kunne gjøre noe med kvinnelønna. Det har hele tiden vært ulike syn på Solidaritetsalternativet og moderasjonslinja innafor Kvinner på tvers, og Kvinner på tvers har ikke kunnet framstå med noe samlet syn. Samtidig har spørsmålet om hvorvidt det er mulig å gjøre noe vesentlig med kvinnelønna uten å sprenge rammene, vært sentralt i diskusjonen helt fra første konferanse. Kravet om å sprenge rammene har også vært reist i markeringer som har sprunget ut av Kvinner på tvers, og som da har vært støttet av de organisasjonene som har vært enige.
Brudd med moderasjonslinja har ført til økte rammer i enkelte tariffoppgjør, og har gitt økt reallønn og større rom for heving av kvinnelønna uten at grupper settes opp mot hverandre.
Kvinner på tvers har også bidratt til at angrep på streikeretten hittil er slått tilbake. Både Arbeidsrettsrådets og Stabel-utvalgets forslag har vært oppe på konferansene, og dette har bidratt til økt kjennskap til og diskusjon om disse forslagene.
4. Kvinner på tvers har bidratt til at kvinner fra ulike områder har fått bedre kjennskap til og større forståelse for hverandre. Dette har trolig bidratt til større gjensidig støtte til streiker og aksjoner. Det har også gitt kunnskap om andre organisasjoners synspunkter og bidratt til å dempe motsetninger og holde dialogen åpen i tider med større uenighet.
Det er vanskelig å gjøre en vurdering av de konkrete resultatene av 10-15 år med kvinnelønnskamp, på tvers av alle yrker og bransjer. Statistisk sentralbyrå opererer ikke med gode tall før 1997. I Arbeidsvurderingsutvalgets innstilling opereres likevel med tall som anslår heltidsansatte kvinners lønn til å være 82,6 % av menns i 1990. I 1997 var tallet 85,4 og i 2002 86 %.
Når det gjelder kvinners lønn i prosent av menns innafor ulike områder, har det skjedd visse endringer i løpet av de siste ti årene, men forskjellene er store fra område til område og tallene usikre. De siste fem årene er forskjellene små, innenfor noen bransjer opp, andre ned. Sammenlikner en menn og kvinners lønn innafor de enkelte forhandlingsområder, viser situasjonen er bedring for kvinnene på alle områder, bortsett fra industrifunksjonærer og forretnings- og sparebanker og forsikring. Sammenlikning av menn og kvinner innenfor samme utdanningsnivå viser derimot at forskjellene har økt litt på alle utdanningsnivåer, unntatt gruppene med høyskoleutdanning til og med fire år, der forskjellene er uendret. (15) Men disse endringene er små.
Konklusjonen må være at det ikke har skjedd noen kvalitativ endring i forholdet mellom kvinners og menns lønn. I tillegg opprettholdes i stor grad ulikelønna på hjemmebane - bare i 9 % av norske samboerforhold tjener kvinnen mer enn mannen. (16)
Tallene er gjennomsnittstall og kan dekke over store forskjeller. Det er også store forskjeller mellom lønnsstrukturen i privat og offentlig sektor. Geir Høgsnes (17) peker på at lønnsstrukturen i offentlig sektor er blitt stadig mer sammenpresset, dvs. at forskjellen mellom topp og bunn har minket. De lavest lønte, for det meste kvinner, har bedret sin posisjon relativt sett.
Økt lønn for de lavest lønte er sjølsagt positivt, men det er ikke positivt at andre kvinnegrupper samtidig har fått stadig mindre uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Det lave lønnsnivået i sektoren som helhet slår også tilbake på de lavest lønte, det blir vanskelig å heve dem ytterligere uten å støte mot grupper med høyere utdanningsnivå.
I følge Høgsnes har utviklingen i privat sektor vært annerledes. Lokale lønnsforhandlinger, der mannsdominerte bransjer står sterkere, har ført til at utjevnende virkninger av lavtlønnstillegg ved tariffoppgjørene motvirkes og lønnsforskjellene opprettholdes.
Høgsnes hevder at Solidaritetsalternativet og LOs kontroll og førende posisjon i tariffoppgjørene, som gjør at andre hovedorganisasjoner stort sett har fått blåkopi, er en del av forklaringen på utviklingen i offentlig sektor. Det har gjort det praktisk talt umulig å få til andre resultater enn i privat sektor når det gjelder ramme og fordeling, enten det nå er i forhandlinger eller gjennom streiker. Han sier videre: "Det gis mer rom for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor når moderasjonslinja tenderer mot å sprekke, slik tilfellet var i 1996, eller at den direkte sprenges, slik tilfellet var i både 1998 og 2000." (Høgsnes 2002, side 211.)
Det er nødvendig å slå fast at det ikke er kvinnelønnsstrategien som har bidratt til den vanskelige situasjonen for utdanningsgruppene i offentlig sektor. Det er viktig å skille mellom LOs Solidaritetsalternativ som er en konkret linje for lønnsmoderasjon på den ene sida, og en felles - og solidarisk - kvinnelønnsstrategi på den andre. En felles kvinnelønnsstrategi bygger på felles interesser og gjensidig støtte til hverandres krav og kamp. Kvinner på tvers sin plattform krever både økning av den lave kvinnelønna til ei lønn å leve av og at også kvinner skal ha uttelling for utdanning og kompetanse, ikke samling i bånn. Kvinnelønnsdiskusjonene har nettopp bidratt til å sprenge rammene og gi større rom for tillegg. Når en vurderer resultatene, må en også ta med at sprengte rammer har bidratt til økt reallønn.
Resultatene kan ikke bare vurderes i forhold til kvinnelønnsbevegelsens strategi, men må også vurderes i forhold til motkreftenes styrke. Beatrice Halsaa sa på Kvinner på tvers-konferansen i 1998 at når tiltak ikke lykkes og når kvinner stanger hodet mot veggen gang på gang, skyldes det ikke nødvendigvis at tiltaket de arbeider med er dårlig eller strategien lite gjennomtenkt. Det kan like gjerne rett og slett skyldes motstand.
Kvinnelønnskampen har hele tida vært på kollisjonskurs med sentrale elementer i norsk økonomisk politikk, som lønnsmoderasjon og kontroll med lønnsutviklingen i offentlig sektor. Mulighetene til å slåss har vært begrenset med tvungen voldgift. Norge har også forandret seg i løpet av de ti siste årene. Markedskreftene har fått friere spill på stadig flere områder. Arbeidsgiverne har gått på offensiven mot etablerte rettigheter og for lokale og individuelle avtaler om lønn og arbeidstid. Kvinnelønnskampen har ikke bare vært offensiv, men har også måttet forsvare f.eks. retten til sentrale tariffavtaler. Historia om de siste ti årene viser at kvinnelønnskampen ikke har vært noen jevn bevegelse mot mer og mer likelønn, men en ujevn kamp med framstøt og mobilisering på den ene siden og motoffensiver på den andre. (18) Det at kvinnene ikke har svekket sin posisjon kan også være et viktig resultat. I dagens situasjon er også erfaringene med samarbeid på tvers gull verdt.
Sett fra Kvinner på tvers sitt perspektiv er oppgaven fortsatt grunnleggende den samme, å gjøre slutt på det samfunnsmessige forholdet at kvinner lønnes etter kjønn. Dette er en del av kvinneundertrykkinga i samfunnet. Lønn etter kjønn er så innvevd i arbeidsliv og samfunn at det ofte framtrer som forskjeller mellom sektorer, bransjer, krav til kompetanse, ulike frivillige ønsker etc. Kvinner på tvers har sett det som en viktig oppgave å synliggjøre årsakene til den lave kvinnelønna, og for Kvinner på tvers har kvinnelønnsbegrepet vært et begrep som nettopp setter fingeren på dette.
Kvinnelønnsproblemet får ulike uttrykk. Mange kvinner er lavtlønte, andre kvinnegrupper og enkeltkvinner har lavere lønn enn menn med tilsvarende utdanning eller kompetanse, og dette kan kreve ulik konkret taktikk i det enkelte tilfelle. Samtidig ligger en felles interesse i bunn, kampen for å gjøre slutt på lønn etter kjønn. Et viktig spørsmål må derfor være hvordan disse felles interessene kan uttrykkes slik at kvinnene kan bli en samlet kraft i denne kampen, både i fagbevegelsen og i hele samfunnet. Det er et viktig dilemma at det i dag kan se ut til at de fleste organisasjonene ikke lenger ser dette spørsmålet som så viktig. Dette forsterkes av at motstanden mot ei virkelig heving av kvinnelønna er stor og rammene som settes for lønnskampen er trange. Er det slik at motkreftene er for sterke til at en har tro på muligheten til å slåss sammen for grunnleggende endring av kvinners situasjon? Og at hver gruppe i stedet må prøve å komme rundt motstanden for akkurat sin gruppe? Eller er det slik at det er mulig å kombinere noen felles punkter i en langsiktig strategi for forandring med at de enkelte forbundene i større grad har ulik konkret lønnspolitisk taktikk? Fordi de konkrete forholdene er ulike. Kanskje krever oppbyggingen av en ny felles plattform også større raushet i forhold til forskjeller.
Et annet dilemma er hvordan en kombinerer motstand mot en utvikling i retning stadig større lønnsforskjeller, med fagforeningenes forpliktelse til å utnytte motstanderens taktikk for å skaffe lønnstillegg til egne medlemmer. F.eks. kan markedssituasjonen være til fordel for enkelte grupper i dag, mens et system som gir markedskreftene friere spill kan undergrave fagbevegelsens posisjon på sikt. Det samme ser en i lokale forhandlinger i offentlig sektor der en i mange år har slitt med å finne måter å gjøre motstand mot systemet samtidig som en må delta i det fordi systemet er sånn.
Lønn etter kompetanse inneholder også dilemmaer. Det har hele tiden vært enighet om at det er nødvendig å synliggjøre kvinners kompetanse. Dette innebærer bl.a. å gå imot ideen om at kvinners kvalifikasjoner til pleie og omsorg er medfødt. Det ene beinet i Kvinner på tvers sin lønnsplattform ble opprinnelig formulert på følgende måte: - vi krever at også kvinner får lønn for utdanning og kompetanse. Dette likelønnskravet er fortsatt høyaktuelt. Kvinnegruppene med 3-årig høyskoleutdanning, og grupper med videreutdanning utover dette, får fortsatt lite igjen for sin utdanning sammenliknet med tilsvarende mannsgrupper. Kvinner i de nye fagarbeidergruppene slåss for å få lik lønn med mannlige fagarbeidere. Men dette behøver ikke være det samme som å si at en ønsker seg et system der både menn og kvinner i stadig større grad skal lønnes etter den enkeltes kompetanse. Det kan åpne for individuelle lønninger og undergrave fagbevegelsen. Kvinner på tvers sin plattform har to bein. Det andre beinet er at den gamle mannlige forsørgerlønna skal erstattes av prinsippet om at alle mennesker skal ha ei lønn å leve av som det også er mulig å forsørge unger på. Lønna er det du går i butikken med, den bestemmer rammene for livet ditt. Også de som ikke har spesiell kompetanse, har rett til et verdig liv.
Til slutt, kvinnelønnskampen er i stor grad blitt identifisert med lønnskampen i offentlig sektor. Dette har langt på vei vært naturlig fordi det er der kvinnene har vært mest konsentrert i forbund med felles lønnssystemer og felles problemer. Samtidig finnes store kvinnegrupper innafor privat sektor. Hotell- og restaurantarbeiderne har med sine streiker plassert seg tydelig på kartet som en del av kvinnelønnsbevegelsen, og bidratt til å gjøre lavtlønte kvinner i privat sektor synlige i det offentlige rom. De har likevel i mindre grad vært inkludert i arbeidet med å formulere felles strategier, også i Kvinner på tvers mangler en på et vis et felles språk for å diskutere lønn på tvers av offentlig og privat sektor. I en situasjon der privat og offentlig sektor ofte settes opp mot hverandre både i offentlig debatt og innad i fagbevegelsen blir dette et viktig dilemma.
En felles lønnsplattform på tvers kan ikke lages en gang for alle; etter en periode med økende avstand må grunnlaget for samarbeid etableres på nytt. Kvinnelønnsproblemet er grunnleggende det samme i dag som for 10 år siden, men kvinnelønnsbevegelsen har gjort massevis av erfaringer som vi nå kan nyte godt av.