Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
"Jeg tror at Kvinner på tvers har vært veldig forut for sin tid på mange måter og gått foran, bl.a. ser vi liksom nå at privat og offentlig sektor blir mer og mer lik og at vi har mye mer til felles og det har på en måte vært klart i Kvinner på tvers i mange år. Så jeg mener at Kvinner på tvers har vært en viktig bidragsyter i forhold til likestilling og kvinnekamp i Norge, og i en sånn litt flott, dynamisk moderne form, at man har klart å søke nye veier og gjøre ting på andre måter, frodig kanskje, frodige kvinner." (Sitat fra et intervju.)
Erfaringene har vist at det finnes mye å samles om på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen som også har inkludert andre interesseorganisasjoner. Det har ikke vært noe problem å finne felles temaer, problemet har heller vært at det hele tiden er så mye som skulle vært tatt opp. Ingen temaer har vært vanskelig å reise.
Konferanser har vært en god ramme for samarbeidet. Det er lett å kombinere felles tema med ulike vinkler og forskjellige syn, og samtidig virke for styrket enhet. Deltakerne har også knyttet nye kontakter.
Konferansene har i liten grad fattet vedtak. Samtidig har det vært mulig å skape en viss felles plattform og til en viss grad et eget perspektiv. Dette er gjort gjennom oppsummeringer og forslag som deltakerne kan ta med seg til bruk i eget arbeid og egne organisasjoner. Aksjoner og markeringer har vært organisert særskilt av de organisasjonene som har ønsket det.
Arbeidet med konferansene i arbeidsgruppa har gitt et forum for kontakt og utveksling av kunnskap og erfaringer, og har vært en viktig faktor i å skape et varig samarbeidsgrunnlag på tvers av tradisjonelle skiller. Aktivistene framhever det kvinnenettverket de har fått på denne måten, og betydningen av det i mange andre sammenhenger.
Arbeidsmetoden, der det meste skjer på felles arbeidsmøter og innimellom etter hvert på e-post, har gjort det mulig å holde arbeidet i gang med relativt små krefter. Det har også gjort det mulig å få til at mange gjør litt. Metoden bygger på tillit til at forskjeller mellom organisasjonene respekteres og at ingen overkjøres om de ikke er til stede.
Utgangspunktet for samarbeidet var felles saker, samt felles erfaringer med at det var vanskelig å slå gjennom med kvinnespørsmål hver for seg, dels overfor arbeidsgiver/myndigheter og dels i egen organisasjon. Dette har hele tiden ligget i bunn for samarbeidet. Felles kvinnepolitisk interesse har også spilt en rolle.
Underveis har opplevelsen av å lære, få nye erfaringer, bli kjent med nye kvinner, og utvikle noe nytt sammen bidratt til å holde arbeidsgruppa i gang og gjøre det mulig å etablere den på nytt og på nytt.
Utviklinga i det norske samfunnet og arbeidslivet, med stadig hardere angrep på etablerte rettigheter, har bidratt til å styrke forståelsen, i hele fagbevegelsen, av at det er avgjørende nødvendig å samarbeide.
Det at Kvinner på tvers-konferansen har blitt sett på som et legitimt samarbeid og er etablert som en fast årlig foreteelse, har også bidratt til å gjøre det lettere å føre det videre. I Stavanger og Bergen har de lokale konferansene fått kommunens likestillingspris.
Den viktigste uenigheten har vært rundt lønnsstrategi. Mindre samarbeid og større avstand mellom organisasjonene på dette området har ført til at lønn har spilt en mindre sentral rolle på konferansene i de seinere årene. Dette kan også ha skapt skuffelse over at Kvinner på tvers ikke har klart å bidra til den felles lønnsstrategien som mange håpet på. Kanskje kan dette være noe av grunnen for et fall i deltakelse på konferansene fra 2000.
En annen faktor kan være at det ser ut til at kvinnespørsmål er blitt mindre "populære" i organisasjonene og at et tydelig kvinneperspektiv møter motstand fra yngre generasjoner kvinner.
Det viktigste problemet, som i enkelte år har truet gjennomføring av konferansene, har vært knappheten på tid og ressurser. Arbeidet på tvers sees på som noe som kommer i tillegg til organisasjonenes "egentlige" oppgaver, og prioriteres etter dem. Entusiastene i arbeidsgruppa deltar ofte i Kvinner på tvers selv om de ikke egentlig har tid.
Et annet viktig problem har vært begrensete muligheter til å nå ut med informasjon utover skiktet av tillitsvalgte. Det går fram av intervjuene at Kvinner på tvers i liten grad er kjent blant vanlige medlemmer i organisasjonene.
Det jeg trodde fryktelig på, det var mobiliseringa av styrke, det høres litt banalt ut kanskje, altså mobilisering av kraft og styrke blant kvinner. (Sitat fra en samtale med initiativtakere til Kvinner på tvers.)
Da Kvinner på tvers startet opp, var kvinnelønnsbevegelsen på offensiven, og Kvinner på tvers sin lønnsplattform og markeringer spilte en viktig rolle i å reise felles hovedkrav i kvinnelønnsbevegelsen, synliggjøre felles interesser og bidra til gjensidig støtte. Samtidig hadde en del av deltakerne store forventninger til en felles kvinnelønnsstrategi, som det ikke var mulig å innfri.
Etter hvert som avstanden og motsetningene i lønnsspørsmålet ble større, har andre aktuelle temaer fått større plass, selv om lønnskampen fortsatt har stått på dagsorden. Markeringene er blitt færre, og konferansene er blitt mer innrettet på å formidle kunnskap og reise viktige diskusjoner enn på direkte felles handling, selv om mange diskusjoner nok indirekte kan føre til handling i egen organisasjon. Dette er et dilemma i forhold til det opprinnelige ønske om mobilisering av felles styrke.
Parallelt har arbeidet for å vise fram mangfoldet blant kvinner og inkludere ulike grupper fått større oppmerksomhet, som f.eks. samarbeid med kvinner med minoritetsbakgrunn.
Deltakerantallet har sunket noe, fra rundt 200 de første årene, ned til ca. 130 på de siste konferansene, med et markert dump i 2000. En stor andel av deltakerne er hver gang med for første gang. Deltakelsen i arbeidsgruppa har samtidig ikke hatt en tilsvarende nedgang, men har heller gått litt opp og ned. De siste årene har også flere yngre kvinner kommet til.
En av initiativtakerne understreker betydningen av Kvinner på tvers i dagens situasjon:
Noe av det som gjør at det er fryktelig viktig at det fortsetter, er jo at i bølgedaler i hvordan man får til å ha med kvinneperspektivet i jobbinga til organisasjoner eller i det generelle kvinneperspektivet i samfunnsdebatten, nettopp da blir Kvinner på tvers så viktig. Fordi det drar inn så mange forskjellige lag av organiserte kvinner. Og det er kanskje noe av det Kvinner på tvers har blitt, den "institusjonen" som sørger for at kvinnespørsmål blir tatt opp hvert år. Man legger litt ved til ilden så den ikke slokner. Kvinner på tvers er veden, og det tror jeg er kjempeviktig, det at den flammen ikke dør. For det blir ikke noe lettere framover, det tror jeg ikke. Fordi det å se spesielt på kvinner er ikke helt "in" akkurat.
Kanskje er det riktig at Kvinner på tvers i dag først og fremst er et viktig støttepunkt for kvinnesaker, kvinneperspektiv og kvinnebevissthet i en tid "da alt annet er viktigere". Og samtidig er det et bredt forum der dialogen mellom kvinner og organisasjoner med ulike syn holdes oppe, i en tid da arbeidsgiverne satser mye på å splitte.
Når jeg tenker over det, synes jeg det er helt fantastisk at denne idéen har overlevd, og at man klarer å få til en såpass stor setting år etter år, synes det er kjempemorsomt, og jeg tenker at ting som overlever slik, må bety utrolig mye for folk. (Sitat fra samtale med initiativtakerne.)
Kvinner på tvers har oppnådd å etablere et kvinnesamarbeid på tvers av fagbevegelsen og kvinnebevegelsen - og også andre organisasjoner - som på sitt vis står ganske støtt. Dette er noe helt nytt i Norge. I dag kan det oppfattes som selvsagt, for 10 år siden var det en ønskedrøm.
Kvinner på tvers har påvirket organisasjonenes politikk gjennom at diskusjoner, kunnskaper og argumenter er blitt spredt fra konferansene og har bidratt til å fremme et kvinneperspektiv i mange saker. Felles diskusjoner og samarbeid med andre har gjort det lettere å reise kvinnesaker i egen organisasjon, selv om de møter motstand. Konkret har Kvinner på tvers bidratt til utviklingen av en felles kvinnelønnskamp, og til å gjøre det lettere å samarbeide om ulike initiativer på tvers av organisasjoner.
Samarbeidet rommer både et åpent forum der alle kan komme, og en arbeidsgruppe som i større grad skaper et nettverk av aktive kvinner i Oslo-området - og tilsvarende i de andre byene der det arrangeres konferanser. Kvinnenettverket går på tvers av både organisasjoner og posisjoner. Dette gjør at kvinner har andre kvinner å spille på, slik menn tradisjonelt har hatt. Etablering av et slikt uformelt nettverk styrker kvinnenes innflytelse i fagbevegelsen og bidrar til samarbeid mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen også utover Kvinner på tvers.