Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
En lørdag i mai 1982 samlet Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, i samarbeid med KIM (Kvinner i mannsyrker), 10-15 kvinner fra ulike bransjer og yrker, med og uten tillitsverv, på tvers av offentlig og privat sektor, for å diskutere kvinners lønn.
Den direkte foranledningen var tariffoppgjøret i 1980, der en minstelønnsgarantiordning og betydningen den skulle ha for kvinnene, ble kronargumentet for å si ja til et oppgjør som ville gi reallønnsnedgang, også for kvinnene. Dette var avgjørende for at det ble et knapt ja-flertall. Kvinnene ble brukt som argument, men de hadde ikke egen stemme. Det var i liten grad kvinnene sjøl som argumenterte for et ja.
Hensikten med dette møtet var derfor å starte et arbeid med å gi kvinnene en egen stemme i lønnsoppgjør. Tanken var også at dette ville kreve et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen - med to ulike tradisjoner/kunnskaper og erfaringer når det gjelder lønn. Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen hadde til da stor sett drevet fram tall som viser at kvinner har mindre lønn og inntekt enn menn, uten å gå nøyere inn på lønnssystemene i fagbevegelsen og eller forholde seg til krava ved tariffoppgjøret. Mens fagbevegelsen behandla lønn som et kjønnsnøytralt spørsmål, snakka om lavtlønte, men ikke om kvinnene. Lavtlønnsspørsmålet ble derfor et mer eller mindre teknisk spørsmål som måtte løses innafor hver bransje, ikke en fellessak. Slik sett var den felles garantiordninga i 1980 et uttrykk for at spørsmålet om kvinners lønn begynte å trenge seg fram.
Innledninga på dette møtet la vekt på betydningen høye generelle tillegg har for kvinnene og kravet om forbedra lavtlønnsgaranti. Bl.a. slik at lokale tillegg som sterkere klubber tilkjempet seg, også kom lavtlønte til gode. Både reallønn og likere lønn med menn ble tatt opp. Her ble det gitt en kvinnepolitisk begrunnelse for krav som var felles for opposisjonen i fagbevegelsen. Men det viktigste ved møtet, og mange tilsvarende møter i årene som fulgte, var runden der hver enkelt sa noe om arbeids- og lønnsforholda på sitt sted. Offentlig og privat, i ulike bransjer. Så ulike språk: timelønn, ukelønn, årslønn, og dermed så vanskelig å sammenlikne eller forstå hva de andre egentlig tjente. Helt ulike systemer. Men det tydelige felles sto klart fram: Kvinner tjente mindre enn menn overalt; selv om det hadde ulike særegne begrunnelser i de ulike bransjene, var gjenkjennelsen stor.
Resultatet av disse møtene var at det ble tydelig for hver enkelt at lav lønn ikke var en personlig skam som skyldtes egen udugelighet eller dumhet i valg av yrke eller at kvinner ikke står på nok faglig, men at det skyldes kvinneundertrykkinga i samfunnet, og den var noe kvinner hadde felles. Møtene utvikla kvinnebevissthet, sjøltillit og sinne.
I 1986 tok enkeltpersoner initiativet til Kvinnenes tariffaksjon, i første omgang en underskriftskampanje for kravet om arbeidstidsforkortelse, generelt tillegg og forsvar av garantiordninga ved oppgjøret.
Streikene i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986 bekreftet behovet for å utvikle en bevisst kvinnelønnspolitikk. Alle dreide seg først og fremst om kvinners lønn - uten at det ble satt navn på. Cateringstreik i Nordsjøen, sjukepleierne i staten, lockout og storkonflikt rundt garantiordninga, begrensa streik i offentlig sektor og kontoransatte på Vinmonopolet (ansettelsesforholda for deltidsansatte). Kjønnspørsmålet satte seg likevel igjennom når Aud Blankholm fra Sykepleierforbundet raste på TV mot forhandlerne til Kommunenes sentralforbund og deres utsagn om at "dere er så søte når dere er sinte".
Året etter tok Kvinnefronten et mer organisert initiativ, initiativgruppa for Kvinnenes tariffaksjon i 1987 besto av faglige tillitsvalgte kvinner, kvinneaktivister og kvinner uten faglig eller kvinnepolitisk erfaring som var opptatt av lønna si. Dette var et bevisst ledd i å forme ut en lønnspolitikk som både var faglig og kvinnepolitisk og som skulle være forståelig for folk, uten at de måtte forstå begreper som overheng, etterslep etc.
Kvinnenes tariffaksjon lanserte begrepet kvinnelønn og parola ei lønn å leve av. Oppropet viste hvordan kvinner tjener både lavere, men også likere, enn menn. Fordi de lønnes som kjønn. Det at de er kvinner spiller en større rolle enn utdanning og yrke. F.eks. lå gjennomsnittslønna for kvinnene både i industri, varehandel og rutinemessig kontorarbeid mellom 110.000 og 120.000. 70% av kvinnene i kommunene lå mellom 113.000 og 121.000. Dette understreket ytterligere at kvinner ikke har lavere lønn fordi de "finner seg i det", men fordi de bys lavere lønn fordi de er kvinner. Mange faglige aktive kvinner fikk en støtte de trengte for å ta opp kvinners lønn. Erfaringen var at begrepet kvinnelønn er viktig fordi det synliggjør at dette er et felles samfunnsmessig problem, ikke tilfeldige forskjeller. Det styrker bevisstheten om kvinneundertrykkinga, og om felles interesser. Det er ikke tilfeldig at samarbeidet på tvers mellom foreninger i og utenfor LO, YS og AF har kommet lengst når det gjelder kvinnene. Kvinneundertrykkinga og kvinnebevisstheten er et ekstra bånd som forener.
Kvinnenes tariffaksjon fortsatte arbeidet med å samle kvinner til diskusjon om lønn og lønnsstrategi og skape forståelse og fellesskap mellom kvinner med ulikt lønnsnivå, i offentlig og privat sektor. Organisatorisk var det en liten aksjon, men den hadde stor effekt fordi den traff den virkelige situasjonen til svært mange kvinner. Det at stadig flere kvinner forsørger seg sjøl og stadig flere familier er avhengig av kvinners lønn, var kommet i skarp motsetning til den lave kvinnelønna og skapte et objektivt grunnlag for kamp. Bl.a. fagforbund som Handel og kontor og hjelpepleierne tok opp parola om ei lønn å leve av. H&Ks landsmøte i 1988 var preget av både kravet om ei lønn og leve av og av 6-timersdagen. Og ved tariffoppgjøret i 1990 var Handel og kontor på offensiven med en omfattende medlemsmobilisering, men ble tildels stoppet da LO- representantskapet vedtok samordna oppgjør.
Den faglig opposisjonskonferansen i Trondheim høsten 1988 ble et første gjennombrudd for forståelsen for kvinnelønna. Mange menn visste ikke hva kvinnene tjente. Etter dette fulgte en strøm av forslag bl.a til LO-kongressen i 1989 om at ingen skulle tjene mindre enn 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
Foran tariffoppgjøret i 1988 gikk også 12 kvinnefagforeninger i Oslo, på tvers av LO, YS og AF ut med et felles opprop mot lønnsloven. 1 krone ble gitt i tillegg, mer var ikke lov, og forbund utenfor LO fikk ikke engang forhandle. Kvinnene var på offensiven - og ble møtt med lønnsdiktat - de skulle ikke få lov til å slåss om lønna si. Lønnslov og moderasjonslinje gjorde rommet lite, akkurat da kvinnene sto på terskelen til en mer samla kamp. Et nytt lønnssystem i offentlig sektor som kom i 1990, med større vekt på lokale forhandlinger, kan også sees som et forsøk på å demme opp for en slik offensiv. Kvinnefagforeningene skulle fanges i en kamp med hverandre om smuler.
Men kampen for å heve kvinnelønna lot seg ikke stoppe. Diskusjonene gikk videre i kvinnefagforbunda og kom til uttrykk i kommunestreik og hjelpepleierstreik (1992) og sykepleierstreik (1994). Også Haagensen måtte snakke om kvinnelønn. Likestillingsrådet dro i gang en likelønnskampanje. 8. mars ble en dag der også kvinnefagforeningene mange steder var med i samarbeidet. 8. mars 1994 gikk lederne i Fellesorganisasjonen, Lærerlaget og Hjelpepleierforbundet og Sykepleierforbundet sammen om et historisk fellesutspill og krevde 25.000 kr til kvinnedominerte yrker. Dette satte påny fart i den offentlige diskusjon. Direkte kvinnelønnskrav, egne krav for kvinnene på tvers av forbunda ble stilt på dagsorden. Også Kommuneforbundet tok opp særegne kvinnelønnskrav. Dette var et stort skritt videre.
Underveis hadde det også utviklet seg diskusjoner om strategi. Kvinnelønnsperspektivet som bygger på flertallets felles interesser i å heve kvinnelønna og understreker behovet for felles kamp, ble utfordret. Det ble tatt til orde for "mer mannlige lønnsstrategier" og større lønnsforskjeller blant kvinnene. Noen, som ledelsen i Norsk Sykepleierforbund, ønsket ikke å bruke kvinnelønnsbegrepet, fordi det fokuserer på at de er kvinner, ikke på yrket de vil ha betalt for, og dermed holder dem nede. Et syn innafor den revolusjonære bevegelsen har vært at det ville være riktigere å satse på lavtlønte av begge kjønn og at kvinnelønnsbegrepet usynliggjør de lavtlønte. Strategien kritiseres derfor fra to kanter, de som vil legge vekt på bare likelønn og de som bare vil organisere på grunnlag av lavtlønn.
Felles for disse oppfatningene er at de ser bort fra de grunnleggende felles interessene som det store flertallet av kvinnene har i å slåss for å heve kvinnelønna og undervurderer betydninga av kvinnebevisstheten som kraft i kampen. Lavtlønn er et kvinnespørsmål, lønna er så lav fordi det er kvinner det dreier seg om. Det er nettopp kvinnelønnsbevegelsen som har satt kravet om at ingen skal tjene under 90% av industriarbeiderlønn på dagsorden, et krav som nå vinner stor støtte. I kjølvannet av denne bevegelsen blir lavtlønte menn også svært synlige, kanskje nesten mer synlige enn lavtlønte kvinner. Det er heller ikke mulig å oppnå likelønn uten å gå direkte løs på kvinnelønnsspørsmålet.
Kvinnelønna som begrep ble presset inn i fagbevegelsen, også i Hågensens vokabular. Deretter er det blitt mer omstridt, fordi det er et begrep som har konsekvenser for strategi. Det bygger opp under en strategi som går ut på å snu svakhet til styrke, å utnytte det at kvinnene tjener lavere og likere til å skape en stor samla styrke i kampen for å heve kvinnelønna. På grunnlag at de faktisk har felles interesser og at kvinnebevisstheten er en nødvendig drivkraft i kampen. Både kampen for de lavest lønte (80% kvinner), kampen for heving av lønna i kvinnedominerte yrker og grupper og kampen for likelønn for kvinner med høyere utdanning rommes innenfor en slik felles front.
6-timersdagsbevegelsen var lenge den viktigste motoren i å utvikle kvinnebevissthet og samarbeid på tvers. Deler av kvinnebevegelsen, bl.a. i SV, hadde vært opptatt av dette kravet lenge, fra begynnelsen av 80-tallet ble det prioritert i Kvinnefronten. Metodene var mye de samme, samling av kvinner i ulike jobber, samarbeid mellom Kvinnefronten og ulike fagforeninger om et utall av små møter og seminarer over hele landet. Utveksling av felles erfaringer gjorde det synlig hvordan kvinner snor sitt arbeidsliv rundt familiens behov og at deltid ikke skyldes at kvinner er dumme, men at samfunnet pålegger dem ansvaret for barn og familie. Kvinner finner ulike løsninger på den skvisen de kommer i mellom jobb og familie, men grunnleggende er situasjonen den samme. Og 6-timersdagskravet er felles.
Kvinnefronten understreket kvinneperspektivet ved 6 timersdagskravet. Mens lønnskrav er mer felles for kvinner og menn, satte kravet om 6 timersdagen søkelyset på forskjellene mellom kvinner og menns forhold til arbeidslivet og deres forhold til tid. At nettopp flertallet av kvinners situasjon gjorde at de ble tvunget til å reise krav om kortere arbeidstid. Et krav som også var viktig for menn og for hele fagbevegelsen, men som kvinnene måtte gå i spissen for. Disse erfaringene gjorde det mulig å formulere et viktig brudd med tidligere oppfatninger. Kvinnene kunne være en kraft fordi de var kvinner, ikke på tross av det. De behøvde ikke måle seg opp mot menns kamperfaringer og føle seg mindreverdige. Deres erfaringer nettopp i skvisen mellom jobb og hjem, var viktige og nødvendige for å slåss. Kvinners erfaring med deltid var også et viktig grunnlag for motstanden mot det åpne samfunnet og angrepene på normalarbeidsdagen. Bl.a disse erfaringene lå til grunn da AKP konkluderte med at det nå var to ledende krefter i arbeiderklassen, det tradisjonelle kjerneproletariatet og kvinnene.
Da arbeidsløsheten og hardere klima presset 6-timersdagskravet på defensiven, var det nettopp kvinneforbunda som holdt stand og i samarbeid hindret at det ble strøket av handlingsprogrammet på LO-kongressen i 1989. Det var også et samarbeid på tvers som startet arbeidet med å få til forsøksprosjektet med 6-timersdagen i Oslo. Kvinnefronten inviterte kvinneorganisasjoner, kvinnefagforeninger og kvinnegruppene i partiene til et møte i som satte i gang. Seinere i prosessen overtok fagforeningene det konkrete arbeidet.
Forutsetningene for Kvinner på tvers var derfor skapt av mange over lang tid, samtidig som grunnlaget lå i de samfunnsmessige endringene i kvinners stilling.
Høsten 1993 ble det tatt et uformelt initiativ av kvinner fra Fellesorganisasjonen i Oslo, Kvinnefronten, hjelpepleierne og førskolelærerne i Oslo for å få til en landsomfattende kvinnefaglig konferanse. Kvinner fra sjukepleierne, Handel og kontor, lærerne og Hotell og restaurant ble raskt med. Dette var starten til Kvinner på tvers.
Kvinner på tvers er et konkret samarbeid mellom kvinnefagforeninger og kvinneorganisasjoner i Oslo. Det er avholdt to landsomfattende konferanser og en demonstrasjonsdag med oppfordring om markeringer rundt om i landet. Hvem som er med, forandrer seg fra gang til gang. Samarbeidet organiseres gjennom en gruppe der noen fra hver deltakende organisasjon møter. Gruppa lager opplegg til konferansen - eller demonstrasjonen - deretter behandler alle organisasjonene om de vil stå som medarrangører.
Konferansene tar sikte på å organisere på tvers av alle slags skiller, offentlig og privat, ufaglærte og faglærte, arbeiderklasseyrker og høyskoleutdanna, mannsyrker og kvinneyrker, fagbevegelse og kvinnebevegelse, YS, AF, LO og uavhengige, i og utenfor arbeidslivet. Arbeidstid, lønn og velferdsstat har preget dagsorden. Men konferansene tar bevisst ikke opp bare faglige tema, men også kvinnespørsmål i videre forstand, som seksuell trakassering og rapport fra Beijing. Dette er viktig for å styrke kvinnebevisstheten. I fjor var forholda for ungdom gjenstand for et eget innlegg, nå er det viktig å få innvandrerkvinner med i arbeidet.
Konferansene er innretta på flertallet av vanlige kvinner, på samarbeid på grunnplanet.
Men Kvinner på tvers er også en ide og en måte å jobbe på som går langt utover disse konferansene i Oslo. Bergen har f.eks. hatt en egen konferanse: Kvinner er kvinner best i vest. I forbindelse med demonstrasjonene 1. februar er det kommet igang ulike former for samarbeid i Stavanger, Tromsø, Kongsberg, Kragerø, Porsgrunn, Steinkjer, Tynset, Halden og Ålesund i tillegg til Oslo og Bergen. Flere av disse stedene legger nå videre planer. I løpet av det siste året er det også kommet i gang et nytt samarbeid i Oslo mellom ulike organisasjoner om 6-timersdagen, og det har foregått et sentralt samarbeid på tvers mellom Fellesorganisasjonen, Lærerforbundet, Lærerlaget, Helse og sosialforbundet, Husmorforbundet og Kvinnefronten om en skarp uttalelse om velferdsmeldinga.
Kvinner på tvers dreier seg om å samarbeide på tvers av ulike skiller for å skape fora og organisasjonsformer med plass til kvinner slik de er, som både arbeidere/arbeidstakere og kvinner. Klasse og kjønn er ikke to atskilte sider som passer i ulike sammenhenger, kvinner er hele mennesker. Med sine erfaringer både fra livet, fra kvinneorganisering og fagforeninger. Erfaringene viser nettopp at kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både fagforeningserfaring og kvinnepolitisk erfaring for å finne sine måter å slåss på. Et samarbeid på tvers bygger opp tillit til egne erfaringer bl.a. fordi de blir sett og delt av andre, og det utløser initiativ og felles kamp. Som diskusjonen om 6-timersdagen på den første konferansen der statssekretæren og NHO-representanten som sto for argumentasjonen som dominerer i det offentlige rom, ble helt perifere. Deltakerne diskuterte utfra sin egen hverdag og bekreftet hverandre. Kvinners erfaringer passet inn.
Og det dreier seg om å utvikle samarbeid som bryter med de eksisterende strukturene og tildels stivna arbeidsmåtene i fagbevegelsen. Et samarbeid som jobber innenfor de etablerte organisasjonene og kan påvirke dem gjennom tillitsvalgte i sentrale posisjoner. Og som samtidig står friere fordi det er organisert utenfor LO, YS og AF-systemet og ikke er bundet av formelle spilleregler. Dette betyr f.eks. at Kvinner på tvers-bevegelsen kan ha en sjølstendig "plattform" som ikke nødvendigvis er identisk med hver enkelt organisasjons. Og den kan jobbe friere. På siste konferanse ble det oppsummert et felles grunnlag for kvinnelønnskampen: Vi må stå på to bein: vi krever ei lønn å leve av dvs. heving av kvinnelønna fra bånn, og vi krever at også kvinner må få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Høyere lønn og likelønn. Dette la grunnlaget for felles paroler i demonstrasjonene som viste bredden i kvinnelønnskampen. Felles interesser er overordna motsetningene, samtidig som vi anerkjenner at det fins uenighet og respekterer den. En slik felles plattform er lettere for en påtversbevegelse enn for de ulike organisasjonene som skal forhandle konkret. Samtidig som den kan legge press. Og etterhvert som folk blir kjent med hverandre, kan samarbeidet utvides og enheten utdypes. Det er lettere å ta kontakt med en person en kjenner enn med en fremmed organisasjon.
Kvinner på tvers er kommet for å bli. Både samarbeidet og ideen er i ferd med å bli etablert. Det er legitimert, bl.a. av Ester Kostøl på den årlige faglige konferansen i Trondheim høsten 1995. Rommet for tverrkontakt, også mellom enkeltkvinner i toppen er blitt mye større. Samtidig er dette fortsatt arbeid mot strømmen. Kvinnelige tillitsvalgte er (i kanskje enda større grad enn deres mannlige kolleger) nedsylta av arbeid i egen organisasjon. Dette er noe de egentlig ikke har tid til, men prioriterer fordi de ser at det er viktig - og inspirerende. Det trengs ildsjeler - og mange steder kan Kvinnefronten spille en slik rolle. Det er også viktig å ha realistiske mål for hva det er mulig å få til. Bare samarbeidet i seg sjøl gir mange positive ringvirkninger.
De vellykka kvinnelønnsdemonstrasjonene 1. februar viste at det også er mulig å handle sammen. Med markeringer på 11 steder, der bare Oslo og Bergen har hatt noe tidligere, ble Kvinner på tvers-samarbeidet kraftig utvidet. Dette er et viktig skritt. Økt kontakt og samarbeid på tvers lokalt vil være noe av det viktigste å utvikle framover, på kommuneplan, på store arbeidsplasser som sykehus eller i bydeler som i Oslo. Mange steder vil bruke 8. mars til å styrke samarbeidet. Og f.eks. i forbindelse med tariffoppgjøret i vår kan det være aktuelt å lage felles møter der en utveksler krav og diskuterer hvordan en kan stå sammen, eller organiserer støtte til dem som går til konflikt for kvinnelønnskrav. Andre vil kanskje være opptatt av velferdsmelding og privatisering og styrke samarbeidet på tvers med eneforsørgere, trygdemottakere og brukerorganisasjoner.
Utvida lokalt samarbeid vil også gjøre at flere får lyst til å jobbe med å organisere bevegelsen på tvers, ikke bare jobbe innad i hver enkelt organisasjon. Flere krefter til å jobbe med Kvinner på tvers som en sjølstendig bevegelse er også en forutsetning for å få med dem som ikke kommer av seg sjøl. Det er bl.a. viktig å få med flere kvinnegrupper i tradisjonelle arbeideryrker innafor forbund der kvinnespørsmål i liten grad står på dagsorden og der deler av kvinnekulturen kan virke fremmed. Mulighetene er store om noen tar kontakt.
Kvinnelønnsdemonstrasjonene var organisert rundt det som det er enighet om samtidig som en respekterte forskjellene. Dette er viktig å ta vare på, Kvinner på tvers skal bidra til å gjøre kvinner mer synlige slik de faktisk er, ikke skape en ny kvinnemal som alle må passe inn i.
Hvordan det så vil utvikle seg videre? Kom på Kvinner på tvers-konferanse i Oslo 21.-22. september 1996 og du kan være med å skrive fortsettelsen av denne historia!