Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Jeg har nominert Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen (1991) til venstresidas kanon. Boka utfordrer den klassiske sosialistiske modellen fra flere ulike vinkler og reiser spennende spørsmål om strategi som er like aktuelle i dag. Ericsson forener diskusjon av teori med eksempler på lokale kamper over hele verden. Her vil jeg si mer om boka med håp om å friste flere til å lese.
Boka er unik i at den gir kvinnene en sentral plass i kampen for revolusjon og sosialisme og tar utgangspunkt i kvinners dagligliv – der produksjon og reproduksjon møtes – for å tenke videre om helhetlig strategi. Ikke i motsetning til klasse, men som en utvidelse av perspektivet. Kvinnespørsmål kommer ikke i tillegg, men krever nyorientering av hele strategien. Det er et systemtrekk ved kapitalismen at klasse- og kvinneundertrykkinga er vevd sammen og gir kvinner og menn ulik posisjon. «Kvinner må slåss ut fra en politisk plattform der kjønn og klasse er like sammenvevd som det er i virkelighetens verden.» (s. 84)
Videre har et 3. verdensperspektiv en sentral plass, kampen for sosialismen i vestlige land må ha en strategi for å fri seg fra en økonomi basert på utbytting av den 3. verden og den imperialistiske arven som ser de fattige landa gjennom hvite briller. Ericsson utfordrer ideen om at sosialismen bare kan bygges på høyt utviklet kapitalisme. Et integrert miljøperspektiv gjør boka også nesten overraskende relevant for dagens situasjon.
Boka drøfter noen hovedproblemer med både sosialistisk teori og praksis i tidligere land som har forsøkt på en måte som peker framover mot andre løsninger. Et eksempel er statens rolle, blant annet hvordan sentral planøkonomi kan videreføre kapitalismens sektortenkning og komme i motsetning til folks, og særlig kvinners, hverdagsliv. Ericsson prøver ut et hverdagslivsperspektiv som kan gi retning for en annen strategi som også innebærer et utvidet demokrati, både når det gjelder planlegging, kunnskap, teknologi og kvinnemakt.
Kanskje er boka enda mer unik i vekten den legger på forandring av menneskene selv og forholdet mellom dem i sosialistisk strategi. En grunnleggende samfunnsforandring må være det store flertallets eget verk. Å slåss på en slik måte at folk vokser, at de tør bruke egne kunnskaper til å skape noe sammen med andre, er et spørsmål om grunnleggende politisk linje, ikke bare om metode. Ericsson har et konsekvent syn på folk som mål i seg sjøl, ikke redskaper.
Det har skjedd store endringer i arbeiderklassen og andre undertrykkingsforhold har fått større oppmerksomhet. Ofte settes de opp mot klasse. Ericsson skriver: «Veien fram må gå gjennom å skape en ny klassebevissthet, som tar opp i seg alle de forskjellige stemmene og skaper felles enhet og felles bevissthet på et nytt grunnlag» (s. 211). Den gir inspirasjon til gjensidig støtte mellom ulike kamper og til å utvikle politikk som overskrider de rammene i dagens samfunn som setter folk opp mot hverandre.
