Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Det står veldig mye på spill i etterkant av Pensjonskomiteens (PK) innstilling. Ikke rart siden det dreier seg om ufattelige kapitalverdier som forsikringsbransjen vil suge fatt i. Pensjonskampen handler om fordelingspolitikk. Markedsliberalistene har fått gjennomslag i PK. Forslaget er omvendt Robin Hood-politikk som vil gjøre de rike rikere og skape fattigdom. PK angriper folketrygda.
Offentlige pensjoner blir sikret gjennom statsbudsjettet. Spesielt de nordiske land har hatt en offentlig pensjon som har sikret en verdig alderdom. Pensjonssystemet har vært en meget viktig side av velferdsstaten opp mot den amerikanske forsikringssystemet som bygger på individuelle ordninger. Her er de private forsikringsselskaper som råder. Deres viktigste mål er å tjene penger. Offentlig innstrammingspolitikk legger grunnlag for private aktører i et marked. Vi mener at PK følger opp EUs mål om stramme offentlige budsjetter som innebærer at større deler av pensjonutgiftene løsrives fra statsbudsjetter. Dette for å fondsbasere pensjonene slik at de store private forsikringsselskaper kan dominere. Disse forhold har i liten grad blitt trukket fram i pensjonsdebatten.
Milton Friedman mottok Nobels minnepris i økonomi 1976. Han er en viktig premissleverandør for markedsliberalismen. Hans prinsipper kan kortes ned til fem punkter for å bane veien for markedsliberalismen:
Vi ser at EU bygger på Friedmans teorier. EU har en uavhengig sentralbank der målet er å sikre lav inflasjon. EUs stabilitetspakt er stram økonomisk politikk med maks underskudd i statsbudsjettet på 3 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og maks lån på 60% av BNP. En solidarisk velferdsstat og full sysselsetting står imot den friedmanske markedsliberalismen.
Frankrike skulle nå målene i stabilitetspakten i 1995 for å bli med i euro-samarbeidet. Den franske regjeringa ville da stramme inn på pensjonsordningene og oppsigelsvernet blant offentlige ansatte. Dette utløste generalstreik i tre uker.
Kampen i Tyskland skjerpet seg våren 1999. Aftenposten hadde overskriften 5. mars: "Lafontaine syndebukk for euro-fallet". Han var finansminister og ønsket dialog med fagbevegelsen. Han ville fortsatt ha offentlige pensjoner og en politikk for høy sysselsetting. Dette gjorde at banksjefene i Tyskland og EUs sentralbank tordnet mot finansministeren. Forbundskansler Schröder og markedliberalistene i SPD fikk fjernet Lafontaine på landsmøtet i 1999. I juni 1999 kunne Aftenposten melde om at den nye finansminister Hans Eichel hadde fått gjennom et kutt på 125 milliarder som innebar endringer i pensjonssystemet og ledighetstrygd som resulterte i lavere utbetalinger. Samtidig skulle de rike få lavere toppskatt og bedriftene fikk senket skatten. I følge Aftenposten styrket euroen seg etter ministerskifte og brutale kutt.
Schröder har trappet opp innstrammingspolitikken etter at Tyskland fikk et underskudd på 4,6 %, som bryter kravene i EUs stabilitetspakt. Schröder har med rå makt fått igjennom "Reform 2010" som innebærer tiltak som
Samtidig innføres ytterligere skattelettelser for bedriftene og de rike. Den friedmanske tanke er at den økonomiske veksten skal opp ved å omfordele de offentlige verdier til det private. Schröders "reformpakke" har utløst motstand i fagbevegelsen i Tyskland. Faglige tillitsvalgte i tysk LO har i lenger tid diskutert muligheter av å starte et nytt sosialdemokratisk parti. Lafontaine er med i diskusjonene.
Pensjon er viktig å løsrive fra det offentlige til det private. Dette forhold har European Roundtable of Industrialist (ERT) arbeidet med lenge. ERT er den viktigste kamp- og lobbyorganisasjon for næringslivet overfor EU. ERT består av 43 konsernledere fra de største selskapene i EU/EØS. For Norge er Eivind Reiten fra Norsk Hydro representert. ERTs mål er at mest mulig av pensjonene skal fondsbaseres. Kommisæren for det indre markedet, Fritz Bolkenstein, uttalte i 2000 at om alle land hadde hatt relativt sett like store fond som Nederland, ville det skaffet 3.000-5.000 milliarder euro til EUs kapitalmarked (!). Det er veldig mye penger som står på spill.
ERTs forslag har blitt fulgt opp av EUs toppmøte både i 2001 og 2002. EUs ministerråd har anbefalt:
Disse EU-vedtakene påvirker PK i Norge når den skal legge fram sin innstilling. Aktørene i næringslivet og aller mest forsikringsselskapene har lenge engasjert seg her i landet. Markedsliberalistene har lenge hatt mål om å privatisere KLP. Ole Jacob Frich (statssekretær i Sosialdepartementet i Stoltenberg-regjeringa) er direktør i KLP og kjemper for at KLP blir aksjeselskap. Fagforbundet og Jan Davidsen har stått imot etter beste evne. Grethe Faremo, tidligere Storebrand-direktør, mente at KLP (for kommuneansatte) og Statens pensjonskasse (for statsansatte) ikke skulle ha "monopol" på offentlig tjenestepensjon.
Nordea-direktør Tom Ruud kom med et utspill i Dagens Næringsliv 15. november 2004 med overskrift "Etterlyser pensjonsfond på børsen": "Nordea-direktør Tom Ruud foreslår at en større andel av pensjonsmiliardene bør invisteres på Oslo Børs." "For å styrke det norske institusjonelle eierskapet og samtidig ivareta statens pensjonsforpliktelser, foreslår den norske Nordea-sjefen derfor at den statlige pensjonssparingen skilles ut fra statsbudsjettet og legges til flere uavhengoge pensjonsfond." "Som i Sverige må fondene gis mulighet til investere både i utlandet og i det norske aksjemarkedet." Ruud henviser til de svenske pensjonsfondene som forvalter 700 milliarder kroner. Pensjonssystemet er er innskuddsbasert og systemet er byggd opp slik at hver enkelt må ta risikoen. Børsnedgang og krakk kan ødelegge din pensjon. Ruuds standpunkter illustrerer godt kapitalens motiv.
Derfor er kampen om folketrygda viktig. Enhver reduksjon i folketrygda, vil øke rommet i markedet for private aktører. Kampen om folketrygda foregår også midt i AP. Både direktør i KLP Ole Jacob Frich, tidligere Storebrand-direktør Grethe Faremo og FAFO-leder og tidligere Storebrand-direktør Jon Hippe spiller en viktig rolle. Hippe, nå daglig leder i FAFO, sitter i APs pensjonsutvalg. Markedstilhengerne i AP har fått gjennomslag i partiledelsen. Derfor støtter AP-ledelsen PKs innstilling som betyr kraftige nedskjæringer i folketrygda. AP-ledelsen har i lengre tid presset LO-toppen for å fravike kravet om å opprettholde folketrygda. Markedsliberalistene i AP kjører en offensiv kamp.
Representanter for LO har i flere sammenhenger gått imot nedskjæringer. LO-toppen hadde informasjonskonferanser i hele landet i april 2004. LO-økonomene Stein Reegård og Eystein Gjelsvik argumenterte da mot PKs nedskjæringer. De mente at små skatteskjerpelser vil kunne legge grunnlag for at folketrygda kan bli bærekraftig i framtida. LO-økonomene argumenterte også mot SVs Henriette Westhrins syn. Hun støttet dessverre premisset om at pensjonene måtte skjæres ned.
Forsikringsbransjen har registrert uenigheter i LO om pensjon. I et innlegg 29. november 2004 i Dagens Næringsliv angriper direktør Jørund Vandvik i Nordea LO og Gerd Liv Valla. Han mener at Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet er et hederlig unntak, fordi han fokuserer på tjenestepensjon. Tjenestepensjon er viktig, men under forutsetning av at folketrygda opprettholdes på samme nivå. I desember har Gerd Liv Valla i APs programkomite satt alt inn på å støtte tjenestepensjon samtidig som at folketrygda skal skjæres ned. Da har vi jo kommet like kort! Nordea-direktøren ser hvilket markedspotensiale forsikringsbransjen vil få med tjenestepensjon og private forsikringer. SV har ikke fattet vedtak om å opprettholde folketrygda og besteårs-regelen. Westhrin har argumentert for en bedre fordeling innenfor rammen av en svekket folketrygd. SV-leder Kristin Halvorsen har i offentlige debatter konsentrert seg om å angripe NHO for ikke ville være med på nedskjæringer. Sikring av folketrygda og besteårsregelen (de 20 beste årene skal legges til grunn for pensjonen) har vært fraværende i SV-lederens argumentasjon. Det er et retorisk poeng å anskuliggjøre urettferdighet, men det hjelper ikke i forhold til å sikre folketrygda og besteårsregelen.
Alle veit at stortingspoltikere har sikret seg meget gode pensjoner. Fallskjermer og pensjonsavtaler blant næringslivstopper er skyhøye. Sentralbanksjefen Svein Gjedrem har også sikret seg en årlig pensjon på 900.000 kroner som vil øke i takt med årslønna. Gjedrem er i likhet med NHO og Per Kr. Foss offensive talsMENN for en pensjonsreform med kutt i folketrygda og alleårsregel.
Forbundskansler Gerhard Schröder sa våren 2004: "Det er ikke nok bare å samordne pengepolitikken via den europeiske sentralbanken. Vi må gå videre og skape likhet i sosial-, nærings- og skattepolitikken." Som nevnt tidligere, blir offentlige kutt i velferd kombinert med skattelettelser. Dette har skjedd siden 1999 i Tyskland og kampen foregår i Norge med den nyliberale regjeringa som skjærer ned i kommuneøkonomien samtidig som regjeringa foretar skattelettelser. En solidarisk velferdsstat innebærer en skattepolitikk som beskatter de som har råd til å betale.
Den nordiske modell utsettes for et kraftig press i det indre marked i EU/EØS med de fire markedsfriheter, dvs. fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. På nasjonalt nivå heter det at konkurranseevnen må opprettholdes. De nye landene i Øst-Europa har lave skatter både for bedrifter og personer. Dynamikken i det indre marked trekker i retning av Friedmans markedsliberale modell. Målet skal være som Schröder viser til, at skatte- og avgiftspolitikken skal harmoniseres med det indre markeds dynamikk om å senke skatter og avgifter. Dette henger sammen med målet i Lisboa-vedtaket i 2000 om å bli den mest konkurransedyktige handelsblokk i verden, foran USA og Asia. Dermed blir spesielt de nordiske land utsatt for et stort press som igjen vil undergrave velferdsstaten. Dette veit Stoltenberg og AP-ledelsen. De legger et stort press på LO, fordi skatteskjerpelser for å sikre framtidas folketrygd vil være uforenlig med et EU-medlemskap.
Kampen for de offentlige pensjoner foregår i alle EUs medlemsland med ulik form og aktivitet. Det har vært aksjoner i Frankrike, Italia og Østerrike. I Nederland har de sist høst slått tilbake kutt i offentlige pensjoner etter generalstreik. Det er fortsatt mulig å vinne pensjonskampen i Norge. Da må SV slå ring om folketrygda og besteårsregelen. LO-avdelingene må stå på sitt standpunkt, slik at LO-kongressen munner ut i vedtak om opprettholdelse av folketrygd og besteårsregel. Det er mange SV- og AP-tillitsvalgte som vil slå ring rundt folketrygda og besteårsregelen. AP- og SV-landsmøtene blir viktige slag. Fagforeningene og LO-avdelingene kan spille en nøkkelrolle. En landsomfattende aksjonsdag må til. Pensjonssaken er så viktig at saken må utsettes til etter valget. Regjeringa vil presse saken igjennom i vår. Dette er veldig udemokratisk. Valgkampen i 2005 må derfor brukes til å avvise PKs innstilling. Lykke til!