Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Sysselsettingsutvalget (ledet av Kleppe) har lagt fram en innstilling med den beskjedne tittel: "En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 90-årene." Mest kjent er forslaget om det såkalte "solidaritetsalternativet" der lønnsmoderasjon i 10 år skal byttes mot tiltak for å få ned arbeidsløsheten. Mange fagorganiserte syntes de hadde hørt dette før, bare at lønnsmoderasjonen de siste åra ikke har ført til lavere arbeidsløshet. Yngve Hågensen, som selv sitter i utvalget, lanserte sin egen vri: Regjeringas innsats for å få til lønnsmoderasjon skulle være at arbeidsløse fikk ordinære jobber i kommunene, med vanlig lønn og ordinære rettigheter. Kristin Halvorsen i SV beit i første omgang på og støtta et slikt bytte, men ble seinere mer betenkt. Etter at utvalgets innstilling ble lagt fram, falt Hågensens variant død til jorden. En ikke-tallfestet økning av innsatsen til vedlikehold og mindre reperasjoner og 10.000 flere på tiltak er forslaget på kort sikt, i tillegg et utvalg som skal se på mulighetene for flere midlertidige tiltak i kommunene. Å gi arbeidsløse fast arbeid i kommunene er overhodet ikke drøfta og vil bryte totalt med hovedlinja i utvalget: Arbeidsløsheten skal brukes til å presse lønningene ned slik at konkurranseevnen styrkes.
Siden har det vært relativt stille om innstillinga. Det er det ingen grunn til. Utvalget legger samla fram hovedlinja til borgerskapet for de nærmeste 10 åra, inkludert Høyre, SP og SV. Retningen de peker ut er derfor like viktig som forslaga de fremmer akkurat nå. Bare Hagen stiller eget mindretallsforslag, fordi han mener flertallet ikke går langt nok. Asbjørn Bjørnset, SV slutter seg til forslaga med noen bleike merknader. Den høye arbeidsløsheten blir brekkstanga for en slik enighet. Alt er lov når det begrunnes som tiltak mot arbeidsløshet.
Realiteten er en gigantisk tilpasning til EØS-avtalen og det indre markedet. EØS-avtalen vil frata Norge muligheten til å bruke statlig styring av kapitalbevegelser, konsesjoner, valutapolitikk, renta og offentlige budsjetter for å sikre norsk økonomi og arbeidsplasser. Både norsk og utenlandsk kapital kan bare lokkes til å investere her ved at forholda legges til rette, og da blir lønna - og sosiale og faglige rettigheter - den helt sentrale konkurransefaktoren. Statens rolle blir å gå i spissen for å få den ned.
Innstillinga legger hovedvekta på "solidaritetsalternativet": Et forpliktende opplegg for lønnsdannelse og inntektspolitisk samarbeid skal få lønningene ned på nivået til de landa vi konkurrerer med i løpet av fem år. Dette skal samtidig bedre konkurranseevnen med 10%. Deretter er målsettinga å holde stillingen de neste fem åra.
Utvalget innrømmer at dette ikke har så store virkninger på sysselsettingen på kort sikt. Kronargumentet er at myndighetenes handlefrihet vil bli styrket slik at de igjen kan ta tiltak. Denne handlefriheten skal også styrkes gjennom reduksjon i de offentlige overføringene. I første omgang foreslås en reduksjon på fem milliarder, uten at utvalget tar stilling til hvor det skal kuttes.
Det gis derfor ingen løfter om økt sysselsetting underveis. Da kunne jo regjeringa stilles til ansvar. Likevel skal kontrakten inngås for ti år. Store lønnsøkninger skal "straffes". Da skal finanspolitikken ligge fast eller strammes inn slik at arbeidsløsheten øker. Utvalget peker på at det er et problem å få ned lønna når vi har lavere arbeidsløshet i Norge. Arbeiderklassens posisjon er fortsatt for sterk. Derfor trengs en forpliktende kontrakt med fagbevegelsen der den frivillig gir fra seg sin forhandlingsposisjon, og der LO er villig til å opptre som lønnspoliti overfor kampvillige arbeidere både innad og utad. Utvalget reiser spørsmålet om YS og AF skal få være med i de sentrale forhandlingene, for ytterligere å styrke kontrollen med lønnstillegga. Argumentet mot er at LO er viktigst i konkurranseutsatte sektorer som må være lønnsledende, offentlig sektor skal holdes nede. Og at AF og YS, i motsetning til LO, ikke kan binde sine fagforbund!
"Et problem for moderasjonslinja er at forståelsen av hva som kreves vanskeliggjøres ved at driftsbalansen overfor utlandet viser stort overskudd på grunn av høye oljeinntekter!" Ja heldigvis - og takk til Torstein Dahle, Roar Eilertsen og andre. Dette skal løses gjennom konsensus om "hvilket nivå av oljeavhengighet en skal basere seg på".
Lønnsmoderasjon skal oppnås ved å kombinere sentrale lønnsrammer som hindrer at lønna blir for høy, med lokale forhandlinger som kan sikre fleksibilitet, dvs. større lønnsforskjeller og mulighet til å senke lønna hvis bedriften går dårlig. La oss kalle det Norwesco-modellen, etter aksjonen der. Sentrale tillegg gis bare til grupper som ikke har lokal forhandlingsrett, de som forhandler lokalt skal ikke ha krav på samme tillegg. Tvertimot, de skal forhandle på grunnlag av LO og NHOs fire kriterier: Bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne. Og bare det. Om folk kan leve av lønna har ikke noe med saken å gjøre. Det skal være en hovedoppgave for organisasjonene å følge opp disse kriteriene, og spesielt arbeidsgiverne, som har mulighet til å straffe foretak som bryter dem. I tillegg følger utvalget (inkludert Hågensen) opp arbeidsgivernes ønske om at de lokale oppgjørene foregår samtidig, for å unngå den farlige smitten.
Utvalget peker på at på grunn av at Norge har mindre lønnsforskjeller, er det de lavtlønte som står svakest i konkurransen med utlandet. Frekt nok konkluderer de med at "det blir lettere å opprettholde den solidariske lønnspolitikken hvis hele det relative lønnsnivået senkes". Det vil si at kvinnene må ned uansett, og det blir derfor mindre lønnsforskjeller om alle går ned sammen. Samtidig hevdes det at lønnsutjevning har ført til større ledighet for ufaglærte og særlig ungdom, og at lavere lønninger, spesielt for lærlinger, ville minske arbeidsløsheten.
Lønna er hovedsaka, men de har også annet på menyen. Økt konkurranse i offentlig sektor framheves som middel til større effektivitet; bruk av anbudskonkurranse i transportsektoren nevnes som positivt eksempel. Arbeidsmiljøloven må endres, og utvalget bygger opp under forslaga som foreligger om større fleksibilitet i arbeidstid og svakere stillingsvern. Borte er mindretallssynet (bl.a. til LOs representanter) i Arbeidsmiljøutvalget.
Sysselsettingsloven setter i dag et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft, med unntak for kontorsektoren. Utvalget anbefaler en fem års prøveperiode med friere utleie enn i dag. Påstanden er at et større marked for korttidsarbeid kan bidra til at noen flere personer får arbeid, og at bedrifter kan leie inn folk i stedet for å benytte overtid. I tillegg går utvalget inn for å starte oppmyking av det offentlige monopolet på arbeidsformidling. Beskjedent i første omgang, og slik at det ikke skal være mulig å tjene penger på privat arbeidsformidling, men hvor går den veien videre?
Sammen med anbefaling av økt adgang til midlertidige ansettelser åpner alt dette for at faste arbeidsplasser med opparbeida rettigheter erstattes med kortvarige, dårligere betalte jobber med svakere rettigheter. Det har lenge vært pekt på denne utviklinga i EF, spesielt for kvinner.
I utvalgets behandling av arbeidsløshetstrygd og uføretrygd forsvinner både arbeidsfolk og virkeligheten med 180.000 arbeidsløse i det fjerne. Fram stikker den gamle ideen om at årsaken til arbeidsløsheten er at folk er late. Her er man opptatt av at for gunstige trygdeordninger kan føre til at folk ikke søker arbeid iherdig nok, og at undersøkelser viser at ledigheten kan øke med størrelsen på trygden, og spesielt varigheten. Derfor må det være begrensa hvor lenge en får trygd, og reduksjon av opphørsperiodene mellom første og annen 80-ukers periode kan derfor "virke uheldig på jobbsøkningen." Dessuten skrives side opp og side ned om hvordan gode trygdeordninger fører til at folk blir mindre redd for arbeidsløshet, og stiller høyere lønnskrav som svekker konkurranseevnen. Flere uføretrygdede gir færre arbeidsløse gir større lønnspress og mindre konkurranseevne! Konklusjonen som ligger i korta, uten at de foreløpig direkte trekker den sjøl, er at ikke bare de som har jobb må ned i lønn for å styrke sysselsettinga - også de arbeidsløse må ned i inntekt! De setter i stedet sin lit til at regjeringa skal foreta en egen gjennomgang av dagpengeordningen. Det virker faretruende når det slås fast at vår ordning framstår som en av de gunstigste i Europa, og at dette kan bidra til et "forholdsvis lite fleksibelt arbeidsmarked" og til strukturproblemer. Med en EØS-avtale vil nettopp presset på ordninger som er bedre enn i andre land øke dramatisk.
Utvalget oppfordrer regjeringa til også å se på finansieringa av dagpengeordningen. De trekker fram fordelene ved en modell der dagpengene i større grad betales av arbeidsgivere og arbeidstakere. Det skal nemlig disiplinere arbeiderne til å stille lavere lønnskrav, for å unngå større utgifter til arbeidsløse. Det vil samtidig gi arbeidsgiverne et sterkere insentiv til å motsette seg krav. Det drøftes ulike modeller der arbeidere og arbeidsgivere får det økonomiske ansvaret for økt arbeidsløshet om lønna øker mer enn "kontrakten". Folk med og uten arbeid skal settes direkte opp mot hverandre. Dette er strategi. Det er ikke forslag som kommer nå, men uttrykk for hvordan borgerskapet tenker foran en lengre periode med permanent høy arbeidsløshet.
Sysselsettingsutvalgets innstilling viser oss hvordan borgerskapet ligger i startgropa for omfattende forandringer. Fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, lokallag av Nei til EU må sette seg inn i fiendens strategi. I første omgang står kampen om EØS-avtalen. Vi sees 25. september.