Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Jeg skal i denne innledninga argumentere for hvorfor det er viktig å holde fast ved at 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon er et kvinnekrav. Ikke i motsetning til et krav for menn - eller et klassekrav, men fordi kvinnene har de sterkeste kortsiktige og langsiktige interessene av 6-timersdagen og kan gi kravet en retning som tjener arbeidsfolk av begge kjønn.
Menn har en selvfølgelig og trygg rett til å sette lønnsarbeidet først - jobben legger premissene for resten av livet, og for omfang og tidspunkt for ansvar/omsorg for familie/unger/eldre. Menn bruker da også gjennomsnittlig mer enn dobbelt så lang tid i lønnet arbeid som i husholdningsarbeid - i følge tidsnyttingsundersøkelsen fra 1990-91.
(Menn brukte 39 timer i lønna arbeid og 2 t og 36 min pr. dag i husholdningsarbeid. Ca. 1/3 av menna jobba mer enn 44 timer i uka.)
For kvinner er det annerledes. Samfunnet pålegger kvinnene hovedansvaret for hus og omsorgsarbeidet, dette er innebygd i organisering av arbeids- og samfunnsliv. Økt yrkesaktivitet og sterkere tilknytning til jobb har ikke ført til noen grunnleggende forandring i dette, kvinnene har ikke fått tilsvarende mindre ansvar hjemme. Selv om mange pusser vinduer og gjør rent litt sjeldnere enn før. Kvinnene bruker da også i snitt omtrent like mye tid til lønna arbeid som til husholdningsarbeid.
(Dvs. i 1991 30 timer i lønna arbeid og 4 timer og 22 min pr. dag i husholdningsarbeid).
Skvisen kvinnene står i - mellom ansvaret hjemme og på jobben - er derfor blitt kraftig skjerpa. Her ligger også noe det objektive grunnlaget for kvinners evige dårlige samvittighet, behovet for å være to steder på en gang.
Flertallet av kvinnene snor fortsatt yrkeslivet sitt rundt familiens behov, der mannens jobb er en gitt størrelse. Derfor er det da også flest kvinner som jobber utenfor normalarbeidsdagen, flest kvinner som jobber skift.
Og undersøkelser viser at hos kvinnene øker stresset når arbeidsdagen nærmer seg slutten, mens det synker hos menn.
Dette illustreres også på en annen måte. Yrkesaktiviteten har økt, i de senere åra særlig hos kvinner med små barn. Statistikken viser at mens 9% av barna under 2 år har barnehageplass, er hele 72% av kvinner med yngste barn fra 0-2 år i arbeid. Her er spriket størst, men en kan se det samme for alle aldersgrupper. Hvor er det blitt av resten av barna? De er hos dagmamma, familie, fedre når mor er på jobb - alt organisert av mødrene som snor jobben sin til i forhold til dette.
Deltid er en annen viktig tilpasning til skvisen - når det av ulike grunner synes umulig å få dagen til å gå rundt, og når det er mulig å slippe. Ca. halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og prosenten har holdt seg relativt stabil. Dette er en tilpasning som kvinnene sjøl betaler dyrt for, minstepensjon er bl.a. et av resultatene.
Samtidig skaper deltida en arbeidsintensitet i mange jobber som ingen orker på full tid, slik oppstår en ond sirkel. Og i dag er det i stadig større grad arbeidsgiverne som ønsker deltid, mens mange kvinner ønsker seg flere timer eller full stilling.
På toppen av det hele får kvinnene sjøl av mange ansvaret for deltida, også av deler av kvinnebevegelsen, for å "velge feil", mens hovedproblemet ligger i organisering av arbeidsliv og samfunn. Kvinner som jobber heltid, deltid eller er hjemmearbeidende har felles interesser i å skape et arbeidsliv som tar utgangspunkt i alle arbeidstakere, ikke bare menn.
For menn er 6-timersdagen et viktig velferdskrav, mindre slit, mer tid, - men med noen trusler i bakkant. Mange har hørt historiene om menns motstand mot lørdagsfri og fri julaften, det var bedre å være på jobb enn å gjøre reint hjemme. Samtidig gir 6-timersdagen også mulighet for menn til større jevnbyrdighet i ansvar og omsorg for unger.
For kvinner dreier 6-timersdagen seg om muligheter for full jobb, full lønn og økonomisk sjølstendighet for mange flere. Både om muligheten til å lette skvisen mellom jobb og familie direkte og å styrke grunnlaget for å slåss om ansvaret hjemme, gjennom mer lik tid og mer lik lønn.
Dette dreier seg ikke bare om lettelser for den enkelte kvinne, eller kvinner i bestemte livsfaser, men om endringer i kvinnenes samfunnsmessige stilling som har konsekvenser for alle. Alle kvinner, også dem uten barn eller eldre slektninger de tar omsorg for, rammes av kvinners annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Kvinnelønna er kanskje det beste eksemplet på en konsekvens som rammer alle.
I løpet av de 20 åra fra slutten av 60-tallet til slutten av 80-tallet økte antallet yrkesaktive kvinner med bortimot ½ million, først og fremst var dette gifte kvinner, etterhvert også med små barn. Dette er kalt den store kvinnerevolusjonen. Men så ble det ingen revolusjon - arbeidslivets organisering endret seg lite- det er kvinnene som har måttet tilpasse seg og har vært nødt til å være ekstremt fleksible. Det er fristende å stille spørsmålet om hva som hadde skjedd hvis det hadde vært menn ...
Men kvinnene har gjort felles erfaringer, både om sin egen styrke og likeverdighet med menn og om hvordan vi fortsatt behandles som annenrangs. Krafta i kravet om 6-timersdagen ligger nettopp i at det er et krav om at samfunnet må ta konsekvensene av de svære endringene. 6-timersdagen er et symbolkrav om et samfunn og et arbeidsliv med plass til både kvinner og menn slik situasjonen er i dag - og som samtidig legger grunnlag for å sprenge rollene og skape et annet samfunn. Kravet om 6-timersdagen er derfor ikke bare en ønskedrøm, det har grunnlag i store samfunnsmessige forandringer.
Derfor må også 6-timersdagen som kvinnekrav være motoren i bevegelsen. Kvinnene må se seg sjøl som en avgjørende kraft i denne kampen. Og menna må, som Per Arne Salo la vekt på, sette seg inn i og diskutere kvinnenes situasjon og 6-timersdagens betydning for dem.
Jeg er ofte blitt spurt om det ikke er taktisk uklokt å legge så stor vekt på 6-timersdagen som kvinnekrav. Mitt svar er at det er helt nødvendig. For hvis ikke kvinnene ser at det er de som må gå i spissen for kravet, da kommer det aldri til å vinne fram.
Å se 6-timersdagen som kvinnekrav er også viktig for å legge premissene for hva slags reform dette skal være.
Fra kvinners synspunkt ser jeg tre hovedargumenter - som forsåvidt henger sammen.
Kampen for 6-timersdagen støtte på 80-tallet raskt mot en annen strategi - oppløsning av normalarbeidsdagen og økt fleksibilitet, med ideologi rundt "et åpent samfunn". Opp mot en analyse av arbeidstidas betydning for kvinnenes stilling i samfunnet, kom nå teorier om at vi alle har ulike behov i ulike livsfaser.
Jeg skal kort, før jeg går videre, definere hva jeg mener med normalarbeidsdagen.
Normalarbeidsdagen har to elementer. For det første dreier det seg om et normalt antall timer, i dag avtalefesta til 7 ½ time (37 ½ times uke er fortsatt bare avtalefesta, ikke lovfesta). For det andre dreier det seg om en normal ramme som arbeidstida skal ligge innafor. Idag varierer det noe mellom ulike tariffområder, fra 07-17, noen steder 06 -18.
Både normalt antall timer og normal ramme regulerer arbeidstida både for dem som jobber normalt, og for dem som ikke gjør det. Deltid defineres i forhold til ei normal arbeidstid, blant annet lønnsmessig. Arbeid utafor ramma gir rett til kompensasjon for ubekvem arbeidstid.
Da framstøtene kom for å undergrave normalarbeidsdagen, hadde kvinner allerede mye erfaring med fleksibilitet som kunne oppsummeres, bl.a hvordan det gjorde den enkelte kvinne mer avhengig av arbeidsgiveres velvilje. Det var ikke tilfeldig at Handel og Kontor var tidligst ute og reiste kamp mot det åpne samfunn; de så konsekvensene for de ansatte når det gjaldt lønn, arbeidstid og ansettelsesformer.
Tida siden har vist klart at økt fleksibilitet betyr mulighet for arbeidsgiver til å ansette folk på de kontraktene de vil - over hele Europa har dette gått verst utover kvinnene. I Norge er SAS-hotellet blitt det mest kjente eksemplet på bruk av ekstravakter etc. Men også i offentlig sektor blir stadig flere kvinner tilbudt håpløse stillingsbrøker som det ikke går an å leve av.
Kvinnene står i utgangspunktet svakere på et uregulert arbeidsmarked, de kan ikke ta hva som helst og hvorsomhelst uten hensyn til familie. Kvinnene er derfor enda mer avhengige av kollektive avtaler, av en normalarbeidsdag som bl.a regulerer lønna og gir kompensasjon for ubekvem arbeidstid. Svært mange kvinner i helsesektoren lever av slike tillegg.
Men 8/7 ½-timersdagen er for lang til å være normalarbeidsdag for alle. Halvparten av kvinnene jobber som sagt deltid, kvinners avhengighet av deltid har vært brukt til å presse fram fleksibilitet. Svaret er ikke å tvinge alle kvinner til å jobbe full tid - 8 timer. Dersom det skal være mulig å forsvare en normalarbeidsdag, må det nettopp være 6 timers normalarbeidsdag.
Kampen for 6-timersdagen er derfor ikke bare et offensivt krav om en stor samfunnsreform; det er også et forsvarskrav mot den gallopperende fleksibiliteten og gir fagbevegelsen et nødvendig alternativ til arbeidsgivernes strategi. Det er derfor svært viktig at den bevegelsen som i dag fins mot midlertidige kontrakter og ulike former for fleksibilitet forener seg med kravet om 6-timersdagen.
Den økende arbeidsløsheten har gitt ny støtte til 6-timersdagskravet. Dette er veldig bra, det gir nye politiske muligheter for 6-timersdagen.
I hovedsak er kravet om å dele på arbeidet reist fra mannsdominerte yrker der teknologi og utflagging har redusert antallet arbeidsplasser kraftig samtidig som overtida ofte er formidabel.
I kvinneyrkene er det tildels annerledes - her har en i stor grad delt på arbeidet - uten lønnskompensasjon. I 2. kvartal 1993 var det f.eks. 90.000 undersysselsatte, dvs. deltidsansatte som søker mer arbeid på helt kort sikt. Antallet var økt med 9.000 i løpet av et år. I offentlig sektor er det mer framtredende at det er behov for flere folk til å gjøre helt nødvendig arbeid. Lederen for Kommuneforbundet, Jan Davidsen, har nettopp foreslått å ansette alle arbeidsløse i offentlig sektor, noe politikerne og regjeringa er imot. Samtidig er det slik at det nettopp er i offentlig sektor at 6-timersdagen vil gi flest nye jobber, her er det små muligheter til ytterligere rasjonalisering og nødvendig med full stillingskompensasjon.
Vi ser også at ungdom og unge jenter spesielt i stor grad bys fleksible deltidsjobber.
Det er derfor helt nødvendig å knytte kampen for å dele på arbeidet til en definisjon av arbeid som innebærer fast jobb og normalarbeidsdag med ei lønn å leve av. Igjen kommer vi ikke utenom spørsmålet om normalarbeidsdagens lengde. Alternativet kjenner vi fra USA: mindre arbeidsløshet, men mer deltid, usikre kontrakter og lav lønn, der svært mange i arbeid ikke lenger kan klare seg økonomisk.
Å dele på arbeidet kan, dersom en ikke er har en bevisst linje, være en brekkstang for økt fleksibilitet med den følge at folk, og spesielt kvinner, ikke får fulle jobber.
Samtidig, med solidaritet i bånn, kan det være en innfallsport til å konkretisere kampen for 6-timersdagen, bringe mannfolka inn i kampen og utnytte samla styrke. Hvis vi står sammen om det felles målet: 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon.
Skal dette være mulig, trengs en god del felles diskusjoner, både om strategi, argumentasjon og taktikk. Jeg vil derfor avslutte med å reise spørsmålet om det er en ide å starte opp igjen med en samordningsgruppe for 6-timersdagen, bestående av representanter for organisasjoner som har stilt seg 6-timersdagen som mål.