Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Kvinner på tvers vil understreke at det nå trengs handling, og vi vil konsentrere oss om konkrete tiltak som kan gjennomføres raskt; vedtak om tiltakene kan gjøres innen 100 dager fra kommisjonen legger fram sin rapport.
Vi vil understreke tre krav som har vært reist gjennom lang tid og som er overmodne for umiddelbar gjennomføring:
I tillegg vil vi oppfordre likelønnskommisjonen til å sette søkelys på to andre spørsmål:
Kravene utdypes i det følgende:
Regjeringen må umiddelbart legge fram et lovforslag om likestilling av turnus og skift. Regjeringen lovet i Soria Moria-erklæringen å bidra til dette i samarbeid med partene. Arbeidsgiverne stritter i mot, og regjeringen har nå valgt å sette i gang en ny utredning, på tross av at saken er mer enn tilstrekkelig utredet. Regjeringa må nå skjære igjennom og gjennomføre dette umiddelbart, og kostnadene må ikke legges inn som en del av rammen ved tariffoppgjøret.
Lovfestet rett til heltidsarbeid – deltidsansatte må gis fortrinnsrett til utvidet stilling når stillinger blir ledige. Regjeringen lovet i Soria Moria-erklæringen "å følge opp retten for deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelser". Dette kravet er tilstrekkelig utredet – det som trengs er et lovforslag, som også omfatter rett til heltidsarbeid. Mange arbeidsgivere i kommunal sektor tilbyr små deltidsstillinger for å spare penger. Det må derfor nedsettes kontrollutvalg i kommunene, med representanter fra fagbevegelsen, som følger opp arbeidet med å sikre deltidsansattes rettigheter.
Regjeringen må sette av midler til en kvinnepott ved årets tariffoppgjør og deretter hvert år så lenge det er nødvendig for å oppnå likelønn mellom kvinner og menn. Siden Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om likelønn i 1959 har utjevning av lønn mellom kvinner og menn vært overlatt til partene innenfor rammen av tariffoppgjørene. Kvinner har i dag et snitt på 85 % av menns lønn, og utjevningen har nå stått stille over lang tid,. Det er på tide å innse at likelønn ikke kan oppnås innenfor rammen av dagens tariffoppgjør. Dette handler både om at rammen er for liten, om forhandlingsmodellen og om at ulikelønna er bygd inn i tariffsystemene. Dersom dette skal brytes, må staten bidra med egne midler, med tydelige føringer. Ikke bare en gang, men fram til likelønn er oppnådd. Ulikelønn må anerkjennes som et samfunnsmessig problem som krever politiske tiltak.
Kvinnepotten må målrettes mot å heve kvinners lønn for å utjevne forskjellene mellom kvinner og menn og oppnå likelønn. Store lavtlønnsgrupper er kvinnedominerte og kvinner med utdanning, særlig på høyskolenivå, tjener langt mindre enn menn med tilsvarende utdanning.
Føringene for en kvinnepott må derfor omfatte både
På dette hovedgrunnlaget fordeles potten ved hjelp av sentrale forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det settes ned et utvalg som følger virkningene av en slik pott og bidrar med tallmateriale som kan legge grunnlag for en planmessig utvikling.
En slik kvinnepott kan enklest brukes til å heve lønna i offentlig sektor, der stat og kommune er direkte motpart. Gjennom at nær 50 % (aktuelt tall sjekkes opp) av de yrkesaktive kvinnene jobber i offentlig sektor vil en heving av lønna her ha ringvirkninger for andre kvinneyrker, særlig i en tid med stramt arbeidsmarked.
Samtidig trengs det også tiltak for å heve lønna i kvinnedominerte bransjer i privat sektor. Partene må lage en opptrappingsplan som bidrar til at lavtlønte kvinnedominerte grupper kommer opp på linje med tilsvarende mannsdominerte yrkesgrupper. En slik opptrappingsplan må ikke begrense seg til hver enkelt bransje, men se på lønnsutviklingen mellom kvinner og menn på tvers av forbund. Heving av minstelønnssatsene i tariffavtalene vil være ett viktig virkemiddel.
Utover disse tre kravene vil Kvinner på tvers peke påfølgende:
Sentrale forhandlinger og kollektive avtaler. Kvinner på tvers vil understreke at kampen for å heve kvinners lønn er en felles kamp for kollektive avtaler. Økt vekt på individuell avlønning bidrar til å fastholde – og øke – lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og undergraver solidaritet og felles kamp som er nødvendig dersom det skal være mulig å oppnå likelønn. Vekt på sentrale tillegg sikrer lønnstillegg til de store kvinnegruppene, ikke bare til dem som arbeidsgiver ønsker å belønne. Dette er ikke minst viktig i kampen for likelønn for kvinner med ikke-vestlig bakgrunn.
Lønnsdiskriminering av kvinner med ikke-vestlig bakgrunn. Likelønnskommisjonen må inkludere tall for lønnsnivået til kvinner med ikke-vestlig bakgrunn i sitt materiale og sine presentasjoner, og på den måten synliggjøre diskrimineringen som foregår. Tiltak mot særskilt diskriminering av kvinner på grunnlag av bakgrunn og hudfarge må være en selvsagt del av arbeidet for likelønn mellom kvinner og menn. Både heving av minstelønningene i tariffavtalene og rett til heltid vil være svært viktig i dette arbeidet.
Diskriminering av kvinner i forbindelse med graviditet og fødsel. Undersøkelser har vist at mens kvinner taper økonomisk på å få barn, er tendensen den motsatte hos menn. På tross av lovregler forbigås gravide kvinner ved ansettelser, og mange kvinner er fratatt arbeidsoppgaver når de kommer tilbake på jobb. En annen grunn er at kvinner i svangerskapspermisjon kan forbigås i lokale lønnsforhandlinger. Vi mener at det må bli forbudt med denne typen indirekte diskriminering, og foreslår at kvinner i svangerskapspermisjon ved lokale lønnsoppgjør minst skal få tillegg tilsvarende gjennomsnittet for sammenlignbare grupper på arbeidsstedet. Slik praksis er nå i dag, kan arbeidsgiver unnlate å gi tillegg til kvinner med den begrunnelse at det er vanskelig å vurdere arbeidet til en som ikke har vært på arbeidsstedet i tiden forut for lønnsoppgjøret.
Eksempelvis ble et lærerektepar på en skole i Oslo behandlet svært forskjellig under de lokale lønnsforhandlingene. Paret fikk tre barn, og mor tok ut det meste av permisjonen. 1 løpet av denne perioden fikk mannen seks lønnstrinn, kvinnen fikk null; den eneste begrunnelsen var hennes manglende tilstedeværelse i forkant av lønnsoppgjørene. Hvis hun står i samme jobb til hun blir pensjonist, vil hun ha et inntekstap på ca. en million kroner, i tillegg kommer tap i pensJon.
Seks timers normalarbeidsdag. Kvinner på tvers vil til slutt understreke følgende: Det er ikke mulig å oppnå likelønn uten en endring i fordeling av arbeidstida mellom kvinner og menn. Rett til heltid er derfor en viktig del av arbeidet for likelønn. Samtidig er det ikke mulig å bli kvitt deltidsarbeidet uten at arbeidstida settes ned, både for kvinner og menn. Seks timers normalarbeidsdag er derfor det viktigste tiltaket for å endre inntektsfordelingen og lønnsfordelingen mellom kvinner og menn.
Dette innspillet bygger på resultatene av gruppearbeid på Kvinner på tvers-konferansen høsten 2007, systematisert av en arbeidsgruppe nedsatt på konferansen og ledet av koordinator Siri Jensen.